Store Skagastølstinden - 2405moh
|
|
© Julia Helgesen |
||||||||||||||||||||||||||
| Innhold | |
|---|---|
| Språk | |
| Fadder | Olepetter - Ta kontakt med Olepetter for spørsmål i forbindelse med artikkelen. |
| Statistikk |
Totalt 498 medlemmer har registrert 898 bestigninger av Store Skagastølstinden. Store Skagastølstinden inngår i 52 lister. |
Kart
Vær for Hurrungane
Denne tjenesten er i øyeblikket ikke tilgjengelig.
Bilder
Innledning
Store Skagastølstinden er Norges tredje høyeste fjell, etter Galdhøpiggen og Glittertinden, men høyeste topp i Hurrungane. Fjellets alpine karakter og dominans i området tiltrekker seg stor oppmerksomhet, og Storen - som toppen også i all korthet kalles - tar seg imponerende ut fra mange vinkler. Fjellet har en lang og sentral historie i norsk tindesport. For den vanlige fotturist er det ingen rute opp til toppen, da enhver variant normalt vil kreve tausikring. For en klatrer er toppen neppe spesielt teknisk vanskelig.
I høysesongen, juli og august, er det normalt stor trafikk på fjellet, og i godvær - og på helgedager - kan det oppstå kødannelser i de populære rutene. For mange er toppen et eksklusivt trofe, og det er hyppig føring til topps i sommersesongen. Men også for den erfarne fjellklatrer byr toppen på mange muligheter av ulik vanskelighetsgrad. Er en heldig med været, er også utsikten fra toppen fantastisk og vid, og med imponerende bratte flanker ned til breer og kvasse fjell i nesten alle himmelretninger. Her er et videopanorama fra toppen en sjeldent vakker og varm sommerdag - og før klatrerne fra mange sider har nådd opp:
Siden toppen er så hyppig besøkt er det på sin plass å minne om faren for steinsprang; den er betydelig! Bruk derfor hjelm, og vær selv svært forsiktig når du beveger deg. Løser du ut stein, er det viktig å rope høyt et varsel om dette, så andre lenger ned kan ta sine forhåndsregler.
Atkomst
Førstebestigerne gikk via Slingsbybreen i øst og opp i Mohns skard, nord for toppen. Herfra og opp er egentlig letteste vei opp til topps (grad 2), men Mohns skard er i våre dager oftest nådd etter å ha klatret Skagastølsryggen og rappellert fra Vetle Skagastølstinden ned til dette skardet, hvilket gir en lang og relativt krevende klatretur. Derfor har det kanskje blitt slik at den langt kortere turen fra sør - ruta som Johannes Heftye m.fl fant i 1880, for ettertiden har blitt den mest populære varianten. Denne er klatremessig på ett punkt gradert til 4. Teknisk sett er nok likevel enkleste - og i alle fall minst høyde-eksponerte - rute opp Andrews renne (3+) i sørflanken.
1) Turtagrø-"Hytta på Bandet"-Hjørnet-Heftyes renne:
Det er delvis merket sti fra Turtagrø Hotell hotell og opp til den ubetjente hytta Skagastølsbu, kalt "Hytta på Bandet." Vær obs på at siste del av ruta går over bre, og at det seint i sesongen ofte oppstår en ikke ubetydelig bregleppe før innsteget på Bandet. Underveis vil man ha passert Skagadalshytta, hvor mange velger å telte like ved vannet. Fra Fremste Skagastølsvatnet skrår
stien opp i siden over vannet og gjennom flere morener, før man kommer til Skagastølsbreen litt oppe på venstre side. Det er ikke vanlig å bruke tausikring på breen, men enhver må gjøre sine vurderinger og valg. Det er normalt også et tydelig tråkk over breen, men på sensommeren kan blåisen være smeltet frem over nesten hele breen. I så fall bør man ha med stegjern.
Turen opp til Skagastølsbu tar 2,5–3 timer, og rundt halve oppstigningen er da gjort unna. Små varder viser vei videre oppover i sørflanken på Storen, og selv om det er flere valgmuligheter, vil man normalt etter hvert naturlig bli ledet inn mot svaene. Her bør hjelmene tas på! Dette er en svasone som dekker sørflanken i hele sin bredde. Klyvingen her blir fort av en slik karakter at det kommer overraskende på folk, og kan oppleves som svært ubehagelige på vått føre. Å sikre med tau kan da fort bli nødvendig. Det anbefales å holde temmelig langt til venstre, selv om et naturlig drag oppover kan virke mer fristende i første omgang. Slynger etter rappeller kan hjelpe ukjente til å skjønne at de er på rett vei.
Etter svaene blir det lettere, men også mer løst. Her bør man virkelig ta hensyn til folk som befinner seg nedenunder med tanke på steinsprang! Ruta går nå oppover på skrå mot høyre (øst) mot et markert liten skulder kalt Hjørnet. (De som heller vil klatre Andrews renne (3+) tar nå av til venstre et lite stykke nedenfor Hjørnet.) Den siste biten opp til Hjørnet er lett klyveklatring som er lite eksponert for høyden.
Derfor opplever mange et lite sjokk, når man fra Hjørnet skal bevege seg videre og ut i østveggen. Det er mange hundre meter ned til Slingsbybreen og Midtmaradalen, men hyllegalleriene er ikke så smale og utsatte som man får inntrykk av. Likevel er det normalt å sikre fra Hjørnet og opp til toppen. Derfor kan det også lett oppstå kø her på finværsdager i høysesongen. Andrews renne kan jo da vurderes en gang til. Hyllegalleriene fører svakt ned og noen meter bortover, på innsiden av en stor steinblokk og så enkel 2’er klatring et stykke oppover til første standplass. Videre er det 3’er klatring opp til standplass rett under Heftyes renne. Stor slitasje fra støveltrafikk får fjellet til å virke glatt.
Ut til høyre går den markerte Tandbergs renne (ca. 40 meter, grad 3+), som ble klatret første gang i 1903. Ut til venstre er det berømte Vigdals sva (grad 3+), en annen variant som ble klatret av Hans Olsen Vigdal i 1890. Hylla nedenfor Heftyes renne er godt skjermet og ikke spesielt eksponert. De som har fått høydefornemmelser kan puste ut her.
Fra hylla er det et stykke (ca. 2 meter) opp til selve renna, som er både trang, mørk, og ofte både kald og våt. Folk som har litt klatreerfaring kommer som regel greit opp, eller man kan bruke turkameratens skulder. Opptaket til renna er gradert til 4, og sliter man med opptaket kan man trøste seg med følgende utsagn fra førstebestigerne: «...for opp her kan nemlig intet menneske paa jorden komme (alene), hverken Slingsby, Petersen eller nogen annen.» De som følger etter, kan i verste fall ta et godt tak i tauet. Sekken har en lei tendens til å kile seg fast inne i renna, spesielt dersom det henger ting utenpå.
Når man kommer ut av renna på oversiden, er det med en gang mye enklere. Dersom det er tørt, går mange uten sikring herfra og til toppen. Det er først et stykke klyveklatring (grad 2) opp til en liten fortopp og så ned i et lite hakk, hvor Andrews renne kommer opp fra venstre (vest) og Tandbergs renne fra høyre (øst). Nå gjenstår kun et kort stykke med klyveklatring på sva opp til toppen, et parti som raskt blir verre dersom det er glatt og vått.
Returen: Det er mulig å ta en kort rappell ned Heftyes renne, men siden det ofte er stor møtende trafikk opp galleriene, er det langt mer vanlig å ta en lang rappell ned den såkalte Sørvestveien. Mange tar en kort rappell ned til øvre del av sørvestveien, hvor det fra 2015 er montert en kjetting som rappellfeste, men det går også en litt kronglete «sti» ned til rappellfestet. Rappellen er snaut 50 meter, noe som forutsetter skjøting av to tau, og ender like nedenfor Hjørnet. Hvis man kun har et tau, er det ofte ikke noe
problem å samarbeide med et annet taulag.
Videre ned til Bandet følger man normalt samme rute som opp. En del tar en kort rappell over svaene. Også her finner en nå (2015) kjetting som rappellfeste. På vei nedover er det enda lettere å sette løse steiner i bevegelse enn på vei oppover, så det er viktig å være svært forsiktig! Steinsprang er kanskje det største faremomentet på Storen. Det har skjedd en rekke små og større uhell, ja til og med dødsfall på grunn av løse steiner. Nesten-uhell er enda vanligere. Det er mange som kan berette om steiner som har råkt faretruende nær, på vei opp eller ned sørflanken på Store Skagastølstinden.
Fra Turtagrø tar turen normalt 10–14 timer opp og ned, og fra «Hytta på Bandet» 5–8 timer. Kø eller ekstra mye sikring medfører raskt KRAFTIG økning i tidsbruken! På godværsdager i høysesongen er det ikke uvanlig å starte før kl 6 om morgenen fra Turtagrø, om en vil øke sannsynligheten for å slippe kø.
2) Turtagrø-"Hytta på Bandet"-Hjørnet-Andrews renne:
Andrews renne er den markerte renna øverst og midt i sørflanken på Storen. Den består av to taulengder klatring a grad tre, og ender i toppskaret, der Tandbergs renne kommer opp fra øst. Herfra et kort sva (2) opp til toppen.
Følg samme beskrivelse som 1) helt til svaene er passert. Noe nedenfor Hjørnet forlater en grus-tråkket og tar av opp på skrå til venstre (vest). Relativt enkel klyving her, men et noe eksponert hjørne før man kommer inn i en tydelig og stor renne. Herfra ser man helt opp til toppskaret. En tydelig hylle danner en naturlig standplass etter få meter, men noen vil kanskje foretrekke å sikre opp til denne hylla også. (Renna fortsetter nedover også, men det er svært bratt og ikke hensiktsmessig å klyve opp denne delen.) Renna byr på jevn klatring i stort sett fast fjell, og med solide tak. Helt øverst er det slakere og enklere. Det er mulig å variere klatringen ved å ta både til høyre og venstre for selve renna. Andrews renne byr på mer klatring enn Heftyes og er et godt alternativ til denne, spesielt når det er mye trafikk med kødannelser i Heftyes.
3) Turtagrø-Skagastølsryggen-Mohns skar-nordegga:
Skagastølsryggen er egentlig et stort kapittel for seg selv, men behandles her bare i all korthet. Det er en av Norges mest høytliggende og krevende ryggtraverser, med flere klatrepassasjer og få returmuligheter underveis, om været slår om. Dette må man selvsagt ha i tankene. Gps-sporet for ruta fra Tindeklubbhytta via Skagastølsryggen, Mohns skar og nordryggen på Storen kan lastes ned her.
Fra Turtagrø Hotell følger en stien inn til Skagadalshytta, før en forsetter i mer og mer ur opp til Nørdre Skagastølstinden. Mot slutten bratner det til, og det er et klyveparti på kanskje 5 meter med grad 1, men det er ikke særlig utsatt.
Videre greit opp/bort til Skagastølsnebbet. Herfra bratt klyving ned i V-skaret, hvor tauet normalt må fram.
Nå venter to taulengder; de første meterne opp på venstresiden av en hammer er ganske greie, så et bratt parti, men med gode bøttetak (3+). Hylle med standplass ligger rett over hammeren, bred og fin. Så en lettere, men lengre taulengde: Først opp mot høyre side av egga, toerklatring, før en svinger opp mot venstre til Berges stol. Denne siste delen noe mer utsatt (2+). Berges stol er en overraskende stor horisontal brei flate. Ganske grei klyveklatring videre (2), relativt ueksponert opp egga til Midtre.
Egga videre er ganske horisontal og eksponert omtrent hele tiden, med masse småklyving. Fortsett inntil en markert 12-15m høy loddrett vegg; Halls hammer. Risset rett opp denne er klatring på 6-tallet, så mange velger nok heller å runde det noe luftige, men greie hjørnet mot vest, til en tydelig standplass med bolter og taustump. Rett opp renna her er klatring a grad 4-, men et mye brukt alternativ er å traversere et meget eksponert og utsatt sva (Patchells sva - grad 3) og snart ta opp renne (3) til ryggen igjen.
Så bratt toerklatring opp egga til toppen av Vetle Skagastølstinden. Her er panoramautsikt mot Storen og nordegga - som kan virke vanskeligere enn den er.
Herfra enten rappell (50 m) ned til Mohns skar, eller omvei; fortsette ryggen i retning Sentraltinden ned til laveste punktet, og derfra følge hylleformasjoner (2) i sørflanken under Vetle Skagastølstinden ned til Mohns skar.
Så følges nordegga opp mot Storen; først på høyre side og seinere på venstre (2+). Den høyre siden av egga ligger i skyggen, og det kan være isete eller fuktig her. Da kan tausikring være godt å ha. Over Slingsbys fortopp og deretter bortover toppegga, med et par eksponerte punkter.
4) Turtagrø-Skagastølsbu-Slingsbybreen-Mohns skar-nordegga:
Denne ruta var det førstebestigerne benyttet, men den oppsprukne Slingsbybreen har i seinere år trukket seg en del tilbake, slik at Mohns skard fort kan bli ganske krevende å nå.
Følg rute 1 fram til Skagastølsbu. Herfra noe ned i sørflanken i østlig retning; små varder viser vei, til Berges chausse - startpunkt. Midt i brattveggen går det her en nesten horisontal smal sti langs 1700-meterskoten på kartet. Under gode forhold greit å gå uten tau videre langs Berges Chausse - Slingsbybreen - Maradalsryggen. Hyllegalleriene her er i starten brede, men smalner mer og mer av, stedvis med takoverheng. Nede til høyre er det et flere titalls meter stup, overrislet med smeltevann, og et par steder er det riktig smalt. Helt mot slutten av dette galleriet sperrer en avrundet steinblokk hele hylla, og for å komme forbi må man klyve på utsiden eller over, noe som kan virke litt utsatt. Etter Berges Chaussé er det bare et kort enkelt stykke bort til Slingsbybreen.
Forholdene på breen varierer i løpet av sesongen, og fra sesong til sesong. Den har smeltet mye siden Slingsby gikk her første gang. Ovenfor breen må man ofte forsere en del bratte sva, hvis snøfonnene har smeltet bort. Brefronten henger også mye lenger oppe i fjellsiden enn det den gjorde den gangen.
Fra Mohns skar opp nordegga (2+) på Storen - se rute 3 for detaljer.
Tips og diverse
- Det anbefales på det varmeste å lese denne utførlige artikkelen av Christian Nesset, som har jobbet som fører i dette området av Hurrungane:
Historie
Emanuel Mohn forteller fra førstebestigningen av Store Skagastølstind:
Den 21. juli 1876 startet William Cecil Slingsby og Emanuel Mohn med Knut Lykken som vervet tredjemann fra Vormeli, for å bestige Store Skagastølstind. Her forteller Mohn selv fra turen, (hentet fra DNT’s årbok samme år - men språket er modernisert), og vi starter i det de sitter i Midtmaradalen, klare til å begynne selve oppstigningen:
Etter endt måltid ville jeg som sedvanlig stoppe pipen min, med det ville Slingsby ikke vite noe av. Jeg innvendte, at jeg måtte tegne en skisse av tinden. «There is not time for that» svarte han; «now or never! I have come to Norway on purpose.» Jeg måtte naturligvis stikke pipen i sekken, og han hadde også virkelig rett: Da jeg så på klokka, var den allerede over to…
I overensstemmelse med den lagte planen gikk vi altså først over den nederste randen av Midtmaradals-breen, som var ganske flat og besto av hard og glatt is. Derfra steg vi opp på bergryggen og gikk tvers over den bratte fonna og kom kl 3.30 uten vanskeligheter opp på breen, et stykke ovenfor stupet. Allerede ved overgangen over fonna hadde vi bundet oss inn i tauet med 8-10 alens mellomrom. Slingsby hadde overtatt føringa, jeg gikk i midten, og Knut sist. Som ventet fikk vi her bruk for isøksene våre. Det var bare på få steder så bratt, at vi behøvde å hugge trinn. Heller ikke fantes det på breen virkelig is, det var mer en snøbre enn isbre. Men det var dog så bratt, og snøen var på de fleste steder så hard og glatt (den besto nemlig av en slik smuldrende masse, som danner overgangen til is), at det kun var meget usikre fotfester vi fikk ved å hakke oss fram med våre skotupper. For at vi ikke skulle være så lett utsatte for å gli, måtte vi derfor under hele oppstigningen ved hvert - eller ved annen hvert – skritt hugge fast øksene i snøen over oss. Denne uavbrutte gangen over glatt snø i flere timer i strekk i forbindelse med den stadige hugginga i bøyd stilling, oftest til venstre side, var veldig trettende. Slingsbys nagler under sålene kom er til gode, jeg savnet dem hardt, Knut viste seg som en meget stø mann på glatta…
"Ja, nå må vi gå til høyre."
Vi hadde hoppet over en del sprekker, men vi hadde ved dem alle funnet et smalt sted hvor det var lett å komme over. Men så sto vi plutselig foran randen av en kolossal sprekk. Denne bergschrund strakte seg fra en bratt berghammer til venstre tvers over breen og var i alle retninger av veldige dimensjoner. Den kunne visstnok regnes for å være 1000-1500 fot lang, 30 fot bred og minst 200 fot dyp. Veggene her var på alle kanter bratte som husvegger i bokstavelig forstand og dekket av et tynt lag med skinnende nysnø. Da vi nådde opp til spaltens rand ikke langt fra dens venstre ende, ville det være en lang omvei å gå rundt den til høyre. Likevel ville vi nok bli nødt til å gjøre dette, da det så meget vanskelig ut – om ikke umulig – å komme forbi spalten til venstre. Slingsby ville dog prøve det, og til Knuts rop: «Til høyre!» svarte han: «Nei, til venstre!» - og vi fulgte ham. Spalten gikk, som før sagt, like hen til foten av en bratt berghammer. Den eneste mulige vei å komme seg opp her, var å stige oppover spaltens fire alen høye loddrette rand. «Hva?» måtte jeg spørre meg selv med forundring og ikke uten spenning. «Skulle vi virkelig stige opp her?» «Godt,» svarte jeg meg selv, «det er en ny erfaring i turistlivet. Nå skal du få stige oppad en loddrett isvegg – det har du ennå aldri prøvd før.» Mens Slingsby bearbeidet veggen med øksa si, plantet jeg meg med begge beina så fast i snøen som jeg kunne, satte meg derpå ned og holdt tauet mellom begge hendene, klar til å holde igjen hvis han skulle styrte ned. Han hadde lykkelig steget ti eller elleve trinn opp, men da han skulle sette foten i det tolvte, glapp festet og han styrtet ned. Da lo Knut godt. Jeg samlet alle mine krefter for å holde ham og hale ham opp, da jeg trodde at han hang svevende over avgrunnen, men da jeg så utover satt han ganske rolig på en flat avsats eller mer rett; en bro over spalten, fire alen under meg. «Til høyre!» gjentok Knut. «En gang til», svarte Slingsby og kravlet opp. Han gjentok forsøket, men med samme utfall. Snøen var øverst oppe for bløt, og han styrtet atter ned, og føttene hans gikk denne gangen tvers igjennom snøbroen. Nytt hjertelig latterutbrudd fra Knut. «Til høyre!» gjentok Knut atter. «Ja, nå må vi gå til høyre», svarte Slingsby.
Ynkelig kattefjes
Og så gikk vi da til høyre. Da skråningen nedenfor spalten var meget bratt, måtte vi holde oss så nær opptil randen som mulig, men dette hadde på den andre siden den ulempen at vi ikke hadde noe å få tak i med øksene. Følgen var at jeg gled! Jeg var uvant med å gå på bratte breer og følte meg litt usikker der. Jeg var, som fortalt, heller ikke riktig skodd, og jeg hadde dessuten denne dagen fått den minst gode isøksa. Senere gled jeg flere ganger. Det var ikke bare ergerlig, men også i høyeste grad trettende: Det gjentatte kavet med å arbeide meg opp igjen etter hver utglidning tok mer på kreftene enn noe annet. En gang, da jeg gled ut hele tauets lengde, husker jeg at jeg satte opp et riktig ynkelig kattefjes. Jeg må også ha sett høyst komisk ut og ventet hvert øyeblikk at Slingsby og Knut skulle bryte ut i latter, men rimeligvis hindret situasjonens alvor dem fra å le.
Hvile på bart fjell
På den høyre side av breen, hvor vi uten vanskelighet kom rundt, eller rettere: over spalten (som visstnok fortsatte overspent av snøbroer, tvers over hele breens lengde) så vi ikke få løse steiner som lå spredt på overflaten. Det var disse som særlig hadde påvirket den oppmerksomme Slingsby til å forsøke oppgangen til venstre. Og under den videre oppstigningen løsnet virkelig en stein fra bergveggen og falt ned på breen. Knut og Slingsby blunket til hverandre som tegn på at de ikke skulle si noe til meg, som ikke så den. Det var unødig forsiktighet, jeg har før gått der hvor steiner har falt ned. Klokka kvart over fem, etter en time og tre kvarter uavbrutt klatring oppover snøen, nådde vi breens øvre rand, 6600 fot over havet, 3000 fot over dalens bunn. Jeg var allerede da temmelig sliten. I løpet av de siste tre timene hadde vi bare hatt ganske korte pauser, ikke lengre enn det var nødvendig for å puste ut. Derfor var nytelsen nå så mye større ved atter å kunne sette seg på bart fjell og hvile.
Tauet legges igjen
Vi la nå igjen det store tauet her, og tok for sikkerhet skyld bare et mindre med videre. Vanskelighetene var likevel på ingen måte over. Vi hadde ennå en 500-600 fot høy bratt fonn ovenfor oss, før vi nådde skaret. Aller først hadde vi dog mellom breen og fonnen det omtalte beltet med bart – og som det skulle vise seg – meget bratt fjell. Hvor utilgjengelig det var, kunne vi slutte oss til ut fra Slingsbys rop fra bergveggen ned til oss: «Here is not good!» Han hadde ellers alltid ved liknende situasjoner sagt at det var «easy». For å finne en enklere oppgang valgte derfor Knut og jeg en annen vei, som liksom skulle være noe bedre. Den gikk mellom fjellet og breen, og var av en slik art at vi i blant nesten måtte skubbe oss fram med ryggen mot bergveggen og fotsålene mot den skarpe brekanten, og motsatt; da måtte vi omklamre fjellets fremstående ujevnheter med begge armene, for å ha noe fast å holde i med tanke på de usikre fotfestene. Oppstigningen langs fonna var ikke noe lettere. Fonna selv var så bratt og hardfrossen , at vi ikke hadde klart å stige oppover uten ved å hugge oss fram trinn for trinn, et arbeid som etter Slingsbys beregninger ville ha tatt 4 timer. Vi vekslet derfor mellom kanten av fonna og over det bare fjellet. Av og til måtte vi likevel krysse bratte deler av fonna og måtte gå med desto større forsiktighet, siden vi ikke var bundet inn i noe tau. Vi var alle enige om at dette var den verste delen av oppstigninga. Det er ingen overdrivelse når jeg sier at en eneste utglidning her utvilsomt ville ha medført døden. Dog var den en fordel ved å gå løse; vi kunne gå i vårt eget tempo – uten å slite oss unødig ut. Knut og jeg holdt oftest sammen, mens Slingsby vant et stadig større og større forsprang.
Verdiget ikke Slingsby et svar
Et sted ble jeg stående aldeles fast nedenfor en bratt snødekt bakke og prøvde forgjeves både med foten og isøksa å få feste i den harde smuldrete snøen. Til alt hell var Slingsby ennå så nær, at han på mitt rop om tau kunne kaste det ned til Knut, som i sin tur kastet en ende ned til meg og derved dro meg opp. Slingsbys rop ned til meg om at det ville være mye klokere av meg å bli sittende igjen, verdiget jeg ikke et svar. Jeg var fast bestemt på å trosse alle strabaser så langt jeg på noen måte kunne orke.
Skaret nåes
Klokka var litt over seks, da Knut og jeg overvant de siste vanskelighetene og trådte opp i skaret under tinden. Vi hadde da brukt fire timer fra bunnen av Midtmaradalen. (1:15 opp til breen, 1:45 til toppen av denne og 1 time til skaret, i alt en stigning på 3650 fot, over bratte breer og fonner.) Skarets høyde over havet er 7160 fot. Det høyeste fjellet rager fortsatt 490 fot høyere.
Da vi kom opp, sto Slingsby og så opp på fjellet med et uttrykk av tvil og skuffelse i ansiktet. Slik hadde han stått i et kvarter. Skulle han da virkelig her oppe, så nær ved målet, bli nødt til å oppgi sitt kjæreste ønske om å nå sin høyt elskede tind? Hadde alt hans strev vært forgjeves? Det så slik ut. Skagastølstinden så virkelig umulig ut. På begge sider reiste den seg med stupbratte, glatte vegger, mot nord fra den store, mot sør fra den lille Skagastølsbreen, og midt imot oss så den ved første øyekast likeså stupbratt ut, så steil, at man ikke engang kunne tenke seg muligheten av, at det kunne falle noen inn å stige opp her. «What do you think of it now?» spurte jeg, da jeg kom opp; “shall we declare it inaccessible?” “I don’t know”, svarte han og så ufravendt på fjelltoppen. Han hadde virkelig allerede gitt den opp og sto på nippet til å stige opp på den lavere Skagastølstinden på den andre siden av skaret, men han klarte ikke å rive seg løs.
"If there had been two well trained alpine climbers..."
Da jeg hadde sett på fjellet noen minutter til, trodde jeg dog at jeg så knudrete ujevnheter her og der, som kanskje kunne gi et knapt og usikkert feste og derved gjøre adgangen til toppen mulig – om enn ytterst vanskelig og farefull. Jeg lot da, uten å tenke over følgene av mine ord, denne ytringen falle: «If there had been two well trained alpine climbers here, I think they might have managed it.» Det var å røre ved Slingsbys ømme sted. “I shall try!” ropte han og sprang bortover skaret.
Denne vendingen hadde jeg ikke ventet. Det hadde ikke falt meg inn at han ville forsøke seg på toppen alene, men det var for seint å ta ordene tilbake. Å rope ham tilbake ville – i den yre tilstanden han nå var kommet i – ha vært nytteløst, så jeg forsøkte ikke engang. Jeg kunne ha fulgt ham, men å stige opp dit i den utslitte tilstanden jeg nå var i, nettopp kommet opp fra en anstrengende brebestigning, ville ha vært den visse død. Jeg kunne under disse omstendighetene ikke være til noe nytte for ham. Jeg var dessuten sikker på at han ville bli nødt til å snu halvveis, og at det beste han kunne oppnå var vissheten om å ha gjort «alt, hva hest og mann kan gjøre.» Hva jeg derimot ville ha gjort dersom jeg hadde hatt friske krefter eller fått tid til å hvile meg ut, kan jeg ikke si nå. Det er naturligvis lett for meg å si at jeg da ville ha steget opp likeså lett som det er for en turist som kun bestiger fjelloverganger, eller som en som kjører i karjol på landeveien med ubrukte krefter. Eller jeg kunne si at det var dårlig gjort av meg, at jeg ikke kom på toppen. Men jeg vil være oppriktig og si: Fjellet var så bratt, at bare synet av det kunne ha holdt modigere menn enn de nevnte herrer fra å forsøke seg, selv om de hadde hatt sine krefters fulle bruk. Det er egentlig et likegyldig spørsmål. Jeg får holde meg til det faktiske her, og det er at jeg nå var så sliten at jeg ikke kunne gjøre noe annet enn å sette meg rolig ned og se på. Knut gjorde det samme, med ordene om at han «ikke ville drepe seg.»
Slingsby på Store Skagastølstinden
Imidlertid så vi Slingsby klyve som en katt. Jeg var ikke det minste engstelig for ham, til det kjente jeg hans sikre fot og øye for godt. For øvrig var det med blandede følelser jeg så ham klatre opp. På den ene siden ønsket jeg ham alt hell på hans vågale ferd, men på den andre siden kunne jeg ikke få bort ønsket om at han skulle bli stoppet, slik at vi kunne erklære toppen for ubestigelig.
Omtrent halvveis så jeg ham stå stille en lang stund, før jeg hørte et rop: «Don’t come!» Jeg oppfattet det som «I don’t come», at han mente; jeg kommer ikke lengre. Men hvor forbauset ble jeg da ikke, da jeg noen minutter etter så ham øverst oppe mot himmelsynet. Det hadde altså vært en advarsel til meg mot å følge etter. Jeg svingte meg hatten og hoiet opp til ham, og han svarte og forsvant, og etter noen minutter til hørte vi et rop. Han sto nå på toppen av Skagastølstinden.
Nedstigningen
Da klokka var blitt 7 uten at Slingsby innfant seg, og Knut klaget over at han var kald på føttene, besluttet vi å begynne nedstigningen. Det var med en merkelig ro, for ikke å si likegyldighet, at vi tenke på Slingsby. «Han tar livet av seg, engelskmannen», sa Knut som sedvanlig, men jeg var sikker på at var han kommet vel opp så ville han også komme vel ned. Under nedstigningen langs fonna viklet jeg for sikkerhets skyld tauet rundt hånden på de verste stedene, der jeg under oppstigningen hadde gått uten.
Slingsby innhentet oss ved foten av fonna. Han så da meget alvorlig ut. Vi hadde noen dager i forveien spøkt med at når jeg hadde besteget Styggedalstind og han Skagastølstind, ville vi være de stolteste menneskene i verden. Men da jeg nå, etter å ha lykkeønsket ham, sa til ham: «Now you are the proudest man in the world!» så svarte han til min store forundring: «No!» «No?» spurte jeg atter. «No, do you know, what I felt, when I was on the top? That I was a great fool, and now I feel very thankful.»
Det var især tre steder som hadde vært meget vanskelige. Det var ved det nederste av disse at han hadde stanset så lenge og ropt ned til meg. Det eneste stedet hvor det var mulig å få fotfeste var ikke bredere enn en halv håndsbredd, mens fjellet ovenfor lutet litt utover, og på begge sider var det loddrette stup på 1000 og 2000 fots høyde. Den øverste toppen er, som kjent, kløftet. Å komme over kløften fra den nordligste til den sørligste toppen, som er den høyeste, hadde likeledes vært forbundet med stor vanskelighet.
Han hadde nådd toppen kl 6.38 og forlatt den igjen etter bare fem minutters opphold, etter at han først hadde spist resten av maten og drukket resten av teen og satt en varde der, som bare ble to steiner høy, da det ikke fantes flere løse steiner å bygge med. Nedstigningen hadde vært enda mer farefull enn oppstigningen. På det nederste av de tre vanskelige stedene hadde han stemmet isøksa mot fjellet under seg for å støtte seg til den. Han satte foten i det lille som var av feste, men hadde øksa eller foten glippet, så hadde han styrtet nedover stupet mot Skagastølsbreen. Hadde han mista isøksa si på toppen, hadde det vært umulig for ham å komme ned. Han erklærte rett ut, at han ikke hadde innlatt seg på dette vågestykket hvis det hadde vært noe annet fjell enn Skagastølstinden. Han sa videre at han ikke ville bestige den igjen, og at han trodde det ville gå mange år innen fjellet ble besteget på ny. Han hadde fra toppen blitt overbevist om at den eneste siden fjellet lot seg bestige fra, var fra den siden han hadde gått opp.
To utglidninger
Nedover breen hadde vi atter tauet med oss. Nå gikk Knut først, jeg fremdeles i midten og Slingsby sist; da dette anses for å være vanskeligste posisjonen når man går nedover en bre. Når man går oppover, er det likeså vanskelig og besværlig å gå først. Slingsby hadde vært alvorlig redd for at snøen allerede skulle ha begynt å fryse, for hadde det vært tilfelle hadde vi vært ille ute. Vi hadde da enten under livsfare måttet arbeide oss nedover en frossen bre ved nattestid, eller – uten andre klær enn dem vi gikk og sto i, og uten pledd – ha tilbragt natta under åpen himmel på en høyde av 6600 fot. Det ville betydd en hvile som kanskje hadde vært likeså farlig som det nevnte alternativet. Heldigvis var ikke snøen begynt å fryse, og med unntak av at jeg gled to ganger under nedstigningen, gikk alt godt og vel.
Den ene gangen så det likevel mer betenkelig ut enn noen gang tidligere. Selv om isøksa skrapte i snøen hele veien, gled jeg likevel ut hele tauets lengde, og da jeg vendte meg om, så jeg til min forbauselse at jeg også hadde trukket Slingsby, som ellers alltid sto fast, halvveis med meg. Straks jeg hadde begynt å gli hadde jeg ved et rop varslet Knut, som øyeblikkelig hugg øksa fast i snøen og stemte imot. Etter hva han seinere har fortalt til reisende ved Raufjorden, hadde han måttet bruke all sin kraft for ikke å følge med. Var vi kommet på gli alle tre, kan ingen si hvordan det ville endt. Vi hadde da sannsynligvis gått utfor den store bergschrunden. For øvrig var det til dels Knut selv som denne gangen var skyld i at jeg skled, da han gikk så fort at han rev meg med seg før jeg hadde fått fotfeste på breen. Det gikk fort nok likevel, betydelig fortere enn da vi gikk opp. Enkelte ganger vågde vi oss også på å ake, og uten videre uhell klarte vi breen, klarte vi fonna, klarte vi fjellryggen og klarte vi Midtmaradalsbreen, og klokka 9 om kvelden, etter to timers nedstigning, inntok vi vårt knappe og tarvelige kveldsmåltid omtrent på samme sted hvor vi for 7 timer siden hadde inntatt vår likeså tarvelige middag, geitost og brød.
Selv om jeg ikke hadde nådd toppen på Skagastølstinden, kunne jeg nå fra dalens bunn med sann glede og uten nag i hjertet se opp på dens stolte skikkelse med Slingsbys to steiner på toppen, og med selvfølelse se opp på den høye oppsprukne breen hvor så mange eventyr var opplevd, så mange møysommeligheter beseiret og så mange nye erfaringer vunnet. Jeg kunne med udelt tilfredsstillelse se tilbake på hele denne turen, både fordi jeg oppriktig gledet meg over – ja var stolt av - min venns seier, som jeg nesten hadde følelsen av å ha litt del i, og fordi bestigningen av breen alene var den eventyrligste, mest alpine bestigning som jeg ennå hadde vært med på. Det første kunne jeg gjøre, fordi jeg uten smålig misunnelse kan anerkjenne en annens overlegenhet når den er sann og ekte, og hva det andre punktet angår, så kan det hende at en veritabel alpebestiger ville smile ved uttrykket «alpin». La så være, jeg vil gjerne tro det, at denne bestigningen må regnes som «barneverk» i forhold til bestigninger av breene i Sveits. Men likeså visst tør jeg si at bestigningene av Galdhøpiggen og Glittertind i samme forhold er «barneverk» mot denne.
Tiden etterpå
Etter turen var Mohn full av lovord om Slingsby: «Slingsby viste seg som en utmerket fjellmann, likeså sikker og lett, som kjekk og dristig, energisk, sterk og utholdende, skarpsynt, snartenkt og snarrådig. Han var på alle måter min overmann.» Også Slingsby omtalte Mohn i respektfulle vendinger, og de fortsatte å være venner – og skrev sammen, men de dro aldri mer til fjells sammen. Slingsby var også mindre fornøyd med Knut, som han mente var lat, feig og inkompetent. Breen øst for Skagastølstinden har fått navnet etter Slingsby, mens skaret der de skilte lag heter i dag Mohns skar; mellom Store og Vesle Skagastølstind.
Ryktene om turen spredte seg raskt. På Røysheim var en gruppe norske fjellentusiaster samlet, blant annet professor E. Sars. De hadde først – til stor glede – hørt at Mohn og Knut hadde nådde toppen uten engelskmannen. De ble derfor litt skuffet da de ti dager seinere fikk alle detaljene; at det bare var engelskmannen som hadde nådd helt opp. De skålte likevel og gratulerte Slingsby med bragden.
Begivenheten fant sin vei til avisene. I et foredrag Mohn holdt om turen seinere på høsten kom det fram at han mente nordmenn foreløpig ikke var godt nok trent som tindebestigere til å klare å gjennomføre slike turer.
Harald Petersen
Blant tilhørerne satt en ung maler, Harald Petersen (1850-1933), som syntes dette var for ille. Han lovet seg selv å skulle følge Slingsbys rute, steg for steg, for å vise at nordmenn holdt mål også i fjellet, skriver Henning H. Tønsberg. Harald Petersen hadde blant annet jaktet sammen med Knut Lykken. Petersen ville på Store Skagastølstind sommeren 1877. Han fikk ikke brukbart følge og prøvde seg alene i sørskråningen fra Bandet. Men etter et fall høyt oppe kom han seg forslått ned igjen.
Sommeren etter prøvde han igjen, og etter mange overtalelser fikk han med seg Knut. En tredje mann, Thomas Lystring, fikk de også vervet. Et stykke under Mohns skar måtte de etterlate Thomas tjoret fast under en berghammer! I skaret hevdet Knut at han «ikke ville drepe seg, og at han allerede hadde våget for mye», og dermed gikk det som for to år siden: Lik Slingsby klatret Petersen alene til toppen! Harald Petersen hadde dermed nådd sitt mål og vist at nordmenn dugde i fjellet. Han hadde gjenopprettet Mohns nederlag. Selv om Petersens bestigning av Storen, som fjellet etter hvert ble kalt, viste at turen var mulig for dristige fjellfolk, tok det mange år før andre nordmenn fulgte etter. Slingsbys rute var lang, og den oppsprukne Slingsbybreen måtte også forseres, før selve klatringen kunne ta til. (Slingsby hadde heller ikke funnet den letteste veien fra Mohns skar. Han hadde klatret opp en renne til venstre for selve egga, på den nedisete og kalde nordøstsiden. Petersen fulgte sydvestsiden av egga nederst. Her merket han veien med små varder, og det er denne lettere ruten som alltid senere har blitt fulgt.) Det er derfor Slingsbys beskrivelsene av vanskelighetene virker overdrevne i dag.
Heftyes renne oppdages
Johannes Th. Heftye var mannen som skulle gjøre Storen populær; siden han i 1880 fant en rute fra Bandet og opp på sørsiden av Storen, så man slapp hele breturen.
Heftye hadde sommeren 1880 vært i utlandet, og da han kom hjem skjønte han at bestigningen hans av Store Knutholstind fem år tidligere var blitt glemt, nå som Slingsbys seier over Storen fikk så stor oppmerksomhet. Han dro til fjellet for å vise at Storen var en enklere tur enn hans Store Knutholstind; som var en tind av "første rang." Heftye tok med seg to karer fra Årdal; Jens Klingenberg og Peder Melheim.
De startet fra Maradalsseteren kl 3 om natta den 14.august. De hadde nok tenkt å følge Slingsbys rute, men hadde satt seg for dårlig inn i hvor denne egentlig gikk og surret seg opp i sørveggen over Bandet. Heftye ønsket å nedgradere Storen, og påpekte etterpå at de to følgesvennene ikke hadde særlig fjellerfaring, og at de verken trengte isøks, dregg, livbelter, brodder eller piggstav. De klarte seg ene og alene med tau og stokker.
Fra Hjørnet prøvde de først opp mot vest, mot en renne (Andrews), men ga dette opp. Nå skjønte de at Slingsby måtte ha gått opp på motsatt side av fjellet, og de drakk oppgitt toppølet før de snudde. Tilbake ved Hjørnet fikk de se galleriene ut over Slingsbybreen. Ølet hadde gitt dem nytt mot, så nå fortsatte de inntil de sto under en hammer på en bred avsats og observerte en bratt kamin over dem. Toppen kunne de ikke se. Kaminens nedre del var glatt, men "der var til alt held en fremspringende kant så høyt over avsatsen, at en stående mann kunne - støttet av den andre - hjelpe en tredje" opp til kaminens øvre knudrete del, hvor det var feste. Når Heftye så kom opp kunne han ved taudrag hjelpe de to andre etter. Nå skjønte de også at de fulgte en ny vei, for "opp her kan intet menneske på jorden komme (alene), verken Slingsby, Petersen eller noen annen."
Heftye skrev seinere en lang tekst i avisa om turen og hvor enkel den hadde vært, og det skinte igjennom hva han derimot mente var et fjell av første rang; i det han skrev under med "Store Knutholstindens bestiger." Slingsby svarte på tiltale, og omtalte Store Knutholstinden som en "dametopp", og fornærmet dermed Heftye, som på sin side igjen skrev i avisa. Slik holdt de på, og Slingsby hevdet at en dødsulykke på Storen i 1881 kanskje kunne vært unngått om ikke Heftye hadde nedvurdert vanskelighetene ved å nå toppen.
Dødsulykken på Storen
Henning B. Tønsberg hadde nemlig snakket med Heftye i Kristiania og fått kart og skisser av ruten opp på Storen. Da han noe seinere kom over Heftyes skriftlige beretning fra bestigningen, ble han helt oppsatt på å klatre opp dit. Han fikk med seg to førere, men ventet ikke på dem ved Vetti, så de måtte halse etter ham i dårlig vær seint på kvelden. De prøvde forgjeves å få ham til å vente på bedre vær. Framme ved Maradalsseteren langt over midnatt møtte de så Peder Melheim, som hadde vært på toppen før. Han nektet å dra i slikt vær. Grytidlig om morgenen forsøkte Tønsberg igjen å overtale Peder, som holdt fast på at det ikke var mulig å bestige Storen under slike forhold. Tønsberg lovde da at han skulle snu dersom det skulle vise seg å være umulig.
Derfor dro de avgårde i tåke og regn kl 6 om morgenen den 14.juli. Snart gikk regnet over til snø og vind, og da førerne midtveis oppi Midtmaradalen ville ha mat, skjelte Tønsberg dem ut. Ikke fikk de spist, og de måtte også sette igjen maten! Klokka 11 nådde de Bandet i stadig økende uvær, men Tønsberg tvang dem til å fortsette. Førerne fryktet at han bar kniv eller skytevåpen, og fortsatte en stund til. Så sa de bestemt stopp begge to, og Tønsberg løp foran i raseri. De tvang ham da tilbake ved å sette tau på ham. Han truet med staven og sa: «Gå Fanden i vold, jeg har ikke bruk for førere!» Han gjentok dette flere ganger, selv om den ene av førerne gråt og ba. Peder sa da: «Ja, jeg går nå hjem for å redde mitt eget liv, så får det gå deg som det kan, siden du ikke vil lystre.» Da forsvant Tønsberg i skodda. Klokka var 12.30, og de to førerne returnerte, da de anså forholdene som livstruende.
Neste morgen gikk de ned til Vetti og informerte om det som var skjedd. Så dro de oppi igjen for å lete, men dårlig vær denne dagen og flere av de neste dagene gjorde søket vanskelig og resultatløst. Det var først 5 uker etter ulykken at avisene kunne opplyse at Tønsbergs lik var funnet. Det var i en «skrekkelig forslått tilstand, og langt ovenfor stedet hvor han hadde forlatt de to førerne.» Man forsto at han hadde «styrtet utover fra en overordentlig stor høyde.»
Under det påfølgende forhøret av førerne ble saken kjent og dokumentert for ettertiden. Hadde de gjort sitt for å forhindre ulykken? Hadde det virkelig vært umulig å få Tønsberg til å snu? Hadde han vært ute av mental balanse? Førerne ble uansett frikjent til slutt.
Bilder
Litteratur og kilder
- Norges Fjelltopper over 2000 meter. ISBN 9788299701396
- Jotunheimens stortopper - folk og fjell gjennom tidene, av Ben Johnsen
- Det anbefales på det varmeste å lese denne artikkelen av Christian Nesset, som har jobbet som fører i dette området av Hurrungane:
Flere bilder
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Turrapporter
- 5
- 7
- 6
Kommentarer