Da høydeskrekken tok meg på Uranoseggen (06.09.2020)
Written by Riberrachid (Roger Vestrum)
| Duration | 6h 46min |
|---|---|
| Distance | 13.3km |
| Vertical meters | 996m |
| GPS |
|
| Ascents | Uranostinden S2 (2,048m) | 06.09.2020 |
|---|
Ble invitert på en ordentlig fjelltur for første gang. Heldigvis med kyndig føring av en erfaren gammel klassekamerat. Han mente sørveggen på Uranostind måtte være en fin førstegangsutfordring, da jeg så tydelig mente at jeg var både vågal og i god form.
I litt traust septembervær, med tåke over 1500 meter vandret vi i vei fra Koldedalsvatnet. Ganske kort og grei anmarsj før man begynner ryggen som etterhvert går over i en egg. Ved 1800-1900 moh ligger det gradvis mer og mer snø, noe som gjør forholdene litt mer utfordrende.
En liten hammer var litt ekkel å passere, og jeg kjente at dette var hakket mer spennende enn jeg hadde forutsett. Men fortsatt gikk det greit, og sikten var ikke på mer enn 20-30 meter. Vi jobbet oss jevnt og trutt oppover og jeg merket at eggen smalnet mer og mer av. 2000 moh ble passert og tåka begynte å løsne opp.
På få sekunder gikk det fra tykk skodde til full utsikt, og euforien slo inn for fullt! Plutselig ble jeg oppmerksom på at vi sto oppe på en smal egg med flere hundre meter ned til hver side.
Euforien gled over i panikk og jeg kjente på en ubehagelig høydeskrekk med påfølgende svimmelhet. Jeg kastet meg ned på alle fire og måtte stirre rett ned i steinura foran meg for å komme til hektene. De andre to lo og moret seg litt over denne skogskaren fra lavereliggende dalstrøk. Etter litt klarte jeg å reise meg og vi fortsatte oppover til S2. Men det var ubehagelig. Jeg hadde ingenting å støtte meg på. Rett ned til alle kanter. Og litt vond nysnø og løs steinur. Jeg ble kvalm. Aldri kjent det slik før.
De andre to sa at det egentlig var nå selve utfordringene startet, med et litt ekkelt hakk over mot S1 og deretter flere taulengder opp til hovedtoppen. Spesielt under disse forholdene. Opp til S2 hadde vi gått usikret, noe som forsåvidt var helt greit.
Jeg kjente at det ikke var aktuelt for meg å forsøke meg videre. Men jeg var også redd for å gå tilbake samme vei på dette litt ekle underlaget. De andre viste stor grad av empati og bestemte seg for at vi gikk ned igjen alle tre. Gleden var stor da «sjefen» sa at det nok var lurest å rappellere ned et par av de verste partiene. Vi fikk på utstyret og så fort jeg var forsvarlig sikret så roet nervene seg, og jeg rappellere trygt ned de verste partiene.
Så var det bare å traske ned igjen, mens nervene sank og euforien igjen tok overhånd.
Vel nede var jeg fortsatt helt fortrolig med at jeg hadde tatt det riktige valget, men at dette ikke skulle bli den siste fjellturen min. Nå hadde jeg fått blod på tann, og kunne rett og slett ikke akseptere at jeg var så pinglete i høyden.
User comments