Tveitakvitingen mm (05.07.2018)

Værmeldingen gikk ut på noen tåkeskyer i ytre strøk først på dagen. Det viste seg å være feil. Da jeg ankom Kvamskogen, lå tåken også i indre strøk.
Ruten min var planlagt med start i Furedalen og gå opp skitrekket. Deretter ville det være noenlunde flatt inn til Fossdal, og så stigning opp til Høgenova.

Kvamskogen er ikke noe kjent område for meg. På sydsiden av veien har jeg kun vært en gang, på ski, for 36 år siden. Men med godt planarbeid, GPS og kart, anså jeg ikke tåken som noe stort problem. Opp skulle jeg, og tåken ville vel lette utover dagen. Men man mister jo det å få overblikk over terrenget og man må bruke noe mer tid på navigering.

Opp skitrekket er det grusvei. En hare hoppet forbi, noe som gjorde at "Helene Harefrøken" surret i hodet mitt resten av turen.
Stien videre til Fossdal var veltråkket og lett å følge. Noe svakere sti der oppstigningen begynte, og T-merkingen var noe falmet. Jeg fulgte det som var mest opptråkket, og havnet dermed inn på feilt tråkk inntil jeg syntes at nå ble det vel mye bortover og vel lite oppover. Gikk tilbake i et tråkk som brakte meg noe høyere opp i terrenget mens jeg så etter den riktige stien. Slet med å finne den da den var heller usynlig og merking var så som så. I tåken mistet jeg den igjen flere ganger. Ville ikke bruke opp all GPS-batteri på å glo i skjermen hele tiden så tidlig i turen.

På Høganovi begynte tåken å letne, trodde jeg. Men det var bare fordi jeg kom så høyt som den lå. Da jeg gikk videre, var det tilbake i samme suppen.
Løypen går videre over blankskurt berg, ikke mye sti å følge. Noen små varder markerer den, men ikke tett nok for den sikten jeg hadde. En stor "takk" til alle som bygger sine private varder hist og pist uten tanke på hvordan andre turgåere oppfatter det i tåke.
Da jeg kom til der den merkete løypen opp til Tveitakvitingen gikk, rotet jeg litt. Da jeg kom ned igjen, så jeg at jeg hadde passert midt mellom to merker uten å se dem i tåken. Og jeg ble lurt av et merke som nok tilhørte stien som fortsatte ned til Tveita.
Men jeg kom nå inn på riktig vei. Nå var det tydelig sti og godt med merking. Enn så lenge.
Kom opp i noen områder med sne og måtte avvike noe fra standard rute for å ha fast grunn å gå på oppover. Tåken lå til 1100-1200m, men over tåkelaget var det bare fryd og gammen. Fant merking med røde "S", og fulgte dem til topps. Herlig utsikt i alle retninger.

Nedover igjen begynte tåken å forsvinne og jeg fikk sett det terrenget jeg hadde gått glipp av oppover. En snespurv flyr litt rundt meg, skulle hatt med annet kamera enn kompakten. En rovfugl kretset over Gråskorvenuten, antakelig en fjellvåk. Et heilopar satt på en knaus ved Stoveveggen.
Stakk oppom de toppene som ble passert, og tok veien ut Mødalen og tilbake til utgangspunktet