De tre Torfinnstindane i nydelig sommervær (30.06.2018)
Written by LarsStorheim (Lars Storheim)
Start point | Fergekaia ved Torfinnsbu (1,057m) |
---|---|
Endpoint | Bygdin (1,065m) |
Characteristic | Alpine climbing |
Duration | 9h 40min |
Distance | 13.7km |
Vertical meters | 1,221m |
GPS |
Ascents | Midtre Torfinnstinden (2,107m) | 30.06.2018 |
---|---|---|
Vestre Torfinnstinden (2,081m) | 30.06.2018 | |
Øystre Torfinnstinden (2,116m) | 30.06.2018 | |
Visits of other PBEs | Torfinnsbu (1,060m) | 30.06.2018 |
Dette er en tur som har stått lenge på ønskelista mi. Etter at vi flytta til Hallingdal i fjor har Jotunheimen havnet innafor rekkevidde for spontane helgeturer. Dermed var det ikke vanskelig å komme opp med turforslag når værmeldingen strålte denne helga. Marie var selvsagt lett med på tur. Jeg nevnte planene for Nicolai og han var ikke vond å be. Han fikk også med seg Emilie som hadde null klatreerfaring (men mye energi).
Hele gjengen møttes fredag kveld på Bygdin, hvor vi rigget oss til med teltleir på en praktisk, men lite idyllisk byggeplass ved siden av brua. Vi rigga opp en mini-rappell så Emilie fikk kjent på hvordan det fungerte før vi befant oss 2000 meter over havet.
Lørdag morgen våkna vi til en knall blå himmel, og fem over ni steg vi ombord i "Bitihorn", som skulle frakte oss fra Bygdin til Torfinnsbu. Folksomt ombord på sesongens andre dag i rute.
Fra kaia ved Torfinnsbu la vi ivei oppover stien langs elva fra Svartdalen. Etterhvert forlot vi denne og tok sikte på toppen. Jeg har tidligere lest og hørt flere historier om folk som har gått feil på vei opp til Øystre. Med oss i lomma hadde vi topoen fra NTK og denne var grei å ha, både for å finne innsteget på renna som fører til topps, og underveis på turen.
Med de gode beskrivelsene i guiden var det forholdsvis enkelt å finne riktig vei, men 100 meter fra toppryggen ble vi i stuss om hvor den enkleste veien gikk videre. Varder både her og der. Vi endte med å gå "rett på" og fant en helt kurant vei opp på ryggen, omtrent midt imellom de to anbefalte rutene opp. Fra ryggen var det kun er kort stykke igjen før vi satt ved varden.
Inntok en bedre lunsj ved varden før det var på tide med dagens første rappell. Spent på rappell-ankerne, men de viste seg å være friske og fine hele veien. Minst tre av slyngene så rykende ferske ut, og det var metallring på alle rappellene. Dermed blei 20 tjue meterne med slyngebånd som jeg hadde i sekken med tilbake. Den første rappellen ned fra Øystre er kort, ikke mer enn 10 meter før man fint kan gå videre til fots. Her fikk vi knipsa noen klassiske rappell-poseringsbilder. Nicolai tok dette på alvor og leverte! Sett bort i fra to-tre meter tørrtrening kvelden i forveien, så debuterte Emilie som rappellist i 2000 meters høyde. Sterkt og stødig levert.
Opp til Midtre gikk det også greit. Ikke helt opplagt hvor det var best å gå, men vi fulgte første rygg inntil den ble skikkelig bratt. Derfra trakk vi ut til venstre via en skråhylle hvor sekken måtte av for å holde balansen. Kom da over i en renne som vi fulgte greit til topps.
Fra Midtre startet det med en luftig rappell på 25 meter. Her kom nervene omsider for Emilies del, men hun konsentrerte seg og fullførte rappellen i god stil. I bunnen av rappellen må man forsere et mini-bulder før det går flatt noen meter bort til rappell nr. tre, en kort og uproblematisk vegg på vel 10 meter. Den fjerde og siste rappellen er også både lang og luftig, og ankeret ligger litt mer utsatt til enn på de foregående rappellene. Her løste vi det slik at jeg festet meg selv i ankeret og firte ned begge jentene før jeg selv rappellerte ned. Nicolai kom til slutt. Skaret mellom Midtre og Vestre er trangt og bratt, og det var bare å komme seg videre. Også her fulgte vi nærmeste rygg oppover. Stadig luftigere klyving jo nærmere toppen vi kom. Til slutt syntes enkelte det blei i overkant luftig og jeg kløyv til topps og kastet ned et tau for litt sikring på det aller siste opptaket.
Fra Vestre gjensto det hundre meter med enkel klyving ned toppartiet før alt det "tekniske" var unnagjort for i dag. Vi hadde innsett at vi ikke ville rekke båten tilbake til Bygdin, og hadde bestemt oss for å ta natta på Torfinnsbu. Hadde derfor ingen hast og tok det piano. Etter topp-partiet ventet ei lang og svært løs ur nedover mot Bygdin. Her var det så løst at stein-surfing ble et innført begrep. Jeg fant fram isøksa og tok en liten glissade ned ei bratt snørenne som ennå ikke hadde smelta i tropevarmen. Halvveis ned fra Vestre passerte vi en gjeng på fire som hadde satt seg til rette i kveldssola. De ropte at vi måtte komme bortom, og det angret vi ikke på. Dette var en gjeng med skikkelige livsnytere og vi fikk Proseco, lokal spekepølse, ost og kjeks. Makan!
Etter en liten time i lyngen labba vi videre og avslutta turen med et (meget kort) bad i det relativt friske Bygdin-vannet (6-7 grader?). Kvelden blei sein i hytteveggen på Torfinnsbu, hvor den samme gjengen spanderte øl, vin, spekemat og eggerøre til alle som ville ha.
Neste dag gikk med til den 15 km lange spaserturen tilbake langs bredden av Bygdin. Turen blei ekstra lang for en noe distrè Nicolai, som etter 10 km oppdaga at han hadde lagt igjen mobilen sin på en stein 5 km tidligere. Emilie joina Nicolai på bonus-joggeturen på ei drøy mil for å finne igjen telefonen. Burger og rømmegrøt på Bygdin var en alle tiders avslutning på en bra tur!
User comments