Høsttur til Surtningssue (19.09.2014)

Endelig klaffet det sånn at jeg fikk med meg samboeren på tur. Fordi han har slitt litt med ryggplager en tid, ble vi enige om å ta det litt rolig og nøye oss med en dagstur på lørdag, med en teltovernatting i hver ende. Det viste seg at Memurubu holdt åpent en ekstra helg før de stengte for sesongen (angivelig til ære for en hel armada av middelaldrende bergenserdamer som ville gå Besseggen), så vi benyttet anledningen og dro inn dit med båten fredag kveld. Vi ville ligge et sted som ikke krevde altfor mye gåing med tung oppakning, men som hadde fin utsikt og ikke var altfor nærme Memurubu, altså begynte vi å traske nordover oppover lia i skumringen. Det er jo som kjent litt bratt i bakkene opp fra Memurubu, men vi hadde tenkt at det skulle være mulig å finne noen flater likevel. Det ble mørkere og mørkere og beina ble tyngre og tyngre, så da vi var fornøyde med utsikten, ble vi litt mindre kresne med tanke på liggekomforten. Vi fant en liten «flate» hvor vi etter litt prøveligging fant en plass hvor vi syntes vi lå noenlunde i vater begge to. Det krevde litt presisjon å få satt opp teltet sånn at innerteltet klaffet med de utvalgte liggestedene, men omsider var det gjort. Det viste seg riktignok at lyngen gav litt bedre friksjon enn oppblåsbart liggeunderlag, men med litt oppbygging med klær og ting i fotenden, skled vi ikke så mye nedover lenger og da gikk det greit likevel. Etter at teltet var på plass og ting kommet i orden, tok samboeren fram litt rødvin og så lå vi der i bakkene overfor Memurubu og nippet til den mens vi så på stjernehimmelen. Ingen dum start på en tur.

© Angjerd Amb

Soloppgang ved Gjende

Vi hadde vekkerklokka på sju og da jeg krøp ut av teltet var det en veldig fin soloppgang på gang. Dette var en lovende start på dagen! Vi spiste utefrokost mens vi hadde utsikt bort til Besseggenturistene som begynte å strømme oppover stien på naboryggen. Det var enorme mengder av dem og vi var fornøyd med at vi skulle til Surtningssue i stedenfor dit hvor folkemassene skulle. Vi planla litt rutevalg mens vi spiste og fant ut at vi skulle gå over Raudhamran på vei opp, og via Memurudalen på vei ned. Memurudalen ville være lettere å navigere i dersom det ble mørkt før vi kom fram, fant vi ut, og dessuten så terrenget snilt og lettgått ut - noe som kunne være deilig dersom knær, ankel og rygg begynte å krangle på slutten av dagen. Vi hadde en lang og hyggelig frokost så klokka var nesten halv ti innen vi kom avgårde. Da vi kom opp til der hvor stien til Surtningssue via Rødhamran tar av fra stien til Besseggen, fant vi selvfølgelig tidenes leirplass. Masse fine flater som var flate på ordentlig, og enorme mengder blåbær. Det var fryktelig vanskelig å rive seg løs fra blåbærene, så samboeren gikk rolig i forveien mens jeg kom etter i løpefart etter å ha hevet i meg en respektabel mengde av dem.

Over Raudhamran

Stien via Raudhamren var tydelig merket både med varder og rødmaling så vi brukte ikke akkurat mye krefter på å navigere. Det var et veldig fint og variert terreng å gå i og mye fotogen natur. Etter et par timer begynte det å skye over og før vi visste ordet av det var det regn i lufta. Vi hadde lenge hatt sikt opp mot søre Surtningssue, men nå begynte skydekket å trekke seg litt nedover. Ingen grunn til panikk – for det blir jo alltid sol på toppen. Da vi passerte Hestjønne ved høyde 1542 var vi egentlig litt fristet til å gå videre innover i Hestdalen istedenfor å følge stien på vestsiden av Raudhamran, men vi kom vel fram til at det sikkert var en grunn til at stien gikk der den gikk og at vi likegjerne kunne følge den. Når det er sagt, tror jeg det hadde vært en fin tur nedi Hestdalen også. Oppover Raudhamran var det morsomt å gå. Noen steder var det til og med litt fin småklyving hvis man ikke fulgte vardingen helt slavisk. Vi møtte dagens første folk – et utenlandsk ektepar som hadde vært på telttur i fem dager. Jeg hadde litt lyst til å gå oppom toppunktet til Raudhamran, men det hadde ikke samboeren, så da lot vi det være. Et par kilometer etter Raudhamran kom vi inn på ryggen opp mot Surtningssue. Først var det et stykke med ganske bratt oppstigning hvor det også lå en del løs grus i veien. Der var det nesten bedre å gå litt utenom stien. Da det bratteste partiet var unnagjort og ryggen slakket ut, var det slutt på utsikten og inn i tåka. Der møtte vi et annet par som var på vei ned. De hadde ikke sett noen ting, men ønsket oss lykke til med trua på sol og utsikt på toppen. De krysset fingrene for oss og vi fortsatte oppover mens de fortsatte nedover.

© Angjerd Amb

© Angjerd Amb

Tåke på Surtningssue

På tross av tåka gikk det relativt greit å følge vardingen/merkingen videre oppover. Vi kom etter hvert til Surtningssubue, en veldig fint oppbygget steinbu. Arkitektsjelen i samboeren frydet seg over dette enkle byggverket og lovordene haglet. Vi gikk inn i bua og tok fram mat, sjokolade og termos med varm drikke. Her skulle fjellet beleires i påvente av bedre vær. Da måltidet var inntatt var det fortsatt ikke tegn til utsikt. Vi underholdt oss en stund med det vi fant i bua – et kart og en polsk versjon av Lukasevangeliet, men det var grenser for hvor lenge det var gøy å studere noen av delene. Vi hadde jo tross alt med oss nesten det samme kartet selv. Altså bar det ut i tåka. Den fikk heller lette mens vi gikk det siste stykket opp mot toppen, sa vi. Det gjorde den ikke, men det begynte å snø. Aldri en skikkelig høsttur uten snø! Det var ikke helt lett å følge merkingen i tåka, men vi fant toppen likevel. Utsikten der var i grunnen ganske lik den utsikten jeg så på blant annet Store Austanbotntind, Galdebergtinden, Uranostinden, og Sagi tidligere i sommer. Rart med det. Det så ikke ut til at tåka og snøen skulle gi seg i umiddelbar framtid. Samboeren så virkelig ikke poenget med å gå videre til Sørtoppen, men han ofret seg for fjellnerden sin likevel. «Dette gjør jeg bare for din skyld», fikk jeg beskjed om da vi fortsatte videre i den retningen, jeg strålende fornøyd og han lettere oppgitt. Det skulle visst være merking videre bort til Sørtoppen, men den så vi ikke noe til. Mulig fordi vi gikk litt for nærme kanten hele veien bortover, men det var der det var mest spennende å gå. En gang lettet tåka bitte litt sånn at vi faktisk så en bresprekk på breen under oss, men det var det nærmeste vi kom utsikt fra Surtningssue. Etter sørtoppen gikk vi på kompasskurs tilbake til Surtningsbue, for vi fant ikke stien der heller, med unntak av et par varder i ny og ne. Så bar det nedover i tåka igjen. Da vi kom ned på 2000 meter var vi mer eller mindre under skydekket igjen, og selv om det var en del tåkebanker som kom drivende, hadde vi også tidvis utsikt til Memurubreane og Vestre Memurutindene (V5 og V6) som stakk opp av breen og lignet på en stor jeksel. Det var stas. Nedstigningen til Memurudalen kjentes i knærne, men da vi kom ned til Surtningssubekken var det bare fryd og gammen resten av veien.

© Angjerd Amb

Memurudalen i høstmørke

I Memurudalen hadde vi både skumring og solnedgang. Det var fantastisk flott vegetasjon nedi der, med blant annet blåklokker og dvergbjørk i rødt, gult og oransje. Bare synd det ble mørkt så fort, for det var mye fint å se på, glødende høstfarger og mange flotte fotomotiv. Forutseende nok hadde vi tatt med hodelykter og det var jammen bra, for de siste timene av turen var det skikkelig mørkt. Det var likevel lett å finne veien, for gjennom hele Memurudalen var stien så tydelig og dyp at det var umulig ville seg bort fra den. Omsider kom vi tilbake til Memurubu. Vi hadde egentlig tenkt til å ta en øl der før vi gikk opp igjen til teltet, men siden det var blitt så sent (21.30) fant vi ut at det var best å bare kjøpe med oss ølen og ta den med opp til teltet i istedenfor. Inne på Memurubu var det danskebåt-stemning med en slags karaokelignende musikk og påseilete bergensere, så det var egentlig bare godt å komme seg vekk derfra så fort som mulig. Vi kom oss opp til teltet, hentet kjøttet som hadde ligget til kjøling nede i en bekkedal, og lagde middag ute før vi krøp ned i soveposene. Vi sov som to steiner på tross av nedoverbakke-liggeplassen. Da vi våknet neste morgen var dagen så fin at det gjorde vondt i sjela å dra fra fjellet med 11-båten fra Memurubu til Gjendesheim. Det var jo nå man skulle ha hatt en ukes høstferie i Jotunheimen!

© Angjerd Amb