Grossglockner (09.07.2024)
| Karte |
|
|---|
| Besteigungen | Großglockner (3.798m) | 09.07.2024 |
|---|
GROSSGLOCKNER 3.798m
I en alder av 4 på Galdhøpiggen, som niåring på sin første 4000 topp. Maximilian har vært med på mange fjell- og klatreturer. Det er moro, men jeg er glad for at han satser på alpint uten de store ambisjonene om å bli fjellklatrer som faren. Allikevel er det gøy med noen fine fjellturer i året.
Denne sesongen klaffet det endelig med Østerrikes høyeste og et av de mest majestetiske fjell, Grossglockner., 3.798m. Mens jeg nylig har besteget noen høye topper i Sveits, var akklimatiseringen til minstemann ganske begrenset. En skisamling på Juvasshytta på litt over 2.000 meter var alt han hadde av høydetilvenning. Vi kjørte fra Wien kl 5 på morgenen, vandret opp til Stüdlhütte og rakk så vidt en liten akklimatiseringstur på hyttetoppen Schere, 3.037m. Maxi fikk anledning til å trene litt på stegjernteknikk og hvordan man stopper ved en utglidning i bratt snøterreng. Det var tåkete ved hytta, og lite å finne på foran døra. Derfor ble det tidlig seng etter en ganske god middag.
Natta var som vanlig horribel, med en sovesal full av snorkende. Jeg var veldig glad da vekkeklokka ringte kl 04:00. Himmelen var stjerneklar og Maxi gledet seg virkelig til å komme seg ut. Grunnet store snømengder i år, forsvant stien raskt og vi fortsatte på et godt spor på snøbakkene over hytta. Etter en drøy time kom vi opp på breen, og etter hvert ble det såpass bratt at stegjerna måtte på. Morgenstemningen var fabelaktig, og Maxi var begeistret da solen farget fjellene røde. Vi befant oss mange hundre meter over et tåkehav. «Papa, hier sind nur Berge, überall Berge, unglaublich» kommenterte han utsikten da vi ankom Østerrikes høystbeliggende hytta, Adlersruhe på 3.400.
To tredjedeler av høydemetrene var unnagjort, men det vanskeligste partiet gjensto. Først skulle vi opp det beryktede Eisleitl, som har blitt ganske farlig de senere årene på grunn av breens tilbaketrekning som har etterlatt masse løs stein som har en tendens til å treffe hodene (eller hjelmene) til folk. Den ekstremt snørike vinteren gjorde dog at forholdene var usedvanlig gode. Ikke snakk om steinsprang og slike ting. Oppstigningen i snørenna opp til klatrepartiet gikk ganske greit.
Selve klatringen på eggen gikk også bra, guttungen hadde ingen problemer med klyveklatre-terrenget av grad 2. Utfordringene begynte først rett før Kleinglockner. På Østerrikes høyeste fjell er det alltid kø, og forbipasseringen og mottrafikken på en knivskarp egg kan oppleves skummelt. Men takket være sikringsstengene kan man klatre på en trygg måte. Vi klarte å takle køen, og etter drøye fire timer var årets store mål nådd. Vi sto på toppen av Grossglockner med hele landet under oss!
Nå ventet 1.900 høydemeter nedover. Ikke akkurat barnemat for en 50-åring med et ødelagt kne. Men takket være de mange snøpartiene, som vi kunne skli ned på rumpa, gikk det hele ganske greit. Allerede ved tretiden var vi tilbake ved bilen. På veien hjem stoppet vi i Kitzbühel fordi Maxi ville se gondolene med navnene på Streiff vinnerne på. Dagen skulle bli perfekt med Mbappé mål i semifinalen. Helt perfekt ble den altså ikke, da Frankrike røk hodestups ut av EM.
Benutzerkommentare