Kilimanjaro - Machame route (30.12.2018)

28. desember reiste pappa, Øystein, Ingvild, Kasper og jeg til Tanzania for å gå på Afrikas tak, Kilimanjaro. Vi hadde planlagt turen ett år i forveien, og fant ut at det passet best i romjula med tanke på studier og jobb. Det hadde lenge vært en liten drøm å oppleve fjellet sammen med pappa, da søsteren min og jeg i alle år hadde hørt pappa ivrig fortelle historier om Afrika og Kilimanjaro etter at han og mamma bodde der på slutten av 80-tallet...

Vi bestemte oss for å benytte selskapet ToppAfrika, mest på grunn av pris og rute. De anbefalte Machame-ruten med variert natur og mulighet for en ekstra akklimatiseringsdag.

©

©

Vi fløy med Ethiopian Airlines via Stockholm, Ethiopia og til slutt til Kilimanjaro flyplass. Bagasjen kom trygt frem, men vi hadde det viktigste i håndbagasjen i tilfelle den skulle bli forsinket. Øystein fikk bursdagssang på flyet, og vi feiret med en middag på hotellet Uhuru i Moshi. Vi fikk møtt hovedguiden August, som virket veldig hyggelig og profesjonell, noe vi også fikk konstantert at han var i løpet av turen :) Det var meldt en del regn/snø, så vi var spente på om vi fikk en reprise fra Øysteins tur for to år siden.. Det var nemlig en bismak ved turen etter hans siste opplevelse med Hvitserk, da de hadde hatt regn og tåke hver dag, kun 3 av 15 nådde toppen, og en nordmann omkom på under 4000 moh... Pappa var dog den som var sikrest på at det kom til å gå bra, og beroliget oss andre. Bildet i hodet av han i dongeribukse og bomullsjakke glisende på toppen for 30 år siden ga oss mot, og vi skulle passe godt på hverandre.

30. desember startet vi fra Machame gate etter en 40 min kjøretur fra hotellet. Vi måtte vente et par timer på gaten før alt var godkjent og klart. Hvor høyt gaten ligger, er det ulike opplysninger om, men omkring 1600-1800 moh en plass. Vi hadde med 21 hjelpere, deriblant tre guider, en kokk, en servitør, to til å ta oppvasken og en haug med bærere. Vi startet å gå i regnskog opp til den første campen på ca. 3100 moh. Vi startet pole pole for å bli vant til tempoet, og ble antagelig forbigått av samtlige andre besøkede. No hurry in Africa for oss! Tempoet gikk likevel litt opp da det kom en kraftig regnskur i en times tid. Pappa fikk også oppleve at sin poncho som hadde ligget noen tiår i pose, ikke var regntett lengre.

Vi var fremme ved Machame Camp etter omkring 6 timer og 11 km. Da ventet sang og dans fra teamet vårt, etterfulgt av popcorn, linsesuppe, fried pork med poteter og grønnsaker. Soveposen var blitt våt, til tross for at alt lå i regntette poser, i regntette bager, i regntette poser utenpå der igjen. Er visst ingenting som holder unna slik kraftig regn. Heldigvis skulle dette bli det eneste regnet vi fikk på turen. Ingvild følte seg dårlig, men det var redselen for høydesyke som var verst, så hun ble bedre etter vi fikk snakket godt sammen.

©

©

©

Vi ble vekt 0630 for kaffe/te, og pakket ferdig til frokost 0730. Da ble det servert egg, bacon, havregrøt, frukt og nutella. Det var virkelig luksus å komme til ferdig dekket bord og få så mye god mat! Vi startet å gå etter frokost, og gikk i 4,5 timer til neste camp, Shira camp på 3800 moh. Det var brattere opp her, og Kasper begynte å kjenne på hodepine. Vi tok flere pauser for å få i oss nok vann, og prøvde å drikke 3L totalt hver dag. Det ble også en del venting på siden mens utallige bærere passerte oss. Guiden anslo at det var omkring 500-1000 mennesker totalt på hver camp, inkludert bærere og guider. Det var nok den største forskjellen for pappa. Jeg hadde sett for meg at man kanskje ble kjent med andre besøkende på campene, men det var for mye folk til å rekke å si noe mer enn hei og lykke til. Jeg fant likevel en liten trygghet i at det var så mange her, særlig de som virket som de gikk på sin første fjelltur noensinne, da kunne det vel ikke være så vanskelig..?!

©

©

©

©

Vi fikk servert fantastisk gode supper til forrett hver dag, etterfulgt av blant annet spagetti/ris/kylling/kjøttdeig/biff/gryte/pannekaker. Vi gikk en liten tur til hulene som bærerne sov i før i tiden, før vi gikk tidlig til sengs denne dagen. Vi droppet en akklimateringstur vi egentlig skulle ha på ettermiddagen, da denne var på 3900 moh, og vi allerede hadde vært på denne høyden i løpet av turen hit.
Klokken tolv ble vi vekket av full sang og dans siden det var nyttårsaften, og pappa hadde tatt med stjerneskudd som ble populært blant bærerne.

©

©

Neste dag gikk vi 6,5 t via Lava Tower til Barranco Camp på 4000 moh. Det var nydelig vær og fantastisk å gå så nært toppen av fjellet. Kaspers form hadde vært litt opp og ned, men den ble betydelig verre da vi nærmet oss Lava Tower på 4600 moh. En overraskelse ventet da formen var som verst, kokken hoppet nemlig plutselig fram bak en stein med varm suppe til oss. Den kom fort i retur for Kasper, og vi ble enige om å komme oss fortest mulig ned til camp. Vi hadde gått bakerst av alle oppover, men småløp forbi alle sammen nedover. Guidene lo godt og fortalte de ikke var vant til at folk hadde sånn fart nedover. Ikke minst lo de da pappa, som for øvrig fyller 70 i år, spratt nedover og kun ville stoppe da han skulle klarte opp i et tre slik at vi fikk et artig bilde av han.

©

©

Neste morgen kunne vi se "Breakfast wall", som så brattere ut på avstand enn den faktisk var. Så vidt litt klyving, men mest sti hele veien opp. Vi forlot leiren sist av alle litt før kl 1000 i håp om å slippe kø i veggen, men vi slapp ikke helt unna likevel. Før vi gikk, kunne vi se en bærer oppe i veggen som prøvde å gå forbi køen litt nedenfor, og det resulterte i at bagasjen på hodet falt 70 m rett ned.. Heldigvis uten bæreren. Full jubel og latter blant afrikanerne!

©

Turen videre til Karanga Camp var fin, vi var innom 4200 moh, før vi gikk ned til campen på 4000 moh. Turen tok omkring 3,5 t. Kasper var blitt i bedre form etter turen forrige dag på 4600 moh. Øystein hadde vært litt dårlig pga lite søvn natten før, men han var også i fin form igjen nå. Vi ble sittende å spille kort i matteltet på kvelden. En av bærerne satt utenfor teltene våre og passet på da vi ikke var der, siden det var vanlig at det var tyveri av penger og pass på de siste campene.

©

©

©

Neste dag gikk vi til Barafu camp (4600 moh) på litt under 3 timer. Vi kunne nå se hvor vi skulle gå opp på fjellet, og det så overkommelig ut med en slak skråning. Da vi kom fram var det rett i soveposen etter lunsj, i håp om å få litt avslapning før toppnatten ventet. Vi snakket mye sammen og motiverte hverandre, nå var vi så nære. Det var god stemning i gruppa hele veien, og guidene motiverte oss også, så vi ble mer og mer sikre på at dette skulle vi klare. Matlysten var heller ikke forsvunnet helt for noen av oss.

©

©

©

Vi ble vekt 2200, kledde på oss og pakket dagstursekken, før vi fikk litt varm drikke. Vi startet å gå 2315, og kunne se noen hodelykter foran oss i veggen. Det var mye vind fra starten av, men da vi kom lengre opp i siden, ble det nærmere stiv kuling. Jeg hadde droppet camelbacken og hadde heller to litersflasker i sekken. Det ble ikke mye tid til å drikke vann. Vi tok noen korte stopp på 2 minutter, aner ikke hvor ofte, kanskje hvert 45 minutt.. Jeg måtte på do de to første stoppene, og rakk dermed ikke å drikke mer enn et par slurker før vi måtte videre. Guidene stresset mye med at vi måtte videre, antagelig fordi de var redde for at vi skulle fryse for mye hvis vi ble sittende lenge. Likevel kom det til et punkt der Øystein måtte si tydelig ifra at vi trengte mer enn 2 minutters pause for å rekke å kle av sekk, drikke/spise og kle på igjen. Alt gikk så sakte i høyden, bare det å ta av polvottene, ta av sekken med fingre som var blitt iskalde på et sekund ute i vinden, finne fram næring og kle på igjen, det tok så uendelig lang tid.. Hodet og kroppen jobbet sakte. Jeg var utrolig nok ikke dårlig i form av høydesyke, verken kvalm eller hodepine, men jeg begynte å bekymre meg mer og mer for de andre. Kasper hadde hatt intens hodepine fra første steg, han sjanglet hele veien opp og datt stadig til siden. Den av oss som gikk bak måtte løfte ham opp, jeg ble irritert og overrasket over at ingen av guidene gjorde noe med det, vi måtte be en av dem om å gå bak Kasper for å hjelpe han opp. De sjekket pupillene og tunga med lommelykt og sa at han var OK, vi måtte bare fortsette å gå. Øystein var også dårlig, vanskelig å få kontakt med, sjanglet og minnet ikke om seg selv. La hodet på sekken til Kasper foran så fort det var stopp noen sekunder. Pappa gikk foran meg, han så virkelig i dårlig form ut bakfra og hadde liksom sunket inn i seg selv. Han hadde kun sovet et par timer de siste tre nettene, og det eneste han sa var at han ikke hadde noen energi. Alle med lukkede øyer, både pga vind men også utmattelse.. Jeg fikk plutselig gråten opp i halsen, hikstet og tårene spratt, det kjentes ut som om en av dem ble å dø nå, kanskje pappa.. Vi måtte stoppe litt opp og jeg fikk sagt at jeg var så redd for dem, særlig pappa, at de måtte snu om de kjente det for mye. Pappa fikk tatt powergel, energibar og juice i noen pauser like før. Jeg vet ikke hvilken av dem som hjalp, men han sa at han fikk litt energi igjen, og jeg kunne endelig puste vanlig igjen.. Så vanlig som kan kan 5500 moh. Klokken var bare rundt 3, kanskje 4, og vi måtte fortsette å gå. Alle var nok litt i kjelleren nå. Men nå var det bare 2-3 timer til det ble lys, og vi måtte komme til Stella Point snart. Og da var det gjort, hvis man kom dit, til kraterkanten. Timene gikk, det føltes som en evighet, men jeg kan ikke huske det så godt. Guiden sa "der oppe er Stella Point, der de menneskene står", vi gikk dit, men det var ikke Stella Point, vi kunne heller se hodelykter foran oss 100 m opp som enda gikk. Det var bare å gå. Og plutselig var vi der. På kraterkanten. I mørket. Vi satt oss ned, drakk en tekopp hver. Jeg trodde vi satt et par minutter, men vi kom dit visst 0530, og gikk videre et kvarter senere. Himmelen begynte å bli rosa i horisonten. Jeg gikk fremst nå, forbi guidene, jeg skulle bare gå til toppen. Øystein gikk bak et stykke, jeg merket ikke at han forsvant. "You're soon there" kom en smilende mot meg. Nå så jeg skiltet, jeg ventet opp, ville jo komme sammen med de andre. De var langt bak. De nærmet seg, men Øystein manglet. Hadde han snudd? Så han ikke vitsen siden han har vært der før? Det kjentes ut som en evighet til de andre kom opp til meg. Øystein kommer, sa de, han har bare stoppet og spydd. Pjuh. Han kommer.

Vi satte oss ned foran skiltet. Så vidt energi til å gi et lite smil. Kamera innpakket i dun hadde sluknet for lengst av kulde. Men mobilen fungerte nok sekunder til å forevige stunden!

©

©

Så var det bare ned.. Så fort som vi orket. For en lettelse. Solen ga ny energi, og vi skulle ned, ned, ned! To timer senere var vi nede i Barafu camp, klokken 0900. Vi slappet av i teltet, pakket og vasket bort litt av støvet i ansiktet. Så bar det videre nedover kl 1130, via Mweka-ruten. Ved Mweka Camp fikk vi lunsj, men like før vi kom hit fikk vi beskjed av guiden at vi måtte være nede innen 1800, siden gaten stengte da. Klokken var nå 1500. Det stod estimert tid 4 t på skiltet fra Mweka camp på 3100 moh til Mweka Gate på 1600 moh, 10 km. Guiden spurte om to av oss kunne bli med raskere ned for å sikre at vi nådde gaten. Jeg hadde vondt i knær og tær etter nedoverbakkene, men én ting var sikkert, og det var at vi skulle rekke den gaten! Øystein og jeg ble med guiden ned, det var sleipt og glatt nedover, men vi gikk på. Litt under to timer senere var vi nede, og de andre kom jaggu 40 minutt etterpå. Det ble feiring med cola sammen med guidene på gaten! Så stoppet vi og tok en øl på veg til hotellet. Noen bærere satt på i bilen, og guidene sa først at de skulle vente der, men vi fant frem penger og sa at alle som ville måtte bli med.

Det var fantastisk å få en natt på hotellet i Moshi, få dusjet vekk all sanden og få sett litt av byen neste dag. Vi skulle altså egentlig ha sovet på campen vi spiste lunsj på nedover, men ville prøve å gå helt ned om vi klarte det. Virkelig godt å få litt avslapning før den lange flyturen hjem!

I etterkant har jeg verken blitt mer eller mindre sikker på om det å gå på så høye fjell er noe jeg kommer til å gjøre igjen. Da dødsangsten kom krypende innover meg på toppnatta, tenkte jeg et sekund at vi var idioter som befant oss her frivillig. Men den tanken forsvant fort igjen også, og det var en fantastisk følelse å nå toppen. Jeg kommer neppe tilbake akkurat hit, men jeg vil veldig varmt anbefale både ToppAfrika, Machame-ruten og Kilimanjaro generelt, til tross for mye folk. Jeg sitter igjen med et minne for livet.