Glittertinden - 2,457m

Name Glittertinden
Search name Glittertinden
Elevation 2,457 meter
Region Lom, Northeast Jotunheimen
Parent regions Europe, Norway, Norway mainland, Jotunheimen, Oppland
Vertical separation 990 meter
Adviser mortenh (Morten Helgesen)
Last modification 08.09.2018
First ascent
Level of difficulty Level of difficultyLevel of difficultyLevel of difficulty 
Coordinates 32V 476570 6835415 (UTM)
Map Show object on map
Glittertinden

© Morten Helgesen

Content
Language
Adviser mortenh - Get in touch with mortenh for questions regarding this article.
Statistics

Register ascent of Glittertinden.

Overall 683 members have registered 869 ascents of Glittertinden.

Glittertinden is contained on 33 lists.

Map

Pictures

Glittertinden ved soloppgang.
Glittertinden ved soloppgang.

Weather for Glittertinden

16.10. 10:00 - 12:00
Skyet-4°Laber bris, SSW0mm
16.10. 12:00 - 18:00
Delvis skyet-5°Frisk bris, S0mm
16.10. 18:00 - 00:00
Skyet-5°Liten kuling, SSW0mm
Værvarsel fra Yr, levert av NRK og Meteorologisk institutt

Introduction

Den tind som unge kona er å sjå;
ho siter der med kvite kåpa på;
det gråe flor slær krull for vesle vind.
Nei sjå, nei sjå på denne Glitretind!

A. O. Vinje

Glittertinden med "kvite kåpa på".
Glittertinden med "kvite kåpa på".

Norges nest høyeste fjell, Glittertinden, er et av Jotun­heimens virkelige karakterfjell – ikke bare i kraft av høyden noen fattige meter lavere enn Galdhøpiggen, men vel så mye på grunn av form og fasong.

Toppbre og minkende høyde

Toppen prydes av en praktfull snø- og iskappe, nærmest som en frossen bølge – stanset i det øyeblikk den skulle til å skylle utfor nordstupet. Sammen med Slettmarkhøe lenger sør er Glittertinden det eneste fjellet i Jotunheimen hvis topp er dekket av evig snø. Men hvor lenge vil det vare? At breen på toppen minker, er det liten tvil om, og bare i løpet av de siste varme somrene er det forskjell å spore. Det var andre dimensjoner før, ja. Den legendariske fjellføreren Knud O. Vole på Juvasshytta var ofte på ­Glittertinden i 1880-årene, og han opplevde ikke bare at toppbreen var svært tykk, men også at den este over stupkanten og hang tungt nedi nordveggen, der den kalvet med tordnende brak ned i Grotbrean.
Tidlige sorthvitt fotografier fra begynnelsen av 1900-tallet viser oss turister på vei opp mot toppen som blir som maur i forhold til den enorme skavlen – den må minst ha vært 30 meter. På eldre kart er dessuten høyden angitt til 2481 moh. Det er liten tvil om at Glittertinden så sent som på begynnelsen av forrige århundre var høyest i landet om man regnet med snøkappa. Nøyaktig når tronskiftet skjedde, er vanskelig å si. Karthøyden ble etter hvert justert fra 2481 moh. via 2472 moh. og ned til 2465 moh. på de nyeste kartene.
Ole Vole på Glitterheim forteller at da førstebestigerne av nordveggen, Bjørn Halvorsen og Jon Teigland, avsluttet klatreturen sin i 1966 med å forsere skavlen, målte de tykkelsen med et 28 meter langt tau, og de hadde en tamp på en meter til overs. Det betyr at snøveggen var 27 meter høy, og justerer man for vinkelen, så var vertikalhøyden da godt over 20 meter. Glittertinden hadde den gang altså en total­høyde på 2475 moh. eller deromkring. For en del år siden ble det gjort nøyaktige målinger som viste en høyde på 2465 moh., men nå er nok den virkelige høyden enda la­vere på grunn av avsmelting de siste årene. Mindre enn 2452 moh., som er det høyeste punktet med fast fjell, blir ikke Glittertinden med det første, men Jotunheimen vil miste en stor attraksjon om den glitrende hvite hetta på toppen skulle smelte bort komplett.

Navn og historie

Navnet Glittertinden er avledet av Glitra, elva som blinker og glitrer. Den renner fra Glitterholet ned i Vis­dalen og har indirekte gitt navn til Glitterheim, som ligger i Veo­dalen, langt, langt unna.
I motsetning til Galdhøpiggen, som ble besteget regelmessig utover 1860-tallet, var det lite trafikk på Glittertinden. De første turister, et følge på tre briter og to fjellførere fra Røisheim, besteg toppen 27.06.1870 og trodde at de var de første, men førstebestigningen fant imidlertid sted allerede 14.07.1841. Det var landmåleren Harald Nicolai Storm Wergeland, fetter og fosterbror til den kjente dikteren Henrik Wergeland, som stod for den. Han la ned en stor innsats med oppmåling av Jotunheimen og gjennomførte flere førstebestigninger. På turen til Glittertinden hadde han med seg Hans Sletten. Wergeland gjorde siktemålinger fra det høyeste punktet med fast fjell han fant, og kunne allerede da fastslå med rimelig grad av sikkerhet at Galdhøpiggen nok var Norges høyeste topp, hvis man så bort fra Glittertindens toppbre.

Tidlig vinterbestigning?

En annen oppsiktsvekkende bestigning, dersom den er sann, er beretningen om Jo Gjendes vintertur til Glittertinden, en vandrehistorie i bygda som senere ble skrevet ned av lokalhistorikeren Ivar Kleiven.
Det var i slutten av februar 1844 at Jo Gjende og kameraten Gullbrand Steinfinnsbø drev jakt etter storbukker. De lå i ei gammel jaktbu langt inne i Veodalen (kanskje Steinbue, den første bua der Glitterheim ligger i dag?). I kveldinga den andre dagen fikk han Jo øye på en reinsbukk som sprang oppetter liene med kurs mot Glittertinden:
«–“For store veonder”, ropte han, – “sjå bukken! Kain’n kåmå se’ på høgste tinde’, bukken, så ska jaggu hain Jo Tjøstolssen klare de’ au!”
– “Tullprat på de’, ”» fnyste Gullbrand.
Gullbrand hadde aldri hørt at noen tidligere hadde vært på toppen av Glittertinden, og han var nok rimelig overbevist om at han Jo også kom til å gi opp. Da dag ble til natt og bekmørket senket seg over fjellheimen, tok Gullbrand til å bli redd for kameraten sin, men ved midnattstider hørte han ski som skrapte mot skaren uten­for jaktbua. Svett og sliten, men kjempeglad steg Jo inn.
«– “Ja. Nå ha’ e’ vore på Glittertinde’!”, sa han, før han fortsatte: ”E’ fainn eit rinshøinn uppi li’n, og de’ sette e’ ni’ breen på høgste toppe’. Jaddi vil e’ sjå dein som te’ de’ att ette’ me’!”» utbrøt han stolt.
Så gikk han beint og la seg til å sove, slik han pleide. Da han våknet utpå morgenen, var Gullbrand borte. Jo ventet hele dagen på vennen, og først utpå ettermiddagen kom han tilbake, og i favnen holdt han reinshornet som han Jo hadde etterlatt seg på toppen.
”Jaddi vart e’ andremainn på tinde’, gut,” flirte Gullbrand og hev reinshornet i buveggen.
Ingen av dem så noe til varden Wergeland satte opp i 1841, noe som heller ikke var spesielt merkelig, årstiden tatt i betraktning. Hvis Jo og Gullbrand virkelig var helt på toppen, er dette karstykket uansett en solid bragd og muligens den første vinterbestigningen av en så høy tind.

Andre bestigninger

I 1875 besteg William C. Slingsby toppen sammen med sin søster Edith, hun som første kvinne, og det ble etter hvert vanligere å bestige Glittertinden, stadig med Røisheim og Visdalen som utgangspunkt. For å gjøre noe nytt måtte man derfor tenke litt annerledes, som for eksempel en soloppgangstur:
Den danske tindebestigeren Alfred Lehmann, som blant annet i 1883 ble første danske på toppen av Store Skagastølstinden, var i 1882 med på et nattlig stevnemøte på Glittertinden. I fremmedboka på Røisheim står blant annet følgende å lese:
«Første almindelige skandinaviske natexpedition til Glittertind afgik den 1ste august 1882 om aftenen kl. 9 bestående af syv medlemmer med Knud Vole som fører. Over Gokkeraxlen i måneskin, solopgang på Grjotbræen, glimrende sollys over hele ’Heimen’ fra tinden. Et tågehav dækkede alle dalstrøg, og kun tindene ragede frem: slig havde Knud (Vole) aldrig seet før.»
Vår egen første vellykkede soloppgangstur i fjellet gikk til nettopp Glittertinden. Det var i 2001, en sterk opple­velse som ga mersmak. Siden har det blitt mange solopp- og nedgangsturer til Jotunheimens tinder på oss.

Den siste store barrieren som ble brutt på Glittertinden, var i 1966, da nordveggen ble klatret. Som tidligere nevnt var det Bjørn Halvorsen og Jon Teigland som stod for denne bragden. For å komme seg helt opp, måtte de grave seg gjennom den overhengende toppskavlen. Dette var en sommerdag, og det var derfor ikke spesielt overraskende at det var andre på toppen da de kom opp. Et yngre par som nettopp var kommet opp fra Spiterstulen og hadde tenkt seg ned til Glitterheim, ble vitne til at det plutselig kom personer kravlende opp gjennom et hull på skavlkanten, noe som i høyeste grad var oppsiktsvekkende. Jenta spurte hvor de kom fra, hvorpå Halvorsen på spøk svarte at de hadde tatt snarveien fra Glitterheim. Noe skeptisk, og i fullt alvor lurte jenta så på om de virkelig måtte ned der, mens hun stirret ned i hullet som førte lukt ut i avgrunnen. Klatrerne kunne dog raskt berolige paret med at det fantes en langt enklere vei ned til Glitterheim.

Hyttene på toppen

Det har ved to anledninger vært hytter på toppen av ­Glittertinden, og begge ble bygget av vertskapet på Glitterheim. Den første ble reist så tidlig som i 1905, ei lita trehytte med påler i breen som fundament. Vinteren 1913 måtte den imidlertid gi tapt for en vinterstorm og føk utfor nordstupet. På en senere «ekspedisjon» ned til hylla ved foten av skavlen fant man en plankebit, en kaffekjele og en 25-øring.
20 år etter den første hytta ble det på ny satt opp ei hytte. Denne stod helt frem til 1972, da den ble blåst sørover ned i Steinbuholet. På slutten var den i dårlig forfatning, delvis som følge av at isen den var fundamentert på, stadig smeltet. Dette førte blant annet til at den ble stående på skrå.
Hyttene hadde aldri noe vertskap eller servering slik som på Galdhøpiggen. De var først og fremst ment som nødly i uvær og varmestue for de mange fjellførerne som tidligere gikk opp her.
Da den siste bua måtte gi tapt for naturkreftene, var det ikke aktuelt med noen ny hytte.

Glittertinden i dag

Selv om toppbreen er Glittertindens juvel, er den blitt såpass liten at man knapt ser den på avstand. Til tross for et stup ned mot Steinbuvatnet i sør, er det langstrakte ­steinflyer, avrundete former og storvokste dimensjoner som preger Glittertinden fra vest, sør og øst. Når man nærmer seg, spesielt fra øst, blir imidlertid toppskavlen mer og mer markant.
Mot nord, for de fleste en mer uvanlig vinkel, tar toppen seg helt annerledes ut. Her er det et ravnsort, ofte snø- og rimdekket stup, som blankskurt reiser seg mer enn 200 meter rett opp fra Grotbrean. Sammen med Glitterokslene danner massivet her en hesteskoform som omgir Grotbrean. Eneste vanlige passasje her inne i hesteskoen er en smal brearm som forbinder Gråsubrean og Grotbrean et kort stykke øst for toppen.
Mens det i begynnelsen var Bøverdalen og Visdalen som var utgangspunkt for bestigninger av toppen, er det i våre dager Glitterheim som er mest benyttet som base. Det er også en del som legger turen mellom Spiterstulen og Glitterheim over tinden.
Glittertinden er en populær topp med mange besøk i løpet av sesongen, men sammenlignet med Galdhøpiggen er det en helt annen ro og atmosfære over toppen.

Getting there

Normalveien

Turistforeningen har merket sti både fra Spiterstulen og Glitterheim mot toppen. Kun på det bredekte partiet øverst mangler vardingen, men om sommeren går det som regel et tydelig tråkk her.
Det er viktig å holde god avstand til skavlkanten, og ved dårlig sikt bør det utvises stor forsiktighet i hele det snødekte toppområdet, som ved skodde lett blir helt konturløst, også om sommeren. Det har skjedd alvorlige ulykker under slike forhold nær toppen.
Anslått tidsforbruk: 5–6 timer tur/retur Glitterheim, ca. 7 timer mellom Glitterheim og Spiterstulen og 7–8 ­timer tur/retur Spiterstulen.

Fra Spiterstulen:

Veien følges ca. 1 km nordover, før stien skrår nordøstover i retning Skautflye og etter hvert skiltet stidele. Til høyre går den vanlige stien gjennom Veslglupen til Glitterheim, mens ruta til Glittertinden tar til venstre i retning Steindalen og senere fører svært bratt (og nokså løst) opp mot toppen. Til venstre for ruta ligger det ofte en snøfonn som frister til en aketur på vei ned, men man bør være litt forsiktig: Den er bratt og ender beint i en steinur. De siste 500 høydemeterne blir det slakere igjen. Steinflya innover mot toppen kan virke lang på slitne kropper, men er været fint, kan man i det minste glede seg over et rundskue som stadig vider seg ut. Overgangen fra den brede fjellskulderen opp til den relativt smale toppkammen gjør inntrykk.

Fra Glitterheim:

Stien går nokså rett opp i lia bak hytta. Stigningen er jevnt fordelt, og ruta er godt merket opp til brekanten. Dette er definitivt en av de mer behagelige oppstigningene til en stortopp. Den siste drøye kilometeren går man stort sett på bre og snø, mens den klassiske profilen på Glitter­tinden vokser seg stadig større foran en. Det er viktig å følge riktig vei og holde god avstand til Gråsubrean i nord, der bresprekker lurer. De siste bakkene kan dessuten være ekle på varme somre hvis isen, som er hard og glatt, smeltes frem i dagen. Da kan brodder være et takknemmelig hjelpemiddel. Både Glitterheim og Spiterstulen leier ut slike. Her får du også oppdatert informasjon om forholdene på toppbreen.

Alternativer

A) Rett østfra:

For dem som ikke ønsker å gå om Glitterheim, er det en fin tur, riktignok umerket, å forlate grusveien nær Gråsu­bekken, snaut halvveis mellom nasjonalparkgrensa og Glitterheim. Det er mange mulige trasévalg, men vi synes det er greiest å holde sør for Gråsubekken, opp den store snøfonna, og følge fjellryggen på sørsiden av Gråsubrean til man kommer inn på ruta fra Glitterheim.
Man kan også gå opp Gråsubrean, noe som er spe­sielt aktuelt om man ønsker å ta med seg Austre Glittertind­oksle. I så fall må man være klar over sprekkfaren i øvre del av breen opp mot fjellranda i sør, samt på overgangen mot Grotbrean på den ellers rimelig sprekkfrie breen.

B) Bretur via Trollsteinkvelven:

Dette er en forholdsvis lang, men ditto flott tur, som krever breutstyr og -erfaring. Fra parkeringen i Veodalen skrår man etter hvert inn i Trollsteinkvelven. Det går et tråkk opp på vestsiden av Bergenussa, men vi synes det er like greit å skrå vestover opp lia rett fra parkeringen.
Gjennom den bortgjemte og normalt folketomme Trollsteinkvelven kan man nyte et lettgått terreng i storslåtte høyfjellsomgivelser, som stadig tiltar i dramatikk etter som man beveger seg lenger og lenger inn i ­«trolleventyret». Etter hvert skrår man sørvestover opp mot den østlige del av Grotbrean. Innbundet i tau rusler man oppover bre­flata mens Glittertindens nord­vegg tårner stadig høyere der fremme i motlyset. Det bremessige høydepunktet er oppgangen fra Grotbrean til Gråsubrean, et kort, men bratt brefall med blåis og flere solide sprekker. Videre går man opp til toppen fra øst, slik som på normalveien. Returen kan for eksempel legges ned Gråsubrean.
Denne turen kan gjøres i ulike varianter, for eksempel kombinert med blant annet toppturer på Grotbreahesten eller Trollsteineggje. Dette er en god dagstur.

C) Steinbuvatnet rundt (for de spreke):

Dette er en variant av Glittertinden med stor variasjon og opplevelsesverdi for alle som ønsker en litt lengre tur enn kun opp og ned toppen. For dem som er bitt av basillen med å samle på 2000-metertopper, er denne runden dessuten den vanligste måten å bestige Glittertinden på.
Med tanke på vanskeligheter er det nær ­likegyldig hvilken vei man går den­ne turen – uansett retning er den teknisk enkel, men ganske lang. Vi velger å beskrive den med klokka, kanskje fordi det er slik vi selv har gått den.
Fra Glitterheim tar man seg opp østryggen til Ryggje­høe. Fra den smale toppkammen har man et sjeldent flott innsyn mot Veobrean og dens kvasse tindebakteppe. ­Videre bærer det vestover den slake ryggen ned til skaret mot Steinbukampen, som mangler fattige 3 meter på 2000 moh., og derfor er uinteressant for mange. Herfra fortsetter man nordover i vestflanken mot Glitter-Rundhøe, en kjedelig steinrøys som riktignok har høyden på sin side. For å få med seg selve toppunktet må man gå en liten omvei mot nordvest, innen man vender blikket mot selve Glittertinden. De ivrigste får med seg ytterligere en liten knaus, 2072 moh., før den seige kneika opp ura til toppen. Hvis motivasjon og form er med på notene, kan man også ta en avstikker nordover til to mindre toppunkter ute på Vestre Glittertindoksle, før man bestiger Tinden. På vei ned fra toppen er det i tillegg mulig med en kjapp tur ut til Austre Glittertindoksle. Mange velger å bruke tau her, fordi det er en liten sprekkfare idet man går ut på Gråsubrean, samt på overgangen mot Grotbrean. Vel nede på Glitterheim, med et knippe topper på samvittigheten (6–7 om man tar med alle avstikkerne), kan man være sikker på at middagen smaker fortreffelig. Et grovt tidsanslag på denne turen er rundt 10 timer.

D) Nordveggen (klatring)

Beskrivelse med topo her.

Generelt tips

Tidlig på sommeren, eller i snørike somre generelt, kan man utnytte den behagelige fordelen som snøfonner gir i nedoverbakker. Fra Glitterbrean følges snøfonner ned mot Glitterbekken og videre på høyre side av denne nesten helt ned til nedre Steinbuvatnet, innen man skrår bort langs lia på vardet tråkk til stien like ovenfor Glitterheim. Selv har vi opplevd nes­­ten 900 høydemeter sammenhengende på snø her, men ved stor vann­føring kan Glitter­bekken være litt ­vrien å krysse om snøbroene er borte.

Winter

Glitter­tinden er et fabelaktig skifjell. Muligens er det noe kjedelig for skarpkjørere, men for vanlige folk på fjellski er de jevne, slake liene midt i blinken. Glitterheim er det beste utgangspunktet, både på grunn av mindre oppstikkende stein og en jevnere helning enn fra Spiterstulen. Fra Visdalen er det noe større høydeforskjell og litt brattere. Steindalen eller østflanken mot Steinbukampen er som regel nokså avblåst, men til gjengjeld er det liten rasfare.
Går man fra hytte til hytte på ski, er en tur over toppen i godvær bokstavelig talt et høydepunkt, men vær klar over at forholdene kan veksle fort: Å krysse over Glittertinden i «whiteout» er skumle greier på vinteren der oppe nær skavlen.

Pictures

Glittertinden ved soloppgang.
Glittertinden ved soloppgang.

Bilder av Glittertinden fra fjelletbilder.no

Starting points

Diverse

Et lite stykke vest for toppen ligger et fascinerende hull i fjellet som ender lukt ned i Grjotbrean.

Literature and references

Other pictures

Trip Reports

User comments

Comment title:
Characters left: 1000
Comment text: