Dovre 2K (nesten) (18.09.2021)
Startsted | Snøheim (1474moh) |
---|---|
Sluttsted | Snøheim (1474moh) |
Turtype | Løpetur |
Turlengde | 14t 00min |
Distanse | 32,4km |
Høydemeter | 2462m |
GPS |
Bestigninger | Hettpiggen (2261moh) | 18.09.2021 |
---|---|---|
Store Langvasstinden (2085moh) | 18.09.2021 | |
Langvasstinden V2 (2025moh) | 18.09.2021 | |
Vestre Langvasstinden (2046moh) | 18.09.2021 | |
Larstinden (2108moh) | 18.09.2021 | |
Nørdre Larstinden (2077moh) | 18.09.2021 | |
Snøhetta (2286moh) | 18.09.2021 | |
Snøhetta Midttoppen (2278moh) | 18.09.2021 | |
Snøhetta Vesttoppen (2253moh) | 18.09.2021 | |
Storstygge-Svånåtinden (2209moh) | 18.09.2021 | |
Nørdre Svånåtinden (2004moh) | 18.09.2021 | |
Andre besøkte PBE'er | Snøheim (1474moh) | 18.09.2021 |
Etter å ha gjennomført Rondane 2K maraton før sommeren i år fikk jeg plutselig en idé under en kjøretur over Dovrefjell: Jeg vil prøve å bestige alle 2000-meterstoppene på Dovrefjell på under 24 timer. På kartet så det ut som et mulig prosjekt, og etter et google-søk fant jeg raskt fram til turrapporten av Sondre Kvambekk som viste at prosjektet var mulig.
Sammen med to kompiser jeg hadde vært i førstegangstjeneste med bestemte vi oss en dag i september for å prøve å gjennomføre turen før sesongen tok slutt. Helgen ble satt to uker fram i tid og forberedelsene startet. Vi hadde ingen anelse om at Snøhettatraversen gjerne er isete og glatt på denne tiden av året (noe vi ble fortalt av hytteverten på Snøheim etter turen).
Likevel ble det en fin tur. Vi satte av gårde mot Stortoppen på Snøhetta denne tåkefylte lørdagsmorgenen i september klokken 06:00 i optimistisk joggetempo. Jogg gled fort over i rask gange da høydemetrene begynte å melde seg mens tåken og mørket lettet overraskende nok da vi begynte å nærme oss toppen.
Hver av oss hadde med:
Klatresele
Klatresko
Taubrems
Standplass-slynge
3 x skrukarabiner
Klemknuteslynge
Camelback drikkeblære
Vindtett jakke og bukse
Tynn boblejakke
Tørt skift, trøye og sokker
Lue, votter, buff
Dopapir
Hodelykt
Telefon
Mat (1 skive per time (15 timer))
Snacks
Energigel
Fellesutstyr:
2 stk. Tendon 7,9 mm 30 m (klatretau)
Et utvalg kamkiler #0,3 - #1
Kilesett 1-10
Førstehjelpsutstyr
GPS
Nødlader
Vi ble møtt av flott utsikt og soloppgang på toppen, presset i oss en skive hver og jogget videre mot Midttoppen. I skyggesiden av eggen lå det et lite og foruroligende lag med nysnø. Heldigvis var dette ikke til hinder senere på uten (med unntak av et og annet litt sketchy klatreparti).
Det ble rappell ned fra Midttoppen og to taulengder opp til Hettpiggen. Kaldt var det i skyggesiden for den som stod og sikret, men solen og utsikten på toppen gjorde det hele til en nydelig opplevelse.
Ny rappell ned fra Hettpiggen og to nye taulengder opp til Vesttoppen ble gjennomført, men klatringen hadde kostet oss ferske småalpinister mye tid (4,5 timer)! Her var det bare å ta beina fatt ned gjennom ura til sadelen mellom Vesttoppen og Larstinden. Vi hadde allerede bestemt oss (under klatringen på Snøhettatraversen) for at klatring opp til Larstinden ble uaktuelt, så nye 200 høydemetre gikk tapt før vi la fra oss sekkene ved 1642-vannet.
Larstindene var en tung avstikker og krevde mye energi. På vei fra Nørdre Larstinden til Larstinden ble vi møtt av et luftig sprang, et klyveparti og den beryktede sprekken gjennom steinen som til sammen kan sette en liten støkk i slitne fjellfolk.
Nevnte jeg at turen opp på Lastinden var tung? Vel… Veien opp til Store Langevasstinden tok kaka og bød i tillegg på løs ur og dårlig fotfeste. På toppen var vi likevel storfornøyde med hva vi hadde fått til så langt, og her møtte vi også folk for første gang på turen.
Det gikk kanskje ikke i joggetempo lenger langs platået fra Nørdre Langvasstinden mot Bruri, men etappen var likevel overraskende effektiv (kanskje mest på grunn av fraværet av stigning). På platået over utstikkeren til Bruri måtte vi samles og diskutere veien videre.
Klokken var blitt 17:30 og det var ikke mange timer igjen med dagslys. Vi hadde mest sannsynlig brukt over 2 timer på å plukke toppen som blant annet krever rappell og klatring, samt nok av tapte høydemetre.
Vi bestemte oss for å løpe for å rekke middag på Snøheim i stedet, som også innebar å sløyfe Store Skredahøe (beskrevet av andre som en kjip omvei i steinur). På toppen av Storstygge-Svånåtinden ble det poppet RedBull før vi hastet videre nedover østryggen i retning Snøheim.
Vi rakk faktisk akkurat hovedretten, svette og fæle, men med smil om munnen. Til tross for at Bruri og Skredahøe enda ligger urørt igjen, er nok dette en tur vi sent vil glemme!
Takk for turen, Knut Haukeland og Trygve Myhr!
Kommentarer