22 årsdagen min på Fuglafjellet (30.03.2014)  

Fuglafjellet i nydelige forhold, en perfekt bursdagsgave

Det var bursdagen min i dag og værgudene hadde lagt til rette for bursdagsgaven som alle fjellfolk kan drømme om. I dag var det ingen tvil. Fuglafjellet måtte bestiges. På Kvamskogen er det to topper som dominerer. Tveitakvitingen i sør og Fuglafjellet i nord. To kommunetopper som med sine høyder på 1300 moh skiller seg litt ut i dette området.

Med tanke på alt mildværet som hadde vært i det siste ringte jeg for sikkerhet skyld inn til Torkjell som driver Kvamskogen. no. Med kun et kort svar som "Bare bra" da jeg spurte om snøforholdene var det bare og pakke sekken og glede seg til tur neste dag.

Jeg kjørte hjemmefra i ca 09.00 tiden og parkerte ved Tokagjelet. Jeg fortsatte oppover grusveien i hyttefeltet ved Byrkjesete. Det var ikke mye snø her nede i 400 moh så skiene måtte bæres et lite stykke. Jeg merket fort at jeg hadde for mye klær på meg. Svetten silte og jeg åpnet lukene på buksen. I dag måtte jeg huske på hyppige drikkepauser. Da jeg kom på toppen av hyttefeltet ved Vetlafjell innså jeg at smurning ikke holdt. Her måtte fellene på. Jeg fortsatte oppover bakken og videre gjennom Dusgjel. Her var det mye råtten snø, men jeg klarte å komme meg opp med skiene på. Her fikk jeg assosiasjoner til forrige gang jeg var her.

I januar prøvde jeg meg på toppen, men ettersom det var usikkert om Myklavatnet var trygt måtte jeg legge ruten over Godalseggene. Dette endte med helbom da jeg slet meg totalt ut med høyt tempo i kraftig kuppert terreng med kulde og for lite væskeinntak som endte med kraftige kramper. Da mørket la seg og jeg stod nedenfor en bratt isete vegg like ved Sørfuglen måtte jeg innse at jeg heller fikk la denne toppen stå ubesteget inntil videre.

© Endre Myrdal Olsen

Da jeg kom opp av Dusgjel gikk ferden videre gjennom Klypet. Her fikk jeg en frisk bris. Det trengtes nå. Jeg var gjennomvåt av svette. Solen stekte og ikke en sky var og se. Det må bare nytes. Det er egentlig rart med det. Vi klager alltid på at været skulle vært bedre, men når vi først får forholdene vi ønsker oss, begynner vi å klage på at det er for varmt. Ingen klaging på slike ting i dag.

Undervegs stoppet jeg for å svare på alle gratulasjonene jeg fikk. Mobilen plinget for hver hundrede meter og jeg bestemte meg for å svare i drikkepausene. Det er spesielt å gå gjennom Klypet. Steile fjellsider på begge kanter. Jeg kom etterhvert opp til Myklavatnet. Det var deilig å gå litt på flaten og se seg litt rundt. Jeg tok en matpause på nordsiden av Myklavatnet og fikk da en telefon fra Sigbjørn. Vi snakket i ca 30 minutter. Det var fremdeles vindstille og ikke et menneske å se. Jeg fortsatte videre nordover på østsiden av Svartavatnet. Det var spor etter folk som hadde vært der tidligere. Det var veldig greit. For i dette området er det lett å bomme om man ikke er kjent. Jeg visste ruten min, men en sving som blir tatt for tidlig kan føre til at en står nedunder en bratt vegg. For er det en ting jeg har erfart med Fuglafjellet så er det at høydekurvene på kartet lurer deg. Der kartet viser at det er slakt og man tenker kan være greit og ta seg opp, kan være mye brattere på vinteren pga snømengde og variasjon av hvordan snøen legger seg.

© Endre Myrdal Olsen

© Endre Myrdal Olsen

Jeg fortsatte i sporene opp til vannet på høyde 1059. Oppover her var det veldig bratt og jeg ble litt skeptisk mtp skred nå så sent på dagen. Men denne siden hadde kun fått morgensolen på seg og jeg sjekket stadig om snøen var fast og fin. Det var den og det var bare å fortsette i sikksakk oppover. Da jeg kom opp her gikk det ned igjen i en liten kløft før det igjen gikk opp på et lite slakt platå for deretter å gå ned i en liten dal. Man merker det kupperte terrenget i beina. Har man glemt feller på denne turen kan man bare snu og dra hjem igjen. Jeg hadde ikke hatt sjans uten dem. Nå gjenstod en liten oppstigning før jeg stod på toppen. Jeg snirklet meg oppover og litt bort på en liten egg og så stod jeg på det høyeste punktet i Kvam kommune. Jeg måtte feire med et lite seiersrop der jeg skrek "Gratulerer med dagen". Det var jo ingen i området så her kunne man slå seg løs. FOR en utsikt og FOR en bursdagspresang. Det blir ikke bedre enn dette.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg la merke til en knaus like nord for den jeg stod på. Den så ikke ut til og være høyere men jeg var litt usikker. Jeg hadde ikke notert meg koordinatene på toppunktet. Jeg var ganske sikker på at jeg stod på toppen men dumt og finne ut i ettertid at det var feil toppunkt. Jeg tok fram GPSen, målte høyden der jeg stod og løp bort til den andre. Det viste seg at den som lå lengst nord var 10 meter lavere. Jaja. Da hadde jeg rett, men det ble hvertfall sjekket. Vanskelig å beregne på avstand. Jeg gikk opp på toppen av Fuglafjellet igjen, tok av fellene, hev på meg sekken og satt utfor. Nå skulle det bli litt fart i sakene. Det gikk fort. Jeg gledet meg mest til den bratteste delen. Det må jo bli sett på som galskap å sette utfor disse sidene med fjellski, men jeg storkoste meg.

Da jeg kom ned til Myklavatnet igjen gadd jeg ikke styre med å ta på fellene igjen. Fikk heller glippe litt bortover. Jeg tok en siste pause på Myklavatnet med kaffe, polarbrød, vann og godteri. Jeg kjente på stillheten. Det kan bare ikke være plasser i verden som er mer fredelig og stille enn her akkurat nå. Fasinerende. Jeg kom meg nå over Myklavatnet, rant ned gjennom Klypet og fortsatte videre nedover mot Dusgjel. Jeg tok det veldig piano i Dusgjel. Nå hadde solen tatt godt på denne siden og snøen var pill råtten. Noe skred var ikke grunn til å bekymre seg for da trærne står så tett her. Kom meg omsider ut av det mylderet av snø, trær og kratt og kunne sette utfor ned mot Vetlafjell. Da jeg kom ned her var det bare å renne gjennom hyttefeltet ved Byrkjesete. Det hadde vært en lang dag med mye sol og varme og også her hadde mye smeltet vekk fra jeg gikk opp her tidligere.

© Endre Myrdal Olsen

Jeg klarte likevel og renne omtrent helt ned til parkeringsplassen med noen få stopp med og ta av og på skiene. Nå var det bare å tørke pannen, skifte sko og sette seg i bilen. Det hadde vært en nydelig dag og 22 årsdagen kunne ikke bli feiret på en bedre måte. Stemningen sank litt da jeg trodde jeg måtte tilbringe resten av bursdagen min i bilen da jeg havnet i en heftig trafikkork ved Trengereid. Heldigvis løsnet det ganske fort. Hjemme ventet mamma og pappa med kinesisk mat som prikken over I`en.