Storen fra Turtagrø (21.08.2025)
Skrevet av Kaare_70
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Store Skagastølstinden (2405moh) | 21.08.2025 |
|---|---|---|
| Andre besøkte PBE'er | Skagastølsbu (1758moh) | 21.08.2025 |
Jotunheimen 2025, dag 2
Dagen for turen til Storen stod alarmen på kl. 0550, for jeg hadde en 40 min kjøretur til Turtagrø hvor vi skulle møte guiden kl. 7. Det hadde regnet om natta, og da jeg kikket ut av teltet i Bøverkinnhalsen var det «ispanser» på duken og ditto nysnø over 17-1800moh på alle toppene her i øst. Var det holkeføre over Sognefjellet, og – enda verre – nysnø i Hurrungane; se da ble det nok en gang kansellering av en guidet kremtur.
Jeg hadde sekken klar i bilen, fikk skrapet frontruta og lirket meg sørover den våte og muligens glatte vegen mot Sognefjellet. Allerede oppover mot Krossbu begynte jeg å ane at værmeldingen som hadde lovet værskille på Sognefjellet, hadde slått til; det var nemlig tørr og fin vegbane! Smørstabbtindane var derimot kvitpyntede, og det var med spenning jeg etter hvert fikk Fannaråken og Hurrungane i syne. YESS, det hadde ikke kommet nedbør der i vest, så meteorologene såg ut til å ha truffet blink! Kunne det virkelig hende at lykken endelig skulle stå oss bi?
Vel framme på Turtagrø møtte jeg den glisende kameraten som hadde vært så raus å invitere meg med til Storen. Han hadde overnattet i telt på Turtagrø og hatt skikkelig stjerneshow over Hurrungane om natta. Ikke lenge etter møtte vi Even Melhus fra Bre og Fjell, som vi hadde stiftet hyggelig bekjentskap med på Soleiebotntindane for fire år siden. Han var optimistisk med tanke på været og regnet med at vi ville få sol fra Bandet og være i le for den nordlige vinden det meste av turen.
Vi kom oss av gårde like over kl. 7 og holdt jevnt og høyt tempo oppover den velkjente stien. Tindeklubhytta ble passert allerede etter 1 ¼ time, og her fylte vi vannflaskene og byttet på å bære klatretauet. Skagastølsbreen hadde overraskende bra snødekke så sent på sesongen, mye mer enn for tre år siden da jeg var her oppe på omtrent samme tid. Brepasseringen gikk oppskriftsmessig uten bruk av tau, og kl. 0945, etter 2 timer 40 min var vi sannelig oppe ved Skagastølsbu, selveste hytta på Bandet.
Her ved hytta var jeg første gang helt tilbake i 1996 da vi også gikk gjennom Midtmaradalen for første gang. Videre hadde vi forsøket på Storen i 2008 da vi valgte å snu på Hjørnet. Tross dette nederlaget gav turen erfaring som ble uvurderlig for oss ifm. avslutningen av Skagastølstraversen i 2010. Da søkte vi ly i nødbua og fikk oss en matbit etter den krevende returen fra Storen. Siste besøk ved hytta på Bandet var ifm. hjemturen gjennom Midtmaradalen etter den legendariske turen vår over Maradals- og Styggedalsryggen i 2011. Et meget hyggelig gjensyn, altså!
Fra Bandet er det 650 hm til topps, og de er grovt sett delt mellom snøfeltene, klyvepartiet over svaene og klatrepartiet fra Hjørnet. Mellom disse er det stort sett bratt men enkelt terreng, dog stedvis med mye løsmasser. Dette gjelder særlig partiet der de nedsmeltede snøfeltene tidligere dominerte og mellom svaene og Hjørnet. Hele oppgangen gikk raskt og greit for oss, og kl. 1135, etter 4 ½ timer på tur var vi sannelig oppe ved Hjørnet. Da hadde vi gått usikret de få metrene over det eneste gjenværende snøfeltet og sikret opp det relativt eksponerte svapartiet.
Som Even hadde spådd, hadde vi vært heldige med tørt fjell og tidvis sol oppover sørflanken fra Bandet. Og faktisk var det på Bandet vi hadde den kaldeste vinden på hele turen. Men at vi hadde griseflaks med vær og føre denne dagen, vitnet istapper og rim i vestvendte skyggesider om. Bare noen få steder måtte vi være forsiktige pga. litt is langs vår rute, og stedvis som på Hjørnet, var det faktisk lunk i fjellet. Utrolig, men sant!
Det var akkurat på Hjørnet vi valgte å snu i 2008, og den gangen var vi faktisk i tvil om vi hadde vært helt her oppe, noe vi kunne konstatere nå. Ruta herifra var derfor turens høydepunkt for meg, og det var ikke minst spennende å traversere de berømte galleriene, det eksponerte partiet ut i østveggen på Storen. Dette gikk som ventet lett for oss begge, og ikke lenge etter stod vi under den ikke mindre berømte Heftyes renne. Her fikk vi valget om å forsøke denne normalvegen, mer eksponerte Vigdals sva til venstre eller Tandbergs renne til høgre. Men jeg hadde ikke lyst til å forsøke noe annet enn normalvegen, selv om den er teknisk mest vanskelig og klatreformen har vært elendig de siste årene.
Even viste oss flyttene opp i den trange renna, og jeg fikk gå som andremann slik at jeg både kunne få et dytt av kameraten og ha hans tau å hjelpe meg med. Å komme opp i renna gikk noenlunde verdig for seg, mens jobbingen opp selve renna ble et ganske ynkelig skue. Jeg måtte nemlig ha hjelp av tauet og hvile flere ganger, for det var rett og slett slutt på kreftene. Men opp kom jeg da, og like etter kom også kameraten som ikke hadde hatt noen utfordringer med renna i det hele tatt.
Herifra var det lett klyving via hakket hvor Andrews- og Tandbergs renne møtes, og kl. 1230, etter snaue 5 ½ timer på tur, var vi sannelig helt oppe på 2405moh! Etter å ha hatt brukbar sikt mellom skoddeskyene helt til vi var i overkant av Heftyes renne, kom vi opp i skodda på selve toppen. Det gjorde ikke så mye for min del, men det hadde selvfølgelig vært veldig kjærkomment å få sikt, spesielt mot Skagastølsryggen. Det var stor stemning, fotografering på toppen og gratulasjoner, og den ventede nordlige vinden var slett ikke så kraftig og kald som fryktet.
Med bare tre taulag på til sammen åtte personer på toppen ble det ingen logistiske problemer, og vi var andre lag som rappellerte ned sørvestvegen til Hjørnet. Siden jeg gjorde det sist i 2010 var rappellfestet flyttet noe ned og mot venstre sett ovenfra, etter det jeg kan erindre, og den 2 tonns grønne løftestroppa var erstattet med en solid kjetting. Kameraten gikk først utfor kanten og jeg kort tid etter, og allerede kl. 13 var vi vel nede ved Hjørnet igjen.
Returen til Bandet gikk også radig og uten steinsprang eller andre HMS-utfordringer, og vi kikket innom Skagastølsbu kl. 1430. Videre gikk vi i taulag ned breen og passerte Tindeklubhytta kl. 1550. Siste etappe ned til Turtagrø ble noe langdryg for trøtte bein, men kl. 1650, etter om lag 16 km, 1500 hm og 9 ¾ timer kunne vi gratulere hverandre med den flotte turen. Med to voksne karer på 50+ i laget syntes vi selv at tempoet hadde vært imponerende, ja kanskje i overkant høyt til at vi fikk kost oss så mye som vi skulle ha ønsket!
Og noe av det beste for meg var at turen til Galdhøpiggen dagen før ikke hadde hemmet meg, men trolig heller boostet utholdenheten. Og nå kunne vi se fram til en velfortjent kviledag før kollegaturen fra Leirvassbu på lørdagen!
Kommentarer