Jeg hadde et håp om at veien oppover Vossedalen var fin å sykle på og tok utgangspunkt på p-plassen innenfor Evanger stasjon. Det skulle vise seg at veistandarden var grei nok, men at veien stort sett var altfor bratt til å få glede av sykkelen! Derfor ble det en del trilling oppover lia og det samme ned igjen i de bratteste hellingene... Uansett tenker jeg at jeg sparte noe tid og ikke minst fikk beina litt variasjon i forhold til å gå hele veien!
Jeg fulgte veien nesten til endes, og fortsatte på en svakt merket sti videre innover forbi Vossedalstølen og frem til Velebotnen. Her oppe var det en del snø så jeg valgte å gå over elva der hvor den renner sammen til en elv, for deretter å gå bratt opp til ryggen ovenfor. Videre herfra i stiløst terreng i en sørøstlig bue opp mot Mykkeltveitveten. Det ble en del snøvandring underveis, men stort sett bar den godt. Selve toppen besto av tre toppunkt, hvor det høyeste sannsynligvis er i midten. Storvarden var plassert lengst nord hvorfra utsikten også var den beste. Blant annet ned mot vårlige omgivelser i Vossevangen og ikke minst mot neste turmål, Kvitafjellet.
Jeg fulgte samme rute tilbake mot Velebotnen hvor jeg gikk over elva på samme sted, og deretter slakt oppover mot Kvitafjellet. Heller ikke her var det antydning til sti eller tråkk, men det var uansett ikke noe problem å ta seg frem i dette terrenget. Ved flatene over mot Gråhorgavotni ble det litt mer vilt og goldt, men nå hadde jeg los på toppen. Kvitafjellet hadde også to toppunkter hvor den vestligste sannsynligvis er høyest. Været var blitt en del mer skyet, men heldigvis holdt regnværet seg borte. Jeg innvilget meg derfor en lengre pause på toppen. Tilbaketuren gikk direkte ned mot Vossedalstølen hvor det var noe bratt ned det siste stykket. Her var det mulighet for å holde seg fast i noen busker på de bratteste stedene så det gikk helt greit. Vel tilbake ved sykkelen var den tross alt fin å ha på vei ned selv om jeg måtte av og trille hele tre av de bratteste bakkene!
Kommentarer