Nidarosdomen (09.11.2024)

Besøkt 10.30

Nidarosdomen, offisielt Nidaros domkirke, i Trondheim er Norges mest sentrale kirke i kraft å være Olav den helliges gravkirke. Den er luthersk domkirke og menighetskirke og betraktes som Norges nasjonalhelligdom.

I Grunnloven av 1814 § 10 (§ 12 i 17. mai-grunnloven) sto det frem til 1908 at Kongen skulle krones og salves i «Trondhjems Domkirke». Nidarosdomen ble sist benyttet som kroningskirke i 1906, da Haakon VII ble kronet. Etter at Stortinget i 1908 avskaffet kroningsseremonien har kirken vært brukt til signing av kong Olav (1958) og kong Harald og dronning Sonja (1991)

De norske kronregaliene har vært oppbevart i kirken og er nå utstilt i Erkebispegården like ved.

Eierskapet til Nidarosdomen er uavklart, men ifølge Kulturdepartementet er det tvilsomt om staten eier den. Historisk sett er Nidarosdomen ansett å være en selveiende stiftelse. Nidarosdomen har vært regnet som statlig eiendom fordi restaureringsarbeidet siden 1869 har blitt finansiert direkte over statsbudsjettet.

Byggearbeidet begynte omkring år 1070. Bygget er blitt utsatt for en rekke store branner og restaureringer. Det største arbeidet må være gjenoppbyggingen av skipet, som hadde stått som en takløs ruin i nesten fire hundre år etter brannen i 1531. Nidaros domkirkes restaureringsarbeider startet i 1869, og den siste statuen på vestfronten ble satt opp i 1983.

Fram til reformasjonen i 1537 hadde kirken også det høystemte tilnavnet «Cor Norvegiae» (Norges hjerte), fordi St. Olavs skrin var plassert bak høyalteret. Et vanligere navn var Kristkirken i Nidaros; selv om kirken var sterkt knyttet til Hellig Olav, var den ikke viet til ham, men til den hellige treenighet.

Navn
Stortinget vedtok 1. mars 1929 å endre domkirkens navn fra Trondhjems domkirke til Nidaros domkirke, med virkning fra 1. juli 1929.

Kirken i middelalderen
Kirken og Olavs grav ble et viktig pilegrimsmål for hele Nord-Europa, skjønt det også er belagt at det kom pilegrimer fra mange andre deler av den kristne verden. I middelalderen var Nidarosdomen katedral for en katolsk erkebiskop (før 1153: biskop), og erkebispedømmet Nidaros' kirkeprovins omfattet suffraganbispedømmer i hele Norge og på daværende eller tidligere norske skattland. Ansvaret for Domkirkens korbønn ble ivaretatt av augustinerkorherrene og av sekulargeistligheten, ved at disse to kategorier innen presteskapet utgjorde hver sin halvpart av domherrene. Augustinerkorherrene hadde sitt kloster på Helgeseter, på den annen side av Nidelven.

Erkebispegården, som var erkebiskopens residens, ble lagt umiddelbart sør for kirken.

Bygningshistorie i middelalderen
Opprinnelig ble det reist en trekirke, nærmest et kapell, over helgenkongens opprinnelige hvilested (allerede på 1030-tallet). Etter få år ble den erstattet med en lang steinkirke. Av den er det i dag lite eller intet igjen, men fundamenter kan lett identifiseres under gulvnivå.

Mot midten av 1100-tallet begynte byggingen av den kirken som står i dag. Den består av følgende deler:

Langkoret med tårn, 1220–1240
Tverrskipet, 1140–1180
Kapittelhuset, 1170–1180
Oktogonen, 1183–1210
Skipet med Vestfronten, 1248–1320

Kirken ble flere ganger herjet av brann i middelalderen, noe som førte til reparasjoner og av og til nybygg. Den brant i 1328, 1432, 1451 (antagelig), og i 1531. Kirken brant også etter reformasjonen: Under bybrannen i 1708 brant hele katedralen, unntatt steinmurene. Kirken brant på nytt i 1719 etter lynnedslag.

Vestfronten har 76 skulpturer; bare fem av dem er bevart fra middelalderen.[30] Under restaureringen måtte en skaffe til veie skulpturer for å fylle vestfronten. Det ble laget et skulpturprogram som var inspirert av middelalderens stil.

Over midtportalen står en fremstilling av korsfestelsen ved Wilhelm Rasmussen, i gavlen over rosevinduet en dommedagsscene, og øverst i den øverste gavlen Kristus i triumf ved Kristofer Leirdal.

Skulpturene fyller tre etasjer. Her finner vi helgener med tilknytning til Norge, som St. Olav og St. Sunniva, apostlene, biskoper og patriarker.

Mange av disse skulpturene er portretter av kjente personer i billedhuggernes samtid. St. Klemens er et portrett av dikteren Olav Aukrust. Biskop Sigurd har tre avhugne hoder på et fat, og de har trekk fra arkitektene Gudolf Blakstad, Herman Munthe–Kaas og Helge Thiis. Bronseskulpturen av Erkeengelen Mikael som kneiser helt øverst over nordre vestfronttårn, modellert av Kristofer Leirdal, bærer Bob Dylans ansiktstrekk.

Bakgrunnen for å la billedhuggerne ta seg slike friheter var at forgjengerne i middelalderen også hadde moro av å lage portretter av samtidige biskoper, byggmestre og arkitekter. I middelalderen laget en ikke realistiske portretter ved å overføre modellenes ansiktstrekk til skulptur eller maleri, men snarere typeportretter som fortalte noe om personenes samfunnsposisjon som biskoper eller konger.