Tur over Neremstindane (03.08.2024)

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Jeg hadde i forkant av denne turen nøye studert både kart over Neremstindane, og turbeskrivelser fra flere som hadde tatt turen langsetter denne fjellkjeden. Ut fra det jeg kunne lese og studere meg til, skulle turen stort sett være overkommelig, men det skulle være et crux ca. 300 meter øst for hovedtoppen (Neremstindan Øst), hvor det kunne være litt tricky å passere. Jeg hadde allerede sett for meg at jeg ville gå fjellkjeden fra ene enden til den andre, og dermed få med meg samtlige topper bortetter denne ryggen; selv om det naturligvis hadde vært lettere å bare gå fra Sollisætra via Høgsvora opp til hovedtoppen, og deretter ned igjen samme veien. Jeg kom til at det lureste var å starte nede i Tresfjorden, for så å ende opp på Sollisætra; ettersom jeg da slapp å klatre ned det nevnte cruxet, og fikk klatre det opp i stedet. Den andre fordelen med å ta turen denne veien, var naturligvis at jeg på den måten fikk en workout på mange flere høydemeter, ettersom startpunktet nede i Tresfjorden ligger mye lavere enn sluttpunktet oppe på Sollisætra.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Nå klaffet det slik at det dukket opp en finværsdag da min datter skulle kjøre til Molde, og da gjorde vi det slik at vi kjørte hver vår bil inn til Sollisætra, hvor jeg parkerte min bil, og deretter satt på med henne videre ned til Tresfjorden; hvor hun satte meg av på tur-parkeringsplassen øverst i byggefeltet på Sylteråket (se kart/GPS-tracking), før hun fortsatte utover til ferjekaia på Furneset. Alternativet dersom min datter ikke tilfeldigvis hadde skullet i denne retningen, ville selvfølgelig være å sette igjen en sykkel på Sollisætra før jeg kjørte ned til Sylteråket, slik at jeg kunne trille ned igjen etter bilen når turen var unnagjort.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra nevnte parkeringsplass øverst på Sylteråket, går traséen først om lag 200 meter på en skogsvei, før man tar av til høyre på en god sti, der det er tydelig merket hvor man skal ta av (se kart/GPS-tracking). Stien bratner deretter kraftig til, men den er rødmerket og tydelig, og er aldri vanskelig å finne der den snor seg oppover gjennom skogen. Ved drøyt 300 høydemeter kommer man til ei lita hytte med svære solcellepanel (bilde #2), og ved ca. 360 m.o.h., kommer man til en postkasse, hvor jeg går ut fra at det finnes en bok man kan skrive seg inn i (bilde #3). Ute av skogen, og oppe på snaufjellet, gikk stien stort sett over steingrunn og svaberg, men innimellom også over litt myrlendt terreng. Der en sti går over myr, har den jo en tendens til å forsvinne, men på denne turen var de myrlendte partiene såpass korte, at det aldri var noe problem å finne igjen stien litt lengre fremme. Terrenget flatet her oppe noe ut, men så førte stien meg bort til østryggen på Neremstindane, og da jeg startet på bestigningen av denne, ble det brattere igjen. Stien ledet nå opp til et punkt der jeg fikk ei svær kraterlignende grop foran meg (bilde #6), og der stien delte seg, slik at jeg enten kunne ta til høyre og gå opp til utsiktspunktet på bilde ## 5, 7 og 9; eller jeg kunne fortsette rett fram til høyre for den store gropa, og mer direkte opp på den toppen som kalles Nordre Neremstinden. Jeg hadde imidlertid bestemt meg for å plukke med meg samtlige topper bortover, og tok følgelig stien opp til høyre for å få med meg den aller første av dem.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Oppe på denne første toppen [981 m.o.h.] var utsikten fabelaktig (bilde #9), og jeg tok meg tid til å fotografere litt før jeg fortsatte turen. Herfra går det en relativt smal rygg østover, og som forbinder dette utsiktspunktet med Nordre Neremstinden [1110 m.o.h.]. Langs denne ryggen er det relativt bratt ned på begge sider, men ryggen var aldri vanskelig å følge bortover, og i det den rundet den svære gropa på bilde #6, dreiet ryggen sørover, samtidig som den ble bredere, og man ikke lenger gikk langs en kant. Her ble utfordringen i stedet store steiner med en lei tendens til å snu og vippe på seg når man forsøkte å hoppe fra stein til stein bortover. Rett før jeg nådde Nordre Neremstinden møtte jeg to kvinner og to menn som var på vei i motsatt retning. Jeg hilste høflig på dem, jeg så for meg at jeg fortsatt hadde en lang tur foran meg, og dermed ble det ikke til at jeg stoppet opp og slo av noen prat med dem om hvordan turen deres hadde vært.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Mellom Nordre Neremstinden [1110 m.o.h.] og Neremstindan Øst [1167 m.o.h.] må man etter ca. 300 meter ned i ei grop hvor bunnen ligger 1049 m.o.h., men etter at man har passert denne, bærer det jevnt oppover igjen. Fra gropa bærer det først sørover et lite stykke (se kart), og deretter følger man en nokså opprevet fjellrygg sørøstover i retning Neremstindan Øst. Da jeg hadde fulgt denne ryggen et lite stykke, fikk jeg øye på en kar på en av pinaklene lengre fremme; og ikke lenge etter møtte jeg på ham. Han hadde akkurat snudd, fordi han slet med å finne en brukbar trasé videre fremover. Han spurte imidlertid om det var i orden at han slo følge med meg, da han hadde interesse av å se og lære hvordan man kunne ta seg frem videre langs denne fjellkjeden. Mens vi tok oss frem bortover ryggen, forklarte jeg ham at det ofte kan være vanskelig å klyve/klatre langsetter selve eggen, og at det da kan være lettere å gå litt nede i fjellsida på enten ene eller andre sida av eggen; men at jeg likevel pleier å starte med å følge eggen bortover, ettersom jeg da får et veldig godt overblikk både over fjellryggen og over alternative trasévalg.

© Atle Solholm

På akkurat denne fjellryggen gikk det faktisk ganske greit å følge selve eggen bortover, og jeg kan ikke huske at vi noen steder måtte gå så veldig langt ned på ene eller andre sida av ryggen. Etter at vi hadde klyvet ca. 300 meter bortetter fjellryggen, kom vi til cruxet jeg nevnte innledningsvis, hvor flere ifølge egne turbeskrivelser har snudd, fordi de ikke kom seg videre. Her var det festet to bolter i fjellet, antagelig til bruk for rappell om man kommer i motsatt retning av hva vi gjorde. Vi hadde imidlertid ikke hverken klatreslynger eller annet utstyr med oss, men det gikk likevel greit å komme seg opp. Jeg klatret opp ute på kanten til venstre, hvor jeg følte jeg fikk gode tak; mens min nye venn (som jeg ikke lenger husker navnet på) benyttet nederste bolten som håndtak for høyre hånd, og kom seg opp på den måten (se bilde #13).

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Turen videre over Neremstindan Øst [1167 m.o.h.] og Neremstindan Sør [1151 m.o.h.] gikk nå ganske radig, for her var ryggen slett ikke opprevet på samme måten, og turen her gikk så pass lett at vi plutselig hadde passert høyeste punktet på 1167 m.o.h. uten egentlig å legge merke til det. Her kom vi i prat om mangt og meget, og jeg husker blant annet at min turkamerat, da jeg spurte, kunne fortelle at han arbeidet som arborist i Oslo. Først da vi hadde passert Neremstindan Sør, og nærmet oss Høgsvora, ble fjellryggen, og dermed også traséen litt brattere igjen, slik at den bød på litt lettere klyving. Denne delen av traséen ble imidlertid aldri så bratt at det i seg selv gjorde det vanskelig å ta seg videre, men det var en del grønn mose på steinene i dette partiet, så vi måtte være forsiktige, for det kan være fort gjort å skli, og gjør man det, kan man fort også være uheldig og falle langt.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Fra Høgsvora gikk det nå en veldig fin sti nedover mot Sollisætra, og her gikk det kjapt nedover, for denne stien var lett å følge. Et stykke nedi der delte stien seg, og vi valgte da den til høyre, for den andre så ut til å gå på "feil side" av Grønlifjellet, en fjellknaus like ovenfor Sollisætra. Den stien vi nå fulgte førte oss ned til Midtelva, som vi krysset, og herfra fulgte stien nå mer eller mindre vestsida av elva nedover inntil vi fikk øye på parkeringsplassen mellom trærne. Min turkamerat ble her plukket opp av sin far, som han hadde ringt og avtalt med etter at vi passerte Høgsvora. Selv skiftet jeg til tørre klær som jeg hadde liggende i bilen, og deretter besøkte jeg noen venner som har hytte på Sollisætra, før jeg utpå kvelden kjørte hjemover igjen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm