Til Tarløysa med mine to døtre (30.03.2024)
Skrevet av Solan (Atle Solholm)
| Startsted | Nysetra, Åfarnesnakken (418moh) |
|---|---|
| Sluttsted | Nysetra, Åfarnesnakken (412moh) |
| Turtype | Randonnée/Telemark |
| Turlengde | 5t 07min |
| Distanse | 7,3km |
| Høydemeter | 672m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Tarløysa (1086moh) | 30.03.2024 |
|---|---|---|
| Andre besøkte PBE'er | Parkering Nysetra (410moh) | 30.03.2024 |
![Bilde #2: Mine døtre på en av de store snøflekkene som fortsatt lå igjen. I bakgrunnen sees Kvitfjellet [833 m.o.h.], og bak der igjen sees Blåstolen [1110 m.o.h.], Trollstolen [1140 m.o.h.], Svartevasstinden [1258 m.o.h.] og Trolltinden [1241 m.o.h.].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240401_660a813491a79.jpg?p=xtralarge)
Jeg hadde begge døtrene på besøk denne helga, og dermed ble vi enige om å legge ut på en topptur sammen. Vi forsøkte å velge ut en topp som ikke skulle være for høy og strabasiøs, og så falt valget på Tarløysa, for der kan man jo vanligvis parkere på ca. 400 høydemeter, og dermed blir det ikke mer enn drøyt 600 høydemeter opp til toppen, selv om denne rager mer enn 1000 meter opp fra havnivået. Dette viste seg imidlertid å være en tabbe, for Tarløysa var mer avblåst, og der var mindre snø her, enn på mange andre fjell i nærheten. Hadde vi for eksempel kjørt opp i Skorgedalen, ville vi riktignok måttet parkere på bare 300 høydemeter, men der var mer snø der, så vi hadde nok spart en del krefter på å slippe å måtte av og på med skiene flere ganger.
![Bilde #4: Utsikt mot Vesleskåla [901 m.o.h.], Skåla [1127] og Skålaksla [1076].](https://images2.peakbook.org/images/14939/Solan_20240401_660a855e34f80.jpg?p=xtralarge)
Vi tok dessverre til høyre et sted helt nede mellom hyttene, hvor vi burde tatt til venstre, og dermed havnet vi på en snøflekk som litt lengre oppe viste seg å være omgitt av lyng og åpent lende på alle kanter bortsett fra der vi var kommet opp. I og med at fellene til en viss grad beskytter skiene, var det imidlertid ikke verre enn at vi labbet over litt lyng og gress, slik at vi kom oss over på en snøflekk som hadde forbindelse med snøen videre oppover. Terrenget var imidlertid myrlendt, så vi forsøkte å unngå å tråkke ut i åpent vann, så ikke fellene våre skulle bli fullstendig soaket av vann.
Vi fant en snø-trasé oppover Heirøra, hvor det var stein og ur på hver side, men som var slik at vi likevel kunne følge den opp til drøyt 800 høydemeter, hvor vi så kunne dreie mot høyre, og mer eller mindre følge den vanlige traséen på skrå oppover fjellsida oppunder nordtoppen, som også kalles Aksla (se kart med GPS-trackingen vår).
Ved omkring 920 høydemeter kom vi til en rygg, midtryggen, der steinene som stakk opp av snøen stod såpass tett at det ikke gikk å passere mellom dem (bilde #6), slik at vi måtte av med skiene, og bære dem over, før vi tok dem på igjen. Bortsett fra akkurat her, var i grunnen snøen stort sett grei nok her oppe i dette partiet, med fint slush-føre å glede seg til, til vi skulle nedover igjen. Etter denne ryggen var det ikke så veldig langt igjen før vi var oppe ved foten av den siste bakken opp mot selve toppen. Denne bakken er slik at det i venstre halvdel stikker opp store steiner, mens høyre halvdel er temmelig bratt (bilde #8). Jeg har tidligere gått opp og kjørt ned igjen akkurat i randsonen mellom den steinete og den steinfrie delen av bakken, men bakken ligger ofte i skygge, og snøen er isete og hard, så et alternativ er å gå skrått oppover til venstre for steinene.
Problemet med å gå lengst ute til venstre, er at man da går langs et ca. 200 meter høyt stup, og der fremherskende vindretning er slik at det om vinteren ofte henger store snøskavler utfor kanten av stupet. Utfordringen er å holde god nok avstand til kanten, når snøen gjør at man ikke ser selve stupet; men skaper en illusjon av at fjellet fortsetter lengre ut enn det faktisk gjør. Nå gikk det riktig nok et spor oppover der fra før(bilde #9), men i denne sammenhengen kan det vel neppe understrekes sterkt nok at man aldri må stole på de vurderinger andre har gjort. Nå ble det riktig nok til at vi fulgte dette sporet oppover (bilde #10), men vi dobbeltsjekket hele veien oppover med GPS med kart, for å være sikre på at vi var langt nok innpå. (Man må vei slike vurderinger også ha i tankene at snøskavler ofte ikke brytes av med en vertikal bruddlinje akkurat der fjellet slutter; men gjerne tar med seg et stort stykke av den snøen som ligger innpå fjellet i tillegg).
Siden vi ikke hadde skarejern med oss, valgte vi å ta skiene av før vi tok fatt på den siste bakken, og gikk oppover med bare skistøvler på. Vi beholdt imidlertid også skistavene, for de kan være gode å ha å støtte seg til når det er litt glatt i såpass bratt terreng. Vi nådde toppen [1086 m.o.h.], og der oppe var det storartet utsikt i egentlig alle retninger (se bilde ##11-14).
Det er bygget ei lita hytte like innunder toppen der, men i likhet med sist jeg var der oppe, var inngangsdøra også denne dagen fullstendig igjensnødd. Forrige gang hang det en spade på veggen, slik at de som måtte ønske å søke ly for vær og vind inne i hytta kunne grave seg inn, men denne gangen så jeg ikke noen spade der; muligens kan den ha havnet under snøen den også... Hytta er imidlertid ganske liten i størrelse, og det kan umulig være plass til så mange inni der.
Nedfarten ble sånn omtrentlig langs samme trasé som vi hadde gått opp. Vi gikk forsiktig med staver og støvler ned igjen til der vi hadde satt fra oss ryggsekker og ski. Forsiktig, fordi et feiltrinn kunne føre til at man seilte nedover på isen/skaren som på en rutsjebane, og så med stor sannsynlighet seile rett inn i en diger stein. Så var det av med feller, og på igjen med skiene, før vi satte av sted nedover.
Nedfarten gikk mer eller mindre langs samme trasé som vi hadde fulgt på vei opp. Det tok ikke mange minuttene ned til Midtryggen, hvor vi igjen måtte bære skiene over steinene. Etter at skiene var kommet på igjen, hadde vi imidlertid en lang sammenhengende nedfartstrasé foran oss. Som allerede nevnt, var det finfint slush-føre denne dagen (bortsett fra helt øverst, hvor det var skare, og hvor vi hadde valgt å sette fra oss skiene). Nå hadde jeg og eldste datter Telemark-ski denne dagen, mens yngste datter hadde Randoneeski; men bortsett fra helt øverst er ikke nedfarten fra Tarløysa brattere enn at det går helt fint å kjøre Telemark også, selv med våre litt begrensede Telemark-ferdigheter. Vi møtte en del folk denne dagen, og jeg forsøkte å legge merke til hvor de kjørte ned igjen. Og da vi var kommet nedenfor Heirøra, svingte jeg ned der jeg hadde sett alle andre forsvinne ut av syne; og da kom vi jammen inn på en snø-trasé som man kunne følge helt ned til der hvor vi hadde startet turen, uten at vi måtte ta av oss skiene flere ganger. Det var riktig nok bare et smalt snø-bånd et par steder, men akkurat bredt nok til at man kunne renne ned uten å ødelegge skiene.
Kommentarer