Nordveggen på Rondeslottet (19.01.2024)  

Nordveggen på Rondeslottet

Av Erik Berg Behring og Mats Berg Behring

Det er lite, om ingen informasjon om klatring i Nordveggen på Rondeslottet. En helg i januar bestemte Mats og jeg oss for å gi den 700 meter høye veggen et forsøk.

Avreise er Fredag klokken 13:30 fra St. Hanshaugen. Mats hiver pulken, ski og klatreutstyr inn i bilen og slenger seg inn i passasjersetet. «Hvor skal vi?». Planen har lenge vært å gjøre en vinterbestigning av Romsdalshornet denne helgen, men det har nylig falt store mengder snø i Romsdalen som sår tvil om at timingen er optimal. Tilfeldigvis kom Mats nylig over to klatrere på Instagram som hadde klatret i Nordveggen på Rondeslottet, bare for noen dager siden. Bildene deres så spektakulære ut! Det var en enorm fjellvegg med store formasjoner. Vi gjorde litt reasearch på tidligere bestigninger av veggen, men fant ingenting. Rondeslottet virket som et godt alternativ til Romsdalshornet til tross for svært lite informasjon tilgjengelig. Rondeslottet er det høyeste fjellet i Rondane, med sine 2 178 moh.

Fra Oslo tar det ca. 5 timer i bil før vi parkerer bilen ved Mysusæter. Pulken er pakket for å være ute to iskalde netter så denne gangen går vi for den tykke soveposen og dobbelt liggeunderlag. I syv-tiden bærer det opp Tjønnbakken i måneskinnet, gjennom hyttefeltet til man kommer helt opp på platået over tregrensen. Derfra kan man se langt innover Rondane og allerede skimte den snille sydsiden av Rondeslottet. Vi etablerer camp omtrent like etter at vi har krysset broen over Storula.

© Mats Berg Behring

Lørdag morgen er det fortsatt et solid høytrykk og godt under 20 minus, så vi hiver i oss en rask frokost og kommer oss i bevegelse mot Rondvassbu. Målet for dagen er å komme oss rundt til nordsiden av Rondeslottet slik at vi kan studere veggen i dagslys og vurdere rutevalg. Det er alltid kjekt med noen høyoppløselige bilder av veggen som kan studeres i ro og fred fra soveposen. Vi vet at den første halvdelen av veggen er mulig å gå, men vi er svært usikre på rutevalget videre.
Vi tar en liten drikkepause når vi kommer til Rondvassbu. Det hadde vært hyggelig å treffe på noen andre fjellfolk, men her er det ikke en sjel å se. Vi setter derfor kursen fort videre innover Rondvatnet.

© Mats Berg Behring

© Erik berg Behring

På nordsiden av vannet treffer vi på noen små utfordringer med rennende vann som må krysses, men vi hiver utstyret greit over og fortsetter uten store problemer. Videre gjelder det å følge Rondvassdalen noen kilometer lenger nord før man trekker opp bakkene østover mot Langglupdalen. Været er som meldt, det kommer et lavtrykk utover på ettermiddagen som gjør at temperaturen stiger, sikten blir dårligere og vinden tiltar i styrke. Når vi endelig får øyet på veggen er den halvveis tildekket av tåke og snøfokk som blir blåst ned fra toppen. Det har også begynt å mørkne, noe som heller ikke hjelper på sikten. Når vi går mot veggen virker det som at vi går timevis uten at vi kommer oss noe nærmere. Det er først når man ser det lille vannet i underkant at den man virkelig forstår hvor diger veggen er. 6 stk Oslo Plaza satt oppå hverandre så er vi der. Den 700 meter høye veggen ser svært lite gjestmild ut.
På et tidspunkt tiltar vindkastene noe voldsomt i styrke og vi velger derfor å etablere camp ca. 1 km fra veggen. Flere ganger mens vi setter opp teltet og forsøker å sikre det tar vinden tak i teltet og sender det av gårde. Et par ganger blir jeg slept etter med hendene klamrende fast i teltduken. Til slutt får vi sikret det slik at det står stabilt med levegg av snø mellom oss og fjellet.

Stegjern på
Alarmen ringer kl 04:30. I dag har vi ingen tid å miste. Vi pakker alt sammen ned i pulkene og går inn den siste kilometeren til bunnen av veggen. Det er fortsatt lenge til soloppgang kl 09:02, og selv da vil solen være tildekket av tåke og snøvær.
Når vi nærmer oss veggen ser vi konturene av de massive rennene som strekker seg mot toppen, i lyskjeglene fra hodelyktene. Vi har valgt oss ut den midterste, men for å etter hvert knekke til høyre ved et tydelig veiskille lenger oppe. Opp til veiskillet er samme rute som de andre hadde gått for, men de hadde deretter gått en rute mot venstre. Basert på noen bilder vi har funnet har vi sett for oss et alternativ mot høyre, men bildene er av lav oppløsning og fra en vinkel som gjør det umulig å verifisere om dette er et godt alternativ.
Vi knyter oss inn i hver vår ende av tauet og går for at vi holder noen meter distanse fra hverandre og kjører løpende sikringer der det er behov, for å spare tid. Et høyt tempo kommer til å bli avgjørende for oss for at vi skal rekke å komme oss opp før "turn around" tidspunktet vi har satt oss. Rennen blir fort smalere og brattere. Store deler av ruta må vi også gjøre løpende vurderinger av snøskredfaren ettersom at det har samlet seg en del snø i renna.
Midt i det første mix-partiet er det perfekt å sette standplass i en liten hule under et overheng. En perfekt plass å overnatte en gang om man ønsker å overnatte i veggen. Vi tar oss greit rundt overhenget og videre oppover.

© Erik berg Behring

© Erik berg Behring

Før veiskillet møter vi et par miks-partier vi anslår til grad M4. Det er mye løs stein så man må være nøye med hvor man setter isøksene og plasserer bena. I Renna er det tilnærmet vindstille, men grunnet den kraftige vinden som kommer fra syd over toppen faller det en konstant strøm av snø i renna. Til tider blir det som å klatre i en elv av nysnø. Vi er fortsatt usikre på hvordan ruten vil se ut når vi kommer opp til det punktet vi ønsker å gå mot høyre. Vi aner egentlig ikke hvordan den neste rennen ser ut og om det er mulig å klatre i den. En eventuell retur den veien vi har kommet opp er heller ikke en «walk in the park». Det var derfor en stor lettelse å endelig få sikt inn i rennen oppe ved veiskillet. Rennen mot høyre ser ikke umulig ut å klatre. Men er det en ting jeg har lært med vinterklatring så er det at det ALLTID ser lettere ut å klatre enn det faktisk er.

© Erik berg Behring

Ca. 50 meter opp ser vi et nytt mix parti med en stor snøskavl ovenfor. Dette viser seg å være det mest krevende partiet med en anslått vanskelighetsgrad på M5. Det er få gode steder å plassere øksene, og mye løs snø som ligger ovenfor. Her kommer det også store snømengder konstant rennende ned i hodene på oss. Vi bruker en del tid på dette partiet, men kommer oss omsider oss forbi. Veien videre er relativt grei, det er et par miks-partier, men noe mindre krevende.
Toppen er en spiss snøfonne som man nærmest er nødt til å mantle for å komme over. Gleden av å komme seg til topps er ikke til å kimse av.

© Erik berg Behring

Returen
Gledesrusen er kortvarig og forsvinner fort når vi merker hvordan den kraftige vinden biter fra seg. I veggen hadde det nærmest vært vindstille, men nå når vi rundet kanten på toppen ble vi møtt med en så voldsom vind at det var utfordrende å holde seg på bena. Etter bare noen sekunder er vi dekket inn i et lag med rim og all eksponert hud må umiddelbart dekkes til for å forhindre frostskader. Vi velger å gå fjellsiden på vestsiden ned igjen til pulkene. Det er noen kilometer å gå til fots i dypsnøen, men det er et tryggere alternativ enn å rappellere ned igjen der vi kom fra. Sikten er redusert på grunn av tåke, men det går greit å navigere ved at vi går rett vestover og etterhvert dreier nordover ved å holde høydekurven. GPS'en på mobilen er helt ute å sykler, men da er det gansken betryggende med å faktisk ha et kompass å støtte seg på. På dette tidspunktet er det veldig greit at det fortsatt er lyst.

Kl 17 er vi nede igjen ved pulkene, rimelig klare for å spenne på oss skiene igjen og komme i gang med de 20 kilometerne tilbake til bilen. Det er akkurat i ferd med å bli mørkt så vi rekker bare å gå noen minutter før hodelyktene er på igjen.
Kl 05:00, bare tre timer før jeg begynner på jobb mandags morgen måker jeg meg en ledig parkeringsplass i gaten og er omsider hjemme igjen. Neste klatre-ekspedisjon er allerede i tankene.

© Erik berg Behring