Pico del Teide - i soloppgang. (23.09.2023)

Skrevet av GeirI (Geir Ingebretsen)

Startsted	TF-21 (2323moh)
Turtype	Fottur
Turlengde	8t 30min
Distanse	14,9km
Høydemeter	1454m
GPS

Bestigninger	Pico del Teide (3718moh)	23.09.2023 07:50

- 3718 m.o.h.

Teide, Spanias nasjonstopp er et mål for mange som besøker Tenerife, enten en tar gondolen nesten til topps eller går for egen maskin fra bilveien. Noen går sågar helt fra kysten. Da vi i august kom på at vi ville ta en tur til Tenerife måneden etter, var en tur på Teide selvsagt også på ønskelista.

Sola står opp på toppen av Teide like før kl. 8.

Som mange vet må en ha tillatelse til å gå stien fra gondolen og til topps på Teide, en form for trafikkregulering i totimers-intervaller. Det er vel også ganske godt kjent at utenom åpningstida (9-17) står "bommen" åpen, uten noen håndheving av forbudet. Tillatelsene blir revet bort flere måneder i forveien, så for oss var ikke det noe alternativ. Vi planla derfor å besøke toppen i soloppgang. En del går opp til hytta Refugio de Altavista på 3260-meters høyde, før de går på toppen til soloppgang. Vi fant ut at det var like greit å sove bra i lavlandet, og ta "toppstøtet" nedifra om natta.

Etter to akklimatiseringsturer følte vi oss klare for nye høyder. Vi smørte niste, pakka sekker og la oss ved solnedgang i 8-tida. Da fant selvfølgelig noen på at de skulle sende opp fyrverkeri i nabolaget i 9-tida, uten at det affiserte oss veldig lenge. Vi fikk noen timers søvn før vi sto opp, spiste frokost og kjørte avgårde i halvto-tida.

Framme ved fjellfoten sonderte vi et par rutealternativer. Da vi kunne se tydelig sti i lyset av hodelyktene gikk vi for direkteruta fra sør som kommer opp i skaret vest for Montaña Blanca, der den møter hovedruta. På slaget 03.00 var vi i gang under en fantastisk stjernehimmel og i +12 grader. Da satsa vi på at vi hadde nok tid til å gå rolig oppover, uten å måtte stresse for å rekke soloppgangen. Stien var prega av mye laus grus i starten, opp den første bratte kneika. Terrenget la seg noe, men i mørkret skapte det tidvis utfordringer å følge stien. Men vi korrigerte oss inn og vant stadig høyde.

Veiviser i nattemørkret.

Oppe i skaret, der vi kom inn på hovedstien, så vi lyktene av flere grupper både over og etter oss. Vi fortsatte oppover på den gode stien, og så etterhvert at vi lå greit an i forhold til skjema, selv om flere turfølger passerte oss. Det var litt vind i høyden så lue, hansker og jakke kom på.
Der ruta knekker bort mot toppstasjonen på gondolen, kikka vi litt etter direktestien mot toppen, men i mørkret var det krevende å lokalisere den, og vi fortsatte til alt hell videre langs hovedleia. Det så ut som vi nå danna baktroppen av nattbestigerne, men så fortsatt at vi lå på skjema. Begynte å merke det litt på pust og hode, men med å ta det rolig, og med hyppige drikkepauser, gikk det fint. Minuttet før soloppgang nådde vi toppen i en aldri så liten trekk, og sammen med en god del andre opplevde vi soloppgangen og minuttene etter.

Fascinerende med toppkjeglen som tegna seg på vesthimmelen.

På toppen av Tenerife....

...i soloppgangen.

Vi tok etterhvert fatt på returen. Vi så nå fram til å se ruta i dagslys. Etter å ha passert "bommen" blei det snart litt frokost i morgensola, før vi fortsatte videre nedover. I dagslys så ikke "snarvegen" opp/ned toppkjeglen så veldig attraktiv ut, med bratt, laus grus. Vi var derfor glade vi ikke hadde prøvd oss på den. Nedafor hytta var det rom for mer sommerlig bekledning. Vi var glad vi hadde gått opp på natta, og ikke i solsteiken. Vi traff etterhvert en del folk på veg oppover, enkelte i dunjakke(!). Vi var ikke så lystne på å ta direkteruta ned, selv om den sikkert var lettere å gå i dagslys. Derfor bestemte vi oss nå for å gå grusvegen gjennom Montaña Blanca.

Fra stien like under toppen ser vi ut på sletta og den ytre kraterkanten.

Toppkjeglen i morgensol.

Godt bearbeidet sti gjennom steinmassene.

Mer sommerlige temperaturer nedover bratta under hytta.

Tilbake i krysset i bånn av fjellsida. Godt det er sti i sida her.

Vi var glade vi tok returen gjennom det fascinerende og spesielle landskapet rundt Montaña Blanca, men vi var også fornøyd med å ikke ha gått her oppover. Det var langdrøyt på monotont underlag. Framme ved bilvegen var det tid for lunsj. Mens vi satt og spiste kom vi i prat med et par "fastboende" tyskere. Etter litt fram og tilbake ville de gjerne kjøre oss tilbake til bilen. Slik sparte vi oss for 2-3 km asfalttråkking på en trang og trafikkert veg.

Vi kjørte nå vegen nordover ned i gjennom Valle de la Orotava til Puerto de la Cruz, som nylig var åpna etter den store skogbrannen i august. Det gjorde inntrykk å se området brannen hadde herja i. Vi fortsatte tilbake til basen i San Marcos for en aldri så liten middagslur, før middag. Seinere blei det et kveldsbad i solnedgangen.