Kvanndalstind - Fjelldronning og konge (19.08.2023)

Kvanndalstind - Fjelldronning og konge

Reiste fra Rosten slik i 6-draget og etter et koselig dobesøk på Cirkel K i Åndalsnes satt vi kursen til innerst i Venjedalen. Mange biler og telt på den store parkeringsplassen. Vinden som var meldt var absolutt til stedet og været var allerede en advarsel da vi åpnet bildøren og hjelmen trilla ut og nedover med vinden helt til han stoppet i en stor stein. Vinden suset i buskene og teltstengene til et telt var allerede knekt. Ville turen være over før den egentlig hadde begynt?

Vi pakket sekkene og klatreutstyret og bestemte oss for å gjøre vurderinger undervegs. Omtrent når vi startet dukket det opp folk fra alle bauer og kanter som begynte samtidig. Det var som om startskuddet gikk i Venjedalen. Det kom også ut 3 stk fra Hornvatnhytta som må være den mest sjulte hytta i Romsdalen. Den ligger bak en stor stein og er tildekket med steiner på tak og alle fire vegger. Plutselig var vi godt over 20 stk som gikk på stien opp til Olaskarsvatnet. Her var det bare å holde jevnt trøkk. Ingen ville havne bakerst i klatringa opp til Kvanndalstiden. Ved Olavsskarsvatnet møtte vi et lag på tur ned. Det var rett og slett for mye vind og lite sikt. De sa full sol og 24 grader i Åndalsnes fristet mer før de gikk videre nedover. Like etter møtte vi et nytt lag som også hadde snudd, og vi tenkte vårt.

Stien oppover til brekanten var tidvis var bratt og steinete, men utsikten over dalen bak oss var spektakulær. Vi fulgte det veltråkkede stisystemet med spredde varder, som ledet oss opp til brekanten. Var også greit å ha ruta lastet inn på forhånd på telefonen/klokka.
Vinden, som hadde vært en konstant følgesvenn, var litt mer avtakende ved brekanten.

Vi så folk som akkurat hadde krysset breen og noen skikkelser på selve ryggen. Dette tente håpet og vi begynte å få troen tilbake. Vi fant frem breutstyret. Det vil si en brådd og et stegjern til hver. Til ettertanke kunne vi til fordel kostet på oss et par stegjern hver. Det var ikke lange partiet med blåis men det er stor forskjell på brådd og stegjern. Måtte hinke oss over partiet med blåis. Broddene er gode å ha til en joogetur i Oslo men på bre er det stegjern som gjelder. Gikk også det nedre sporet som gikk mer direkte på det laveste punktet på ryggen. Her var det litt mer blåis enn det øvre sporet som vi gikk på tur tilbake. Her var det litt slakere og gikk fint med brodder.

Etter å ha krysset breen kom vi greit av breen og opp til hovedryggen som førte oss mot Kvanndalstind. Tåka suste forbi toppen i en eventyrlig fart og vindstyrken økte i takt med hvert skritt.

Etterhvert ble tau trukket opp fra sekken og et kort parti med fint riss, ref. første bilde. I stedet for å pakke ned igjen tauet beholdt vi det på videre oppover for å gi hverandre ekstra stabilitet på den smale ryggen og sterke vinden som ledet til toppen. På tur ned rundt spiret sklei vannfalska til Ragnhild ut av lommen og raste ned ca 30 meter i fjellsiden. Great! Vi hadde jo gasset på og nesten ikke drukket noe til nå. Jeg hadde også vært blå på vannet og begrenset til en halvliter på denne turen siden det var flere muligheter til å fylle undervegs. Da hadde vi en halvliter på deling for 2 tørste sjeler til vi kom ned igjen mot Olavsskarsvatnet.

Vi rundet Torshammeren og kom ganske fort opp til klatrepartiet. Den første lengden er mest klyving og vi gikk løpende. Deretter går ruta i travers ut mot høyre før en siste taulengde opp til toppen. Her var det lag på toppen, et lag som hadde begynt å klatre og et lag til som stod i kø. Etter en matpause ble vi litt kalde og utolmodige. Vurderte annen rute som går mer direkte opp til ryggen. Så tegn i en gammel kamkil så vi tenkte vi skulle prøve å gå rett opp uten å traversere. Gikk en kort taulengde opp til ryggen før jeg listet meg rundt en stor stein før jeg satte standplass. Her var det godt det blåste inn mot steinen. Umulig med kommunikasjon i den streke vinden men etter å ha dratt nok i tauet skjønte Ragnhild at det var på tide å komme etter. Siste taulengde bortover ryggen var mest krevende. Vinden føltes som om den prøvde å rive oss bort fra fjellet. Fikk også tau kastet på meg fra noen som skulle rappellere. De burde skjønne at tauet ble tatt av vinden. Flaks for de at tauet traff meg og ikke for utover nordstupet på Kvanndalstinden. Da kunne det fort kilt seg fast. Fikk løsnet tauet og dyttet det ned i riktig retning. Siste flyttet før toppen var jeg usikker på hvordan jeg skulle løse. Her var det to meter med sikkelig overheng uten noe særlig til fottak. Så deretter en bred hylle med tak over på nordsiden. Satt meg på rumpe og dytta meg nedover. Fyttikatta her var det langt ned. Fikk et godt tak og reiste meg opp. Viden tok tak i tauet og taudraget var enormt. Fikk sett standplass rett nedenfor rappellfeste og taua inn Ragnhild.

Endelig nådde vi den høyeste toppen av Kvanndalstind. Herlig å stå på toppen men her kunne vi ikke bli for lenge. Lite i oss som kunne minne om fjelldronning og konge akkurat nå.
Det var kø i rappellen og med mye vind var det vanskelig å stokke tauene. Det ble fort skikelig kaldt men vi fant oss til rette bak en stor stein i le for vinden. Vi fikk lov til å rappellere på samme tau som de før oss. Vi var takknemmlig for det.

Rappellen ned var sikkelig luftig. Over en hylle og i fritt fall med flere 100 meter rett ned og vinden som herja og blåste. Vel nede gikk vi bort å rigget den andre rappellen som vi også delte. Det er trivlege folk som går til Kvanndalstinden. Her møtte vi også 3 som vi kjente igjen fra parkeringen. Det var 3 lokale Romsdølinger i sin beste alder hvor humøret var på topp. De var upreget av vinden og været i Romsdalen var de vandt med. Fulle av mot fortsatte de mot toppen mens vi var glad for å vende snuten hjemmover.

Torshammeren var bare å glemme men vi hadde erobret Kvanndalstind i en kamp mot elementene. Vinden hadde gjort det til en tøff utfordring, men det var nettopp den utfordringen som gjorde opplevelsen enda mer minneverdig. :)

Over breen og ned mot Olavsskarsvatnet fant vi endelig rennende vann og vi kunne slukke tørsten. Deretter ble det Champange i Rosten hvor jeg kunne tittulere frøkna med Fjelldronning. Den tittellen kunne hun vende seg til.