Munkstigen (11.06.2011)

Kjørte fra Trondheim med to hybel-kamerater i bilen, tok ferga over og fikk leid oss nødvendig utstyr ved Hindrum Fjordsenter. Så ble det en fantastisk fin klatretur opp Via Ferata Munkstigen i over 20c og sol, som er varmt nok i denne sørvendte bergveggen! Nøyt utsikten fra toppen og tok ett lite bad i den lille tjønna som ligger der. På turen ned ble det tordenvær over fjorden og vi rakk oss ned til bilen i alle siste sekund før regnet tok oss.

Baruntse

Direktelenke til de andre rapportene fra denne Himalayaekspedisjonen
Plan, team, forberedelse og vandring | Amphu Gyabjen (5647m) | Pokalde (5806m) | Island Peak (6189m) | Baruntse (7162m)

Som forklart i første rapport var Baruntse et mål for turen hvis turen så langt gikk bra. Etter Island Peak brukte vi hviledagen til å pakke klar sekker for å gå inn til Baruntse Base Camp. Vi tok med oss mat for 8 dager, da turen til Baruntse i beste fall kunne ta 5 dager. Tur/retur fra Chukhung ville dette bli 57,3km med 4592 høydemeter.

Vanligvis går folk til Baruntse Base Camp fra sør etter å ha gått en tur til Mera Peak som akklimatiseringstur. Vi skulle gå inn fra Chukhung og tilbake til Chukhung ettersom vi skulle legge igjen mye unødvendig utstyr der mens vi var på Baruntse. Ruta vår krysser Amphu Laptsa Pass, en av de høyeste og mest krevende fjellpassene i Nepal. Vi skulle selvsagt tilbake over passet etter vi var ferdig med Baruntse. Angi og Dawa, de to bærerne våre skulle hjelpe oss med bæring av utstyr til Baruntse Base Camp mens vi skulle bære med oss utstyret til Camp 1 selv og avansere til toppen og ned igjen selv. Det vi hadde trent og forberedt oss på var spisset mot terrenget og risikofaktorene vi ville få på turen opp til Baruntse.

Planen ble også spikret under ferdrådet kvelden før sammen med Dawa og Angi. Dag 1: Chukhung til Amphu Laptsa High Camp, Dag 2: Amphu Laptsa High Camp til Baruntse Base Camp, Dag 3: Baruntse Base Camp til Baruntse Camp 1, Dag 4: Forsøk på Baruntse og retur helt ned til Base Camp, Dag 5: Hviledag, Dag 6: Baruntse Base Camp til Chukhung.

Jeg har delt opp tråden i Del 1: Amphu Laptsa Pass | Del 2: Baruntse | Del 3: Retur over Amphu Laptsa Pass og erferinger

Noe fakta om Baruntse
Baruntse har offisiell høyde på 7129m ifølge Nepalske myndigheter. Nyere måling har vist 7162m og blir brukt av nyere digitale kart og leksikoner. Fjellet ble først besteget i mai 1954 via sørøstryggen som også er den enkleste ruta opp til toppen. Det var en ekspedisjon fra New Zealand med Sir Edmund Hillary som ekspedisjonsleder. Den gangen fantes det ikke infrastruktur som i dag, så 200 bærere ble leid inn for ekspedisjonen. Målet for turen var førstebestigning av Makalu (8485m) men den ble ikke nådd da Edmund Hillary ble syk.

Etter endt sesong vinteren 2023/2024 hadde 1755 klatrere startet turen fra sine respektive Base Camper hvorav 475 klatrere har nådd toppen. Det gir en suksessrate på 27.1%. 207 Nepalske sherpaer har også nådd toppen og er en egen statistikk tilsidesatt fra utenlandske klatrere. Totalt har 13 klatrere omkommet på fjellet (6 utenlandske klatrere samt 7 lokale sherpaer). Fjellet hadde sine travleste sesonger på starten av 2000-tallet fram til 2012/2013 sesongene med opp mot 30 ekspedisjoner. De siste årene har det vært færre forsøk på fjellet, med fem ekspedisjoner i 2023, åtte i 2022, ni i 2021, fire i 2019 og åtte i 2018.

Av nordmenn som står oppført har 11 startet fra Base Camp hvorav 3 har nådd toppen før vi var der. Av nevneverdige tragedier å lære av på en av disse ekspedisjonene var under en dansk-norsk ekspedisjon til Baruntse i 2008 da en av sherpaene omkom i fall på nordsiden av Amphu Laptsa Pass etter forsøket på Baruntse. Under obduksjonen ble det klart at sherpaen led av lungeødem noe som kanskje kunne være utløsende årsak til at uhellet først oppsto.

Noen av de mest kjente hendelsene på fjellet var da Chhewang Nima omkom da han falt gjennom en skavl høyt oppe på sørøstryggen (normalruta opp) mens han og et team av sherpaer var der for å legge opp faste tau. Nima hadde vært 19 ganger på Everest og var kjent som en av de mest kompetente sherpaene i regionen. Søk etter Nima ble resultatløs.

I 2013 omkom de to velkjente klatrerne Jakub Vaněk og Petr Machold fra Tsjekkia under deres forsøk på å klatre opp fjellets svært krevende vestside. Klatrerne ble mest trolig tatt av et snøras og aldri funnet. Nytt forsøk på samme rute ble forsøkt i 2021 og etter 10 dager i veggen nådde de to klatrerne Marek Holeček og Zdeněk Hák toppen av Baruntse via ruta "Heavenly Trap" som er omtalt som en av de mer krevende rutene i Himalaya til dags dato. Ruta er tegnet inn i illustrasjonen til høyre (eller under for de som leser dette på mobil).

Del 1 | Amphu Laptsa Pass

Første del av turen inn til Baruntse var kryssingen av Amphu Laptsa Pass på 5860m. Passet er enkleste tilgjengelig fra sør mens fra nord kan det være krevende snø og isforhold som gjør ruta opp mer risikabel til tider. Ei uke før vi gikk opp der hadde en bærer falt ned flere hundre meter men kommet greit ut ifra det etter alt vi hørte.

Fra Chukhung var det over 10km innmarsj til vi startet den bratte stigningen innerst i dalen. Vi og våre to bærere gikk først opp til stikrysset ved Island Peak hvor vi hadde gjemt mye av utstyret etter turen på Island Peak to dager tidligere. Etter litt ompakking der fortsatte vi videre. Dawa hadde en litt tung dag i dag og var ikke helt i form men han klagde selvsagt ikke noe utover det.

På turen innover møtte vi ganske mange denne dager, særlig flere lag av bærere som krysset passet med mat og utstyr. Vi møtte også på flere guidede grupper. Turen opp til passet var nok egentlig ganske optimal nå, med et godt nedtråkket sti i snøen på nordsiden av passet. De siste hundre høydemetrene gikk ganske utsatt til opp ett parti med klyving på glatt og hard snø samt litt klyving på fjell. Et system av vaiere og faste tau kunne brukes og forlettet denne etappen litt, men stegjern og isøks var greit å ha selv om jeg gikk greit opp uten dette.

Angi hadde valgt noen lette sneakers for ekspedisjonen til Baruntse, type såpeglatte sko. Han ville heller ikke bruke stegjern eller brodder for anledningen og kjørte på opp den isete stien. Kom snart et spørsmål om han kunne låne isøksa mi, så han fikk den til hjelp opp et bratt parti som ikke hadde tau eller vaiere hengende. Utglidning herfra ville resultert i akebakke på 300 høydemeter utfor noen stup å greier!

Nådde toppen av Amphu Laptsa Pass 4 timer og 25 minutter, en halvtime raskere enn hva vi antok. Artig å se ned en helt ny dal og nye fjellområder i sør og øst da vi hadde "sett" det meste etter over ei uke i Chukhungområdet.

I passet ble vi møtt av en liten hund av en rase jeg ikke kjenner til. Hunden hadde nok fulgt med noen av de andre opp til passet fra sør men ikke turt veien ned på nordsiden. Dette har blitt et økende problem i området da turister som oss gir hundene mat og selskap. Det blir tydelig opplyst om at dette er et problem i skilt nede i Lukla. Hundene har i de seinere årene danner hundebander i rundt Namche Bazaar og angriper Yakene slik at de løper seg utfor stup. I en video på Youtube finner en annen ekspedisjon en hund på toppen av Baruntse og det har i de seinere år dukket opp hunder fra intet langt opp på Everest. Det drives nå kastrering av hunder her for å få bukt på problemet.

Hunden skulle bli bli med oss de neste dagene selv om dette ikke var ønskelig fra vår side. Selv om vi verken ga han mat eller kos og gjerne skremte han unna soveposer og utstyret vårt virket det som den storkoste seg i selskap med oss. Hunden ble også en plage på natta da den desperat trengte varme i soveposene våre, men ingen av oss vil ta risikoen med en hund som klorer opp dunposene. På tur til Barunse Camp 1 måtte vi til slutt sparke hunden for å få den til å returnere ned. Om den ble med oss videre opp hadde den aldri kunne overlevd kulden med mindre den hadde fått fullservice fra oss og sovet i posene med oss.

Det ligger to lodger her på Amphu Laptsa High Camp, en et mindre ti-minutt høyere opp langs stien. Lodgene besto av steinvegger med presenningtak, men den vi brukte hadde også muligheten for overnatting i telt utenfor. Stedet ble drevet av tre unge karer på sikkert rundt 20år. De begynte å se veldig demotiverte ut etter å ha vært på denne lodgen siden slutten av september. Men de vartet opp med pannekake og peanøttsmør samt god te.

Vi valgte å sove innendørs for anledningen. Dawa og Angi hadde på forhørt seg om fasilitetene her og funnet ut at det var mulighet for de å sove her og på Baruntse Base Camp under dyner slik at de ikke trengte å ta med seg soveposer og liggeunderlag. Det skulle vise seg å stemme bare til en viss grad! De fikk seg de tre tynne dynene og lå side om side med oss. De fant fort ut at det lønte seg å ligge i skje med de tre dynene over seg så jeg tror de holdt varmen sånn høvelig gjennom natta, men bare så vidt. Temperaturen inne i denne lodgen var nede i -18c på natta.

Dagen etterpå (dag 3) skulle bli en kort og fin dag med mye hvile før den virkelige turen opp til Baruntse tok til. Fra Amphu Laptsa High Camp til Baruntse Base Camp er det rundt 3 timers vandring mellom.

Angi var alltid en blid og energisk kar. Han ville som vanlig lede ann og fulgte stien fra Amphu Laptsa Pass retning sør. Han hadde jo gått her før så jeg regnet med han viste hvor stiskillet var. Etter bare kort tid stusset jeg på stivalget og spurte han om det hvor han svarte at stien går nedover og bortover mot Baruntse Base Camp. Jeg hadde på forhånd studert ulike kart og gps-spor fra titalls andre som fulgte en annen sti, men jeg tenkte jeg måtte stole på Angi som var mer lokalkjent enn meg.

Men etter 20 minutter var det tydelig at Angi ikke viste helt hvor han gikk, så jeg viste fram kart og Strava Heatmap som jeg på forhånd hadde lagret på mobilen. Igjen sa han med lettet stemme at vi skal bare gå litt bortover der. Kanksje to minutter seinere hørste jeg han sa "fuck" hvor han kom til meg og sa vi hadde gjort en større navigeringsfeil. Vi gikk ut på kanten på morenen til den veldig nedsmeltede brearmen Hunku Glacier. Der var det 170 høydemeter ned ei bratt moreneur og tilsvarende opp igjen på den andre siden. I denne høyden er det slikt som dette som krever veldig mye resurser og energi og egentlig det siste vi trenger før Baruntse. Alternativet var en 1-2 timers omvei tilbake og rundt en haug så det ble til at vi fortsatte ned i breen og opp på den andre siden. På retur gikk vi den riktige veien og brukte 1 og en halv time kortere tid.

Baruntse Base Camp lå plassert på 5450m, bak en morenerygg som sikkert beskyttet den mot vind men som gjorde at sola sto ned kl 1600 så det ble kaldt litt tidlig på ettermiddagen. Nattetemperaturen her var lik den på Amphu Laptsa High Camp med -16c på det kaldeste om natta inne i teltet. Jeg lå alene i et gult telt sammen med en del utstyr mens Endre og Mathias lå sammen i et annet telt så jeg hadde nok et litt kaldere telt enn de, men jeg hadde den varmeste posen. Her var det eget mat-telt med litt varme i på kveldene så vi fikk noen hyggelige kvelder der med de andre som også var der.

Del 2 | Baruntse

Vi fikk mye hvile på Baruntse Base Camp og ei lang og god natt søvn før vi startet turen mot Baruntse Camp I i det sola sto opp over teltene våre i Base Camp. Dawa og Angi ble med oss opp til starten av breen på 5700m som bærehjelp. Fra Base Camp fikk vi med oss en walkie-talkie slik at vi kunne kommunisere med de. Vi avtalte å snakkes over radio ved etablering av Camp I, samt toppunkt eller snupunkt på Baruntse og ved avgang fra Camp I før retur til Base Camp.

Turen opp til Camp I krysser en bre uten navn før vi tar oss opp det bratte Sherpani Pass West Col (6150m). Ruta opp dit var lettgått uten problematikk over breen. Det er rundt 150 bratte høydemetre opp til passet. Breen har trekt seg mye ned de siste årene så det så anderledes ut her nå enn på bildene jeg hadde sett på forhånd. I starten måtte vi derfor klyve opp noen bratte metringer hvor fjellet var porøst og dårlig. Samtidig haglet det små å store steiner ned bare 10-20m til siden av oss som ville tatt livet av oss om de hadde truffet, hjelm eller ei. Så definitivt største risiko her var steinsprang, naturlig men vanligvis utløst av andre folk.

Steinene kom fra en gjeng som var på tur ned Sherpani Pass, de hadde med seg både bærere og sherpaer men var en trekking-ekspedisjon som ikke hadde som mål å bestige noen fjell. Vi brukte snaut 5 timer opp til området hvor Camp I skulle etableres.

Jeg gikk innpå breen og begynte å se etter egnede områder å sette teltet på med tanke på vind og sol. Vi hadde brukt ganske kort tid opp hit så vi hadde mye solstråling igjen som kunne utnyttes. Fikk plassert teltet ganske nært starten helningen mot Camp II. Jeg fikk også etablert forbindelse med Base Camp via Walkie-Talkie da jeg gikk ut til ryggen i sør. Det var mye snø i området vi satte teltet så vi fikk gravd ut ei ordentlig kuldegrop i forteltet. Vi brukte snøpluggene, stavene og isøksene som forankring for bardunene. Inne i teltet var det godt og varmt i de timene til sola gikk ned rundt 17.00 så vi brukte tiden på å slappe av mens vi kokte opp så mye vann som mulig.

Jeg fikk i meg en stor Firepot med 940 kalorier samt snack og noe godterier til middags. Jeg hadde også drukket mye vann slik at alt som kunne være optimalt var det før turen opp på Baruntse. Vi kokte opp vann, 2 liter hver som vi la som varmeflasker i soveposen. Vannet koker på 78c i denne høyden grunnet trykket. Vi hadde litt forskjellige ønsker for frokost før turen men jeg gikk for en grønn real turmat frokostrasjon på 750 kalorier grunnet mest mulig karbohydrater og kalorier og veldig lite fett.

Vi satte klokka på oppvåkning kl 24.00 med mål om å starte turen kl 01.00. Jeg våknet litt før for å starte smelting av snø til frokost ettersom vi fikk mange timer med hvile. Klokka tikket inn 1 timer og 40 minutter med søvn, så ikke så veldig mye. Oksygenmetningen i blodet før turen (80%) var ganske bra da jeg fryktet det kunne være lavere. Jeg la termometeret utenfor teltet da jeg våknet kl 23.45 og den datt ned til -26c noe som var veldig forventet.

Hvor lang tid ville vi bruke til toppen fra Camp I? Vi ante ikke, kanskje 12 timer? De spreke karene fra Tsjekkia som vi måtte på Base Camp brukte 10 timer opp til toppen fra Camp II. De brukte 3 timer fra Camp I til Camp II, så dette ble et bra sammenligningsgrunnlag for oss da forholdene var like. Vi brukte mellom 1 timer og 1.5 time til området Camp II står så det ble et greit utgangspunkt for turen videre, altså en forventning om at vi går ganske mye raskere enn de. Men nå skal vi også opp å erfare nye høyder så jeg tørr heller ikke spå og forvente så mye om fart og tidsbruk. Vi hadde iallefall startet tidlig og hadde svært gode værmeldinger så marginene i de faktorene var på vår side.

Å starte direkte på bratt motbakke i ekte vestlandsk stil på 6150m er beinhardt. Her er det 46% oksygen igjen i atmosfæren i forhold til ved havnivå (0m-1000m). På toppen av Baruntse er det rundt 41%. Sakte men sikkert gikk det oppover. Da den ordentlige bratte stigningen startet på rundt 6400m startet også de faste tauene. De skulle være godt monterte hele veien til toppen og ikke nedsnødde eller nedføyka. Men ettersom det hadde gått nesten ei uke med vind og snøfokk siden de siste var her turte jeg ikke annet enn å bære med meg 50-meterstauet hele veien opp. Jeg hadde også et kamera på 2.5kg i sekken, men mener at det er verdt det.

Vi fikk optimale snøforhold opp ryggen. En passelig hard og bærende snøoverflate gjorde jobben så enkel som det går an å få det og må få noe av æren for at det gikk så mye raskere opp en del andre forsøk. Takket være det store snøfallet i september hadde vi heller ingen utfordringer med bresprekker på ruta opp.

På forhånd leste jeg meg igjennom 100-200 rapporter fra bestigninger og forsøk på bestigninger av Baruntse som ligger publisert på Himalayan Database. Intensjonen var å finne den beste tiden for å gjennomføre et forsøk på å bestige Baruntse på. Jeg fikk bygget opp et par tabeller med antallet ekspedisjoner, antall deltakere og årsaker til at ekspedisjonene ikke nådde toppen for å kartlegge litt. Det var vanskelig å få noe fornuftig ut av det da svært mange av deltakerne på noen av disse ekspedisjonene ikke er direkte sammenlignbare med vårt ferdighetsnivå mener jeg. Uansett så var oktober og november de månedene hvor flest folk gjør forsøk på Baruntse. Oktober var litt mer preget av høyere temperaturer og mer nedbør med utfordringer som snømengde og snøforhold. November var kaldere, mindre nedbør og mer klarvær men med mer vind og svært lave temperaturer.

Oppe på ryggen, særlig fra 6400m og opp til 6800m da sola sto opp var temperaturen ganske mye lavere enn de -26c vi hadde nede ved teltet. Vi tok ikke med termometeret men jeg antar at temperaturen var rundt 5c til 10c kaldere enn ved teltet og trolig kaldest rett før soloppgang. Vi hadde en iskald motvind med en konstant vind på 3-5m/s, særlig i høyden 6600-6800m. Jeg gikk så hardt og så fort som kroppen klarte og fortsatt lå makspulsen på 110-120 så kroppen produserte veldig lite varme. Jeg hadde med meg varmeelementer i vottene og på føttene og er svært fornøyd med det valget for jeg ble aldri kald på hendene og kunne operere de som normalt. På kroppen derimot gikk jeg og var småkald hele tiden, men med god margin så lenge vi var i bevegelse. Det er langt mindre marginer enn ønskelig om noen skulle bli liggende av en eller annen årsak. Da sola sto opp ble det straks mye varmere og en time etterpå var hele kroppen god å varm.

På rundt 6900m smalner østryggen til. Vi var forberedt på å sikre oss selv over her men nå med faste tau ble alt mye enklere. Etter den første bratte 50-graders hammeren ville Mathias snu da han følte han trengte det siste overskuddet sitt på returen. Det var fortsatt rundt 150 høydemeter igjen noe som ville ta 1.5 time til toppen. Jeg følte jeg hadde mye overskudd igjen og fikk med meg Endre på den siste etappen opp.

Det som ikke vises i bildene er jo alt slitet vi måtte presse oss igjennom for hvert skritt oppover. Det røynet virkelig på over 6600m så man må finne ny tålmodighet med seg selv og virkelig være motivert for turen videre opp skal dette gå. For min del gav toppeggene mye motivasjon på slutten da det var nytt terreng å utforske for hver nye snøhammer vi klatret opp.

Jeg har prøvd å finnet tid vi brukte pr hundrede høydemeter stigning ettersom vi kunne gå ganske fast og jevnt hele veien grunnet faste tau. Problemet er at både GPS-sporet mitt og Endre sitt begynte å få utfordringer over 6800m så her er det mange forstyrrelser i sporet som gjorde at jeg sporet inn 24 500 høydemeter på turen. Jeg har manuelt slettet titusenvis av punkter og prøvd å tatt bort tid på pauser og endt opp med dette tidsresultatet:

6200 - 6300: 24min | 6700 - 6800: -- min
6300 - 6400: 32min | 6800 - 6900: 37min
6400 - 6500: 38min | 6900 - 7000: 47min
6500 - 6600: -- min | 7000 - 7100: 51min
6600 - 6700: 44min

Jeg og Endre kom oss etter hvert opp på det som kanskje kunne være toppen men det var en fortopp. Heldigvis var det bare noen få minutter opp til toppunktet. Klokka nådde en høyde på 7127,8m, noe som er ganske nært offisielle høyder på fjellet da topper er målt å være mellom 7129m og 7185m.

Dette var også en utrolig topp å nå, både grunnet det strabasiøse med turen opp men også på grunn av at dette var en ordentlig topp som er høyere enn nesten alle andre topper i området bortsett fra 8000-metringene. Vi så på tvers av Himalaya herfra med utsikt langt inn i tørre Tibet samt langt ned i India. I øst kunne vi se helt til Kangchenjunga. Vi brukte 8 timer og 20min til toppen, mye kortere tid enn det som er vanlig å bruke for folk flest og det er med start fra Camp II. Det betyr at vi kunne ha startet 2 timer seinere og fortsatt hatt god margin på denne turen, da hadde vi unngått å fått så mange timer i kulden som vi gjorde opp ryggen. Men det er vanskelig å utøve slike beslutninger på forhånd da jeg og vi ikke hadde kunnskap nok om faktorene før vi kom opp her selv.

Jeg og Endre gikk ned til Camp'en vår hvor Mathias hadde fått kjent på vinden. Mens det var tilnærmet helt vindstille på hele fjellet blåste det med storm i kastene nede ved passet hvor teltet sto. Mathias har skrevet om vinden i sin rapport her.

En ting jeg merket meg på denne turen er at jeg tisset omtrent ingenting. Jeg tisset før start av tur, men neste gang jeg tisset var ved Base Camp 15 timer seinere. Underveis på turen drakk jeg over 2l med vann og jeg hadde drukket mye vann dagen før så jeg hadde nok et godt utgangspunkt til å klare meg på mindre vann denne dagen. Det var også såpass kaldt på turen, samt at jeg gikk på veldig lav puls så jeg svettet ikke ut særlig mye fukt men mister selvsagt mye på pusting. Som tiltak der brukte jeg buff forran munn og nese i store deler av turen, det gjør at jeg reduserer tapet av fukt noe.

Del 3 | Retur over Amphu Laptsa Pass og statistikk

Vi trengte definitivt en hviledag på Baruntse Base Camp etter en lang dag på Baruntse. Dagen ble brukt på restitusjon, hydrering, inntak av mat samt tørking av telt og sko. Vi fikk også sett litt på arbeidet som pågikk på Base Camp da det skal bygges en telt-dome der til neste sesong. Ifølge driveren av Base Campen skal så mange som 50 klatrere ha brukt Base Campen i år, en dobling i forhold til det som har vært vanlig de siste 5-10 årene så de virket å se optimistisk på framtida.

Dagen derpå var det klart for retur til Chukhung. Jeg våknet midt på natten med ordentlig tannverk i kjent tann, så da jeg sto opp var jeg fullstendig tappet for energi og tålmodighet i forhold til meg selv. Heldigvis skulle vi over litt spennende terreng i starten men resten av turen gikk jeg inn i et litt uutholdelig smerteboble. Da hjalp det svært lite at Endre og Mathias ble temmelig frustrert over meg i tillegg som gjorde at jeg gikk rett i kjelleren, oppgitt over egen egenhet etterpå!

Over Amphu Laptsa Pass ønsket jeg å kjøre direkte rappell ned den mest utsatte delen av ruta. Tauet på 50m holdt akkurat og jeg tror vi sparte en del tid i eksponering, samt mye krefter og reduksjon av risiko (særlig for Dawa og Angi som bærer tungt) selv om det å rappellere ned på tynt tau også bærer risiko i seg selv. Jeg tror jeg balanserte den risikoen greit med å være tydelig og kontinuerlig korrigerende på ønsket rappellretning for hver enkelt som rappellerte ned.

Som nevnt tidligere ble det forstyrrelser i GPS-sporinga fra ca 6800m. Av en eller annen grunn la den til fult av punkter ca 300-350 høydemeter under vår egentlige høyde. Statistikken under kan tolkes som en vil med det utgangspunktet man har, men av det jeg selv syntes var interessant var at jeg hadde mye bedre Pulsoksymetri både før og etter turen opp enn hva jeg hadde da jeg gikk Huayna Potosi (6088m) i Bolivia for 2 år siden, så all akklimatiseringa og måten vi gjorde dette på virker å ha god effekt basert på en del dataer jeg ikke selv klarer å føle på kroppen.

Bekledning på turen opp ble som i bildene under:

Klesvalget er et kompromiss mellom vekt, personlig økonomi, kroppens forventede varmeproduksjon i den høyden sammen med forventet vær og temperatur. Det fungerte ganske godt synes jeg, men vil ikke være godt nok ved hendelser hvor man blir inaktiv om natta for da var det kaldt nok når man var i aktivitet. Problemet er nok ikke klærene i seg selv, men høyden ettersom kroppen begynner virkelig å ikke fungere lenger så kropppens evnen til å produsere varme er veldig redusert. Jeg er veldig glad jeg hadde tatt med tå- og fingervarmere. På føttene fungerte tåvarmerne ikke så veldig bra grunnet mangel på lufttilførselen i denne høyden. Elektriske sokker kan vurderes eller endre dyrere sko, men nå var jeg ganske kald i føttene med sko beregnet for topper over 7000m så jeg vet ikke om de som er beregnet til 8000-metringer er så veldig mye varmere. Ved temperaturer på rundt -40c i denne høyden ble begrensningene i klær og kroppens tilpasningsevne veldig tydelig.

Direktelenke til de andre rapportene fra denne Himalayaekspedisjonen
Plan, team, forberedelse og vandring | Amphu Gyabjen (5647m) | Pokalde (5806m) | Island Peak (6189m) | Baruntse (7162m)