Til Rørsethornet med min mor og min datter (13.10.2022)

© Massi Anne Solholm

Min yngste datter hadde en uke fri, og var på besøk hjemme hos oss, og så diskuterte vi en kveld om ikke vi skulle ta en fjelltur neste dag. Rørsethornet ble nevnt, og da sa min datter: "Men dit har sikkert farmor også lyst til å være med." Og slik ble det: Min datter ringte min mor og inviterte henne med på turen, og neste morgen kjørte vi via Åsestranda hvor vi plukket opp min mor, og derfra kjørte vi videre til Brattvågen, hvor vi tok ferja over til Dryna, og kjørte derfra til Misund; hvor jeg stakk innom butikken og provianterte litt. Og deretter kjørte vi videre til Rakvåg Parkering like før Rørset. Der parkerte vi bilen, og gav oss i kast med turen.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Det er anlagt trapp oppover langs nesten hele traséen opp på Rørsethornet, når vi gikk denne turen manglet det bare et veldig lite stykke rett før toppen. Disse trappene fungerte greit for oss, så det var i grunnen bare å gå i et nokså behagelig tempo oppover. Jeg har sett at trinnene i slike trapper i blant kan være for høye for enkelte, men i denne trappa tror jeg trinnhøyden burde være grei for de fleste.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Etter et par hundre høydemeter stoppet vi, og tok oss en spisepause (bilde #7). Herfra var det fin utsikt ned mot Rakvågen, men også utover mot øyene ute i havet. Ræstadhornet har en vestrygg, som er den man kommer opp på når man bestiger fjellet via denne traséen (bilde #9). Følger man denne ryggen vestover fra toppen, så er den relativt bratt i starten, men flater ganske kjapt ut; før den lengst i vest stuper ganske bratt nedover mot Rakvågen. Akkurat ved "knekkpunktet" i vest, der ryggen, når man kommer gående oppover, endrer seg fra å være bratt til å bli relativt flat; er det et utsiktspunkt, angitt som Rørsethornet Utsiktspunkt [464 m.o.h.]. Ei dame vi møtte, og spurte om trappa/stien var åpen helt opp, svarte at det i hvert fall var åpent opp til Skjerpa-nakken, så vi antok at dette var et lokalt navn for dette utsiktspunktet; et navn fjellryggen eller utsiktspunktet antagelig har fått som en heder til skjerpaene som har vært her og bygget trappa.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Vi ble på utsiktspunktet bare lenge nok til å få tatt noen bilder (bilde #2), og til å få betraktet utsikten littegrann; og deretter gikk vi videre. I starten gikk traséen og trappa nå ganske flatt, men etter hvert som vi nærmet oss topp-partiet, så bratnet ryggen til igjen (bilder ## 10, 11 & 13). Men oppover her var det jo bare å følge trappa, så det var ikke noen partier hvor det var myrlendt eller vått, eller på andre måter vanskelig å gå.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Mens vi var på vei opp denne lange trappa opp til Rørsethornet denne dagen, hadde et helikopter stadig fløyet fram og tilbake mellom Rakvågen og Rørsethornet med stein opp til skjerpaene som arbeidet på stein-trappa; og aller nederst hadde vi passert et skilt hvor det stod at øverste delen av traséen kunne være stengt på grunn av arbeidet med trappa. Ifølge det vi på forhånd hadde kunne lese oss til i avisa og på internett, skulle trappa opp til Rørsethornet stå ferdig i løpet av et par ukers tid nå; så det kan hende det hadde vært lurere av oss å vente med denne turen til trappa var ferdig bygget. Men nå hadde vi nå tatt ferja hit ut, så da var det jo bare å fortsette oppover mot toppen; men vi var litt spente på om vi ville kunne komme oss helt opp, eller om vi etterhvert ville måtte snu på grunn av pågående arbeid med trappa.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Når vi nå nærmet oss toppen, fikk vi flott utsikt mot Fræna med Jendemsfjellet (som vi riktignok også ser helt hjemmefra). I det vi rundet en sving rundt en fjellknaus der oppe, fikk vi øye på en gruppe skjerpaer som jobbet; og da de fikk øye på oss, så løftet en av dem hånden som tegn på at vi måtte snu. Vi begynte da så smått å gå tilbake, men jeg la turen bortom en annen knaus der borte, hvor det var fin utsikt både bort til toppen på Rørsethornet og bort til der Skjerpaene jobbet. Straks etter kom det et helikopter men en svær stein (bilde #17), så det er mulig det var det de mente når de gav tegn til at vi skulle snu; nemlig at vi måtte vente til helikopteret var fløyet igjen, men nå hadde vi nå begynt å gå tilbake igjen, så vi fortsatte nedover.

© Atle Solholm

© Atle Solholm

Returen ned igjen til bilen gikk langs den samme traséen som vi hadde fulgt oppover, bare at det gikk en anelse raskere ned enn opp.

© Atle Solholm

© Atle Solholm