Styggedalsryggen og Skagastølsryggen fra nord (10.09.2022)

Jeg kjørte opp til Turtagrø fredag ettermiddag fra Oslo. Mye kø, men køen klarte ikke å drepe gleden og iveren etter å komme seg opp på fjellet. Kim (Kidm (Kim Norgård)) ventet på Turtagrø, i sin himmelseng av et telt, og planla turen i detalj.

Jeg kom frem til Turtagrø ved midnatt. Skagastølsryggen skinte i lyset fra månen.

Etter planen skulle vi starte turen kl. 06:00, hvilket tilsa gode fem timers søvn. Sekken var omtrent ferdigpakket - et ekstra sett med ull, en boblejakke, 3 liter med vann (litt ekstra etter å ha gått på en smell på tur rundt Svellnosbrean), klatresele, taubrems, et par skrukarabinere, et par slynger, prusik, hjelm, fire kamkiler (grønn, rød, lilla og gul), stegjern og isøks. Kim hadde med alpine slynger, kiler, tau (70 meter) og noen taubiter i tilfelle rappell. Stappet nedi et brød og et par tuber med smøreost samt litt solkrem i sekken, før sengeplassen i audien ble inntatt.

Våknet 05:20. Kim var allerede i full vigør. Etter litt romstering i bilen, kom jeg meg ut og ble tilbudt kaffe og havregrøt med eplemost og nøtter. Luksus.

Vi tok oss god tid med frokost og litt planlegging. Var bak skjemaet da vi satt oss i bilen, rundt 06:20. Kjørte innover Sognefjellsvegen og tok av på vegen som på kartet er merket Heljedalen (innover Helgedalen). Parkerte bilen ved en bom 1 km inn Heljedalen.

Som nevnt hadde Kim vært flink med planleggingen. De første kilometerne skulle forseres på sykler som stod klare i Kims merce. Kim hadde elsykkel og hadde fått låne en terrengsykkel av Eirik til meg (takk Eirik!). I starten var Kim svært fornøyd på elsykkelen og den gjorde nytten sin i rundt en kilometer. Da sa batteriet takk for seg, og det eneste han merket til elsykkelen var de ekstra 30 kiloene.. Vi syklet / gikk et par-tre kilometer videre inn Heljedalen, og lot deretter syklene stå igjen. Dette for å enkelt nå syklene fra Nordre Skagastølstind på slutten av turen.

Vandret videre innover mot Styggedalsbreen. Tok på oss klatresele, tau, stegjern og isøks og traverserte over breen. Mye bresprekker. Kim hadde klatret opp til Gjertvasstind uken før turen vår og hadde beta på hvor vi skulle krysse sprekkene.

Kom oss trygt over Styggedalsbreen og måtte opp noen høydemeter for å komme over til Gjertvassbreen. Allerede da merket jeg at beina var veldig sure, og angret på at halvmaratonet i marka tidligere i uken ikke ble gjennomført i sone 2 som planlagt.. På med utstyr for ny brevandring over Gjertvassbreen. Vi gikk forbi nordpilaren, hvor Kim og Eirik hadde klatret opp til Gjertvasstind uken før, og gikk deretter oppover nordøstflanken fra Gjertvassbreen.

Det ble en kombinasjon av nordøstflanken og østryggen opp til Gjertvasstind (rute 13 og rute 14 i klatreføreren). Først forsøkte vi å traversere oppover Gjertvassbreen, før vi til slutt gikk rett opp breen. Kim anslo at det var rundt 35 grader (jeg tror det nesten var 40). Et utfordrende parti, hvor vi måtte klyve oppover på alle fire og bruke stegjern og isøks aktivt. Både Kim og jeg gikk i relativt myke fjellsko - her hadde nok alpine sko vært en fordel.

Etter å ha forsert rundt 250 høydemeter og rundt 60 lengdemeter, kom vi til partiet hvor vi planla å gå av breen. Her var det sva og is - nok et utfordrende parti. Jeg gikk først, og etter et sketsky flytt, startet vi å banke av is for å få bedre tak. Vi kom oss forbi sva- og ispartiet og hadde siste innspurt opp østryggen mot Gjertvasstind. I klatreføreren står det at det er is/snø siste stykke, men her kunne vi gå på fjell.

Endelig var vi på første topp - Gjertvasstind! Litt tåke, men fortsatt fin utsikt. Vi så til og med en regnbue fra toppen.

Etter noen brødskiver med smøreost, bega vi oss videre mot Styggedalstindene. Vi måtte først downclimbe ned til Gjertvasskaret. Var fjell hele veien ned og fant en fin vei på høyre siden, ganske bratt, kanskje vanskelighetsgrad 2 om man skulle tatt denne ruten opp til Gjertvasstind. Deretter måtte vi ut på og over en liten del av Gjertvassbreen. Frem med stegjern, isøks og tau for å være på den sikre siden.

Deretter begynte klyvingen opp østryggen fra Gjertvasskaret til Store Styggedalstinds østtopp (angitt som vanskelighetsgrad 2 i klatreføreren). Enkelte utfordrende flytt, men gikk helt fint uten tau. Og da var vi på turens andre topp - østtoppen på Store Styggedalstind!

Vi gikk raskt videre til vesttoppen på Store Styggedalstind og på toppen ble det uttalt fra Kim at nå hadde han vært på alle 2000-toppene i Hurrungane. "Hæ??" sa jeg "Rått!! Hvorfor har du ikke nevnt det før nå?" Hadde det vært meg som var på vei til å fullføre et mål om å bestige alle 2000-toppene i Hurrungane, hadde ikke Kim hørt om annet på vei opp mot Styggedalstindene..

Deretter bortover mot Sentraltind. Luftig og eksponert rygg. I følge klatreføreren var det vanskelighetsgrad 2.

En vegg møtte oss. Sentraltind lå bak veggen badende i tåke. Trolsk stemning. Da vi kom nærmere så vi veien opp veggen. Et slags trappesystem på høyre side. Angitt som vanskelighetsgrad 3 i føreren.

Morsom klatring opp til Sentraltinden! Fornøyde på toppen hvor tåken slapp taket. Virket som om det skulle gå å rekke femretters middagen på Turtagrø hotell (med ølsmaking!) kl. 18:30.

Vi droppet en svipptur innom Storen (Store Skagastølstind) ettersom både Kim og jeg hadde vært der før denne sommeren, samt at toppen var fullstendig dekket av tåke. Det bar videre mot Vesle Skagastølstind. Fin nedklyving ned ryggen fra Sentraltinden på høyresiden og videre klyving opp ryggen til Vesle Skagastølstind.

Da vi var på toppen husket jeg det første flyttet i Patchell's sva og startet å grue meg til å downclimbe dette partiet. Vi gikk videre bortover ryggen til Patchell's sva / Halls hammer (angitt som vanskelighetsgrad 2 motsatt vei i føreren). Kim tok en sjefsavgjørelse og vi rappellerte ned Halls hammer. Risset på Halls hammer (6+) så ut som morsom klatring og jeg gleder meg til dagen jeg er god nok til å klatre denne ruta. Vi fant et rappellfeste over Halls Hammer. Dette så relativt nytt ut og etter litt testing bestemte vi oss for at det var trygt å bruke det foreliggende rappellfestet.

Luftig bortover ryggen, og vips, så vi var på Midtre Skagastølstind! Deretter klatret vi ned til Berges stol (vanskelighetsgrad 2 motsatt vei i føreren) og lagde et rappellfeste her. Rappellerte ned til V-skaret. Tauet på 70 meter holdt akkurat helt ned.

Klyving opp høyre side for Skagastølsnebbet og deretter ganske rett opp til Skagastølsnebbet. Bortover ryggen til Nordre Skagastølstind.

På Nordre Skagastølstind så det lovende ut med femretters middagen på Turtagrø, men turen ned herfra var for min del brutal. Bratt samt mye løs og stor stein. Kim var mye lettere i steget. Han sto og lokket med Bixit-kjeks, nøtter og Smash-sjokkis rundt hver store stein. Da vi kom ned på flaten under Nordre Skagastølstind ble forholdene bedre og siste nedfart mot Helgedalen bestod av mer mose enn stein - til stor lettelse for meg. Plutselig var vi ved syklene.

Det var en fantastisk følelse å sette seg på sykkelen. Kim raste av sted som den tidligere motorcross-utøveren han er, og jeg prøvde å holde følge. Klarte dessverre ikke det, men veldig moro med litt terrengsykling etter en lang dag i fjellet!

Ankom bilen kvart over seks. Klokka viste at turen hadde tatt 11 timer og 42 minutter. En kvikk-lunsj ble konsumert i bilen før vi ankom Turtagrø. Rett inn på femretters middag og ølsmaking - bedre blir det ikke. Takk for turen, Kim!

Link til turen på Strava: https://www.strava.com/activities/7786304607