6 dager langs Cotswold Way i Sørvest-England (09.05.2022)

Marie har hatt joggedilla det siste året, og nå hadde hun oppdaget Cotswold Way, en 164 km (102 miles) lang tursti i regionen Cotswold i Sørvest-England. Dette så ut som en perfekt joggetur for oss, mente hun. Jeg jogger jo aldri og var skeptisk. Men det så unektelig ut som en fin tur, og jeg skulle alltids klare å gå om jeg ikke holdt ut jogginga. Så jeg gav forsiktig tommel opp...

Området er definert som AONB (Area of Outstanding Natural Beauty), og er kjent for idylliske landsbyer, historiske bygninger, samt høydedraget Cotswold Escarpment, som store deler av stien følger. Cotswold Way er en nasjonalt tilrettelagt tursti som i hovedsak følger gamle stier/ ferdselsårer opp og ned det nevnte høydedraget - over åser, jorder og gjennom skog - fra landsby til landsby gjennom et skikkelig Postman Pat-landslap.

Man velger selv hvor man vil overnatte og hvor mange dagsetapper man ønsker. De fleste vi møtte underveis brukte mellom 7 og 10 turdager og fikk bagasjen fraktet mellom overnattingsstedene. Vi brukte 6 dager, og hadde dagsetapper på mellom 19 og 33 km. Med lette sekker og joggesko beveget vi oss mellom 5 og 7 km i timen, avhengig av terrenget (det er mye opp og med). Særlig Marie var gira på å jogge så mye som mulig. På grunn av det kuperte terrenget ble det minst like mye gåing, noe som passet meg midt i blinken.

Forberedelser? Jeg fikk til tre-fire joggeøkter de siste ukene før avreise og var så klar jeg kunne bli. Marie hadde mange mil i beina, så hun var det mindre fare med. En liten sekk hver på ca. 15 liter ble stappa med alt vi skulle klare oss med for ei uke på tur (ett tørt skift og ett turskift, pluss toalettsaker og lader til mobil, ørepropper og klokke).

Dag 1 - Chipping Campden til Winchcombe (27.62 km, 621 m)
Etter et par netter i Bath (nydelig sted) og ei natt i Oxford (masse studenter og storslåtte gamle bygg), tok vi tog og buss til landsbyen Chipping Campden (enkelt å finne offentlig transport med Google Maps). Landsbyidyllen var komplett fra første stund! Her var det milevis med flotte steinmurer og gamle steinhus i alle retninger, samt frodige hager og smale, snirklete veier (så smale at bussjåføren nesten kjørte i grøfta når han møtte en bil). Etter en lunsj i sola, kunne vi trykke Start på GPS-klokkene våre og starte den 102 mile lange turen sørover, tilbake til Bath.

Det gikk ikke lang tid før vi kom til første utsiktspunkt på turen, Dover's Hill, like vest for Chipping Campden. Strålende utsikt vestover, med åkrer så langt øyet rakk. På toppen av Boradway Hill, skimtet vi et svært tårn det fjerne. Stilig! Når vi kom nærmere skrumpet tårnet ned til noe på størrelse med et fyrtårn. Men likevel, den engelske landsbyga leverte postkortmotiver på løpende bånd. Slake gressbakker ledet ned til selve landsbyen Broadway. Her var det minst like idyllisk som Chipping Campden, og sikkert et flott sted å overnatte om man ønsker en kort første etappe. Vi spiste en scone med smør (beste smøret jeg har smakt), før vi fortsatte.

Vi hadde notert oss muligheter for et større måltid i Stanton, men når vi kom dit var det eneste spisestedet i landsbyen mandagsstengt. Bare å fortsette. Jeg fikk fylt vannflaska mi hos ei dame som holdt på i hagen. Det er generelt få naturlige steder å fylle vann underveis (det er beitedyr overalt, så risikofylt å drikke fra bekkene).

Etter ei stund passerte vi Hailes Abbey, noen gamle ruiner som vi ikke tok nærmere i øyensyn. Det som derimot gjorde oss nysgjerring var en plakat som reklamerte med mat et lite stykke oppi veien. Den lille kaféen var full av høylytte eldre damer på kaffeslaberas. Vi fant allikevel et ledig bord, kjøpte et bløtkakestykke hver og snakket litt med de eldre damene (som syntes Marie var veldig flink engelsk. Det er hun jo...).

Dagen endte i Winchcombe, på det særs hyggelige stedet White Hart Inn (kan anbefales). Her fikk vi et stort, flott rom med badekar (som jeg benyttet meg av) og spiste en god middag.

Dag 2 - Winchcombe til Cheltenham (19.36 km, 605 m)
Etter en raus frokost (Full english breakfast for min del), og litt proviantering hos bakeriet borti gata, var vi i gang med dag to. Sola skinte og temperaturen var upåklagelig! Etter kort tid førte stien oss forbi Belas Knap, som er et eldgammelt (ca. 5000 år) gravsted. Vi gikk forbi flere lignende gravsted senere på turen.

Senere passerte vi turens høyeste punkt, Cleeve Hill. Med beskjedne 330 meter var det ingen høyde å skrive hjem om, men topp er topp. Som den nerden jeg er, overbeviste jeg Marie om en avstikker til selve toppunktet, som lå et lite stykke unna stien.

Dagens overnatting lå i byen Cheltenham, som også krevde en avstikker fra Cotswold Way-stien. Vi fant en passende rute på GPS-en, og fulgte en av de mange "Public footpaths" som ledet fra åskammen og ned til byen. Vi passerte en rekke beitemarker, med hester, sauer og kyr.

Hotellet (London Inn) var helt greit, men det minst sjarmerende på turen. Vi bodde et stykke fra sentrum, hvor de fleste restaurantene lå, så vi bestilte takeaway fra en indisk sjappe i nabolaget og spiste på hotellrommet. Koste oss med britisk TV og slappet av.

Dag 3 - Cheltenham til Painswick (25.43 km, 769 m)
Etter to dager med deilig oppholdsvær våknet vi opp til regn. Vi hadde av plasshensyn ikke med oss noe som helst regntett, så strategien var å bli våt og holde seg i bevegelse frem til neste overnatting. Etter nok en Full English Breakfast (fikk ingen alternativer, så Marie måtte ta til takke med det selv om hun misliker halvparten av ingrediensene), var vi klare for avmarsj fra Cheltenham. Siden hotellet lå et stykke unna selve stien, gikk det første timen gjennom boligstrøk, deretter oppover gradvis brattere turstier. Etter 200 høydemeter kom vi opp på åskammen, hvor vi møtte Cotswold Way igjen.

I tillegg til regnet, blåste det en del. Jeg kjørte to tynne lag med ull innafor vindjakka. Marie kjørte kun ett lag og frøys litt, men nekta å kle på seg mer. Vi fikk istedenfor skru opp farta. Stien slynget seg gjennom skog med blomsterkledd skogbunn (med blant annet mye wild garlic). Etter halvannen time kom vi til Crickely Hill, hvor det var en liten kafé. Perfekt sted for en toast og en varm kaffe (med påfølgende varm kakao). Flere andre turgåere kom inn døra, og vi veksla noen ord med to menn som visstnok hadde sovet på samme hotell som oss i Cheltenham og var på vei til samme destinasjon i dag.

Etter kafébesøket var terrenget lettgått på bred sti gjennom mer skog. Etter ei stund passerte stien bunnen av en svært bratt gresskledd bakke. Deretter snodde stien seg rundt, oppover og til slutt sto vi på toppen av bakken. En titt på kartet avslørte at dette er Cooper's Hill, bakken hvor den legendariske cheese rolling-konkurransen foregår. Vi måtte søke opp en video fra konkurransen på youtube. Elleville greier!

Nå var vi godt over halvveis og vi begynte å glede oss til enden på turdagen. Begge plugget inn øreproppene, og vi slo om til jogging igjen (hvertfall frem til første bratte bakke). Stien videre gikk for det meste i skog, deretter over en golfbane, før vi plutselig så de første steinhusene i Painswick. Dagens etappe endte på trappa til Falcon Inn, midt i den supersjarmerende lille landsbyen. Innehaveren ønsket oss velkommen og ledet oss opp til et av de flotteste hotellrommene jeg har bodd på. Fantastisk sted! Etter en liten pust i sofaen, en guinness i baren, en spasértur i sentrum (med plastposer i våte joggesko) og en god middag (og en enda bedre dessert), tok vi kvelden!

Dag 4 - Painswick til Forthay (29.19 km, 986 m)
Dagen startet bra med sol fra skyfri himmel og en nydelig frokost på Falcon Inn. Cotswold Way passerte rett utenfor inngangsdøra. Ute i sola tok vi en kjapp titt på kartet (dvs. appen "Gaia GPS" med ruta inntegnet) og startet klokkene våre. Nesten 30 km lå mellom oss og neste overnattingssted litt sør for Dursley. Vi gikk gjennom et par smågater før vi måtte over et jorde med hester. For å krysse gjerdet måtte vi gjennom en såkalt kissing gate, som det er mange av på denne turen. Dett er en finurlig grind-patent for å slippe folk gjennom og samtidig holde husdyra inne. Hestene brydde seg ikke noe særlig om oss og turen fortsatte gjennom skogen. Her og der møtte vi andre turgåere, mange med hund.

Etter en times tid ankom vi dagens første skikkelige utsiktspunkt, Haresfield Beacon (stien går en solid omveg for å komme hit, så mulig å spare tid her om man tar snarveier). Dette var et fint sted for en pust i bakken før vi fortsatte. Som tidligere varierte vi mellom gåing i bakkene og lett jogging der terrenget var flatt og fint. Omtrent halvveis på ruta forlot vi stien for å finne oss en liten matbit i landsbyen King's Stanley. Når det viste seg at bakeriet vi fant på Google Maps var et privathus, endte vi på det lokale Coop-butikken. Cola og samdwich på en parkbenk gjorde susen, men det ble småkjølig å sitte lenge i ro, så vi var kjapt i gang igjen.

Herfra gikk det opp og ned (det gjorde det forsåvidt hele dagen, med mer enn 900 høydemeter totalt). Den bratteste kneika tok oss opp på den gresskledde høyden Cam Long Down. Herfra var det panoramautsikt mot jorder, enger, skog og landsbyer i alle retninger! Og nå var det bare nedoverbakke til Dursley (før en ny bratt oppoverbakke ventet helt til slutt). I Dursley, den siste landsbyen på dagens etappe, bestemte vi oss for at det var på tide med et lite kaloritilskudd. Vi havnet på Belle's Kitchen, som disket opp med herlig gulrotsuppe, kylling-sandwich, øl, kake (Marie fikk endelig scones med clotted cream) og kaffe. Fru Belle måtte rekke et møte på skolen til datteren, og vi måtte videre.

Når maten var fortært, takket vi for oss og labbet videre opp de bratte bakkene og dagens siste kilometer mot Forthay Bed and Breakfast. Dette viste seg å være et meget hyggelig sted. Huset var fra 1600-tallet, med trange dører, lave takbjelker og et superhyggelig ektepar som vertsskap. Vi koste oss med en pils i biblioteket og ladet opp til neste dag.

Dag 5 - Forthay til Dyrham (32.78 km, 771 m)
Etter en deilig frokost med hjemmelaget granola, begynte dagen med en motbakke (som alltid) opp til Tydale-monumentet, et tårn til ære for en lokal kar som oversatte bibelen til engelsk, og ble brent for det (for lenge siden altså). Etter en liten time ankom vi landsbyen Wotton-under-Edge, et av få steder på dagens etappe med matutsalg. Vi hamstrer derfor litt bakverk og drikke på et bakeri, før vi fortsatte. Vi fortsatte gjennom landsbyen og rett forbi kirka, hvor det var begravelse. Foreløpig hadde vi ikke jogget en meter (vi følte oss begge ganske tung i kroppen), men gikk med god fart allikevel. Været var fint, selv om det blåste ganske friskt.

Resten av dagen var ganske lik de foregående. God sti, "hello" og "morning" til andre vandrere, skog, jorder, sauer og kyr. Jeg hadde behov for en pust i bakken i ny og ne, jeg kjente turen under føttene nå. Marie var sprek og pisket meg opp når hun mente jeg hadde sittet lenge nok.

Omsider kviknet vi til, begge to. Vi plugget inn hver vår podcast og jogget det siste stykket frem til Old Sodbury, hvor vi oppsøkte landsbyens eneste pub for å ordne oss noe mat. Matserveringen var dessverre nettopp avsluttet, så det ble en is og en øl istedenfor.

Nå gjensto "bare" 7 km til endelig mål for dagen. Etter kaloritilskuddet var vi begge god form, og det ble lett jogging det meste av veien videre til Crowns Inn. Her ble det øl, burger (Lars) og Fish 'n' Chips (Marie).

Kun 20 km igjen til mål i Bath nå! Men vi hadde et fly å rekke neste dag. Vi diskuterte om vi måtte ta buss siste etappe for å være sikker på å rekke flyet fra Heathrow. I tillegg var vi slitne, så det fristet av den grunn. Alternativet var en tidlig start og høyt tempo. Vi bestemte oss for det siste alternativet. Det er jo moro å fullføre! Hotellet leverte seks croissanter på døra, siden vi måtte avgårde før frokost neste morgen.

Dag 6 - Dyrham til Bath (23.29 km, 528 m)
Vi våknet av vekkerklokka 05:45. Etter en pulverkaffe og croissantene fra hotellet, var vi i gang rundt halv sju. Denne dagen jogget vi jevnt og trutt hele vegen, og etter et par timer skimtet vi byen Bath i enden av de slake engene hvor stien snirklet seg avgårde. Og plutselig jogget vi på fortauet, blant mennesker på vei til jobb, eller ute på luftetur med hunden.

Vi fulgte Cotswold Way-skiltene slavisk også gjennom bygatene, noe som resulterte i noen seige, bratte bygater på slutten vi kunne unngått om vi hadde gått strakeste vei ned til mål. Stien ledet oss gjennom flere fine parker og stille, fasjonable boligstrøk, så det var nok verdt omveiene. Vi stoppet ved en benk og skiftet av oss de våte t-skjortene vi hadde løpt i, og fikk på oss noe tørt. Like utenfor Bath Abbey, rett ved det berømte romerske badet i byen, lå en plankett nedstøpt i bakken som indikerte enden på turen (eller starten om man går motsatt vei). Herlig å trykke stopp på GPS-klokka for siste gang!

Fasiten vår ble 157 km (offisielt er stien 102 miles / 164 km), fordelt på 6 etapper, gjennom et helt nydelig landskap og små idylliske landsbyer. Jeg kan varmt anbefale denne turen, enten i det tempoet vi gikk, eller med kortere/lengre dagetapper. Og er man skikkelig sprek, så kan man melde seg på et av flere ultramarathon og løpe hele stien i ett jaft!