Mjeldetind og Strandåtindtraversen (14.09.2021)
Skrevet av senfterberg (Coni Häusler)
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Strandåtinden (862moh) | 14.09.2021 |
|---|
Drømmeklatring ved Bodø
Det var egentlig mer enn nok å gjøre på jobben. Men så var saken slik at Wegge befant seg på langtidsopphold hos sønnene i nord, og Strandåtinden i Bodø har stått på ønskelista lenge. Og da YR viste bare sol, var avgjørelsen enkel. Det måtte presses inn en midtukes tur i kalenderen. Jeg møtte Lars ved fergekaia i Bodø og vi satt kurs i retning Kjerringøy. Klokken var ikke mer enn 11 og finværet litt forsinket. Vi hadde altså et hav av tid. Denne tiden skulle brukes til litt «oppvarming» i sørvestveggen på Mjeldetind, beskrevet i fjellklatreføreren for Bodø og omegn.
Naturen der oppe er så fin at allerede anmarsjen kan ta pusten av en. Høstfarger, veksling mellom tåke og sol og storhavet i bakgrunnen. Den nordnorske fjellheimen leverte til de grader allerede fra første stund. Klippen var ikke helt tørr enda, og vi ikke varme i trøya. Derfor valgte vi den lette, men fine sydvestkanten opp til Mjeldetind. Ruta med det spesielle navnet «I skyggen av kjerringræva» er gradert til 3+. Det tok ikke så veldig lang tid å klatre opp til toppen, hvor vi ble hilst velkommen av sola og utsikt til Lofoten og Atlanteren.
Det finnes en mer i utfordrende rute på venstre sida av vår rute. Himmel og Hav, grad 5, må vente til en annen gang. Plutselig ble det litt stress allikevel. Vi ville rekke 17.30 ferga over til Kjerringøy, så vi måtte gasse litt på. Etter noen små innkjøp på «Kjerringsøy handelssted, som må nok sies er litt roligere enn Oslo City, fant vi et perfekt overnattingssted ikke langt fra parkeringen til Strandåtind. Hvit sandstrand, øl, og solnedgang. Hadde det ikke vært Wegge og meg, hadde det vært direkte romantisk. I stedet ble det prat om «hvor mange kam’er», alpin start og om «vi kan gå det meste på løpende».
Etter en kjølig, men ikke altfor kald natt under åpen himmel kom vi oss tidlig av gårde, klokken var ikke mer enn 05.45 da vi forlot parkeringsplassen. Vi fulgte stien gjennom en høstfarget skog som førte til Kjerringøys drikkevannskilde, Låtervannet. Allerede her var utsikten formidabel, men den skulle bli enda mye bedre.
Stien ble nå litt mindre tydelig, men på grunn av traversens popularitet fremdeles godt synlig. Det bratnet litt til og så gikk det fort med høydemetrene. Vi passerte nok et lite vann før vi gikk bratt opp til innsteget i skaret mellom Stradåtindane og en liten fortopp i nordvest. Hva slags skue møtte oss her! Mens den lange, kvasse eggen til toppen fremdeles lo i skyggen, tryllet morgensolen fantastiske farger i storhavet. Stillheten ble bare forstyrret av en gretten okse, dens stønning kunne høres helt opp til fjells, der vi var i gang med klatreforberedelsene.
Bodø føreren skildrer ruta ganske så nøyaktig, og vi fulgte den slavisk. Klokken har akkurat passert 8 da jeg startet med en 7-8 meter høy vegg, 3+, før det gikk lett videre til en standplass under den andre hammeren. Lars ledet den opp, ca. 15 meter med et punkt 4. Derfra gikk vi over til løpende sikring. Det var helt greit, fordi egen videre er ganske enkelt, mest lett til moderat klyving.
Etter den første toppen, som heter Nordvestre Strandåtind, 715m, ble det litt opp og ned, med totalt tre veldig greie rappeller, til sadelpunktet som markerer innsteget til cruxet, den ca. 15 m høye Halls hammeren. Vi gledet oss til klatringen. Og våre forventninger ble innfridd. Fast, meget velsikret riss-klatring, i ekstremt eksponert terreng, flere hundre meter over bakken. Lars hadde tatt på seg svasko og ledet opp, jeg fulgte etter. Graden er 5, og vanskeligere enn det er det heller ikke.
Etter cruxet gikk vi tilbake i «løpende» modus, kun 1 eller to punkter sikret vi, resten var ganske enkelt. Litt før tolv var det unnagjort, vi sto på toppen av Store Strandåtind, Norges tredje vanskeligste topp. Utsikten er rett og slett «breath taking». Snødekte topper i sør og øst, høstfarger i skogen rett under oss, storhavet med Lofotveggen, Værøya og Røst i vest. Bedre blir det ikke, klokken var ikke 12 en gang, så vi tok oss litt tid på toppen for å nyte.
Til min overraskelse så veien ned ganske kort ut. Jeg var forberedt på litt mer opp- og ned egg-klatring, men på toppen er så å si 80% av traversen unnagjort. Riktignok er det 4 rappeller ned, men kun den første er litt tøffere. Totalt 40 meter, med overheng og eksponert med fallpotensiale på 3oo meter. De neste to rappellene er korte, før man går ned til sadelpunktet mellom Strandåtind og nabotoppen, Låterfjell.
Siste rappel, som med fordel tas helt ut, fører ned til gryta igjen, derfra er det ikke langt ned til det andre vannet, som vi passerte på veien opp. Litt før tre var vi tilbake ved bilen. Vi er jo ikke 20 lenger, og kneskadet i tillegg, så drøye 8 timer fra bil til bil var vi fornøyde med. Dermed ble det ikke noe stress for Lars å rekke ferge til Lofoten eller meg for å rekke flyet hjem.
Kommentarer