Lysten var ikke helt der å ta en stor topp men med værmeldingen de neste dagene måtte jeg. Etter noen minutter med gåing var lysten tilbake og jeg kunne begynne å nyte turen. Opp til vannet var det bare lekkert. Så var det fint til jeg måtte begynne å gå oppover på vått steinlag. Det var litt småskummelt. Her burde jeg ha gått lengere innover ved vannkanten (som jeg gjorde tilbake). Men til slutt kom jeg opp til en veldig bratt område med mye snø. Her hadde det vært en fordel med noe utstyr da det var glatt. Jeg valgte å gå opp mot toppen mot en sprekk i fjellvegen (noe som var dumt med mindre man liker det jeg hadde kalt for mer avansert klyving). Når jeg endelig kom meg opp til denne sprekk viste det seg at det var rett ned på andre siden og den eneste måten å komme forbi var opp ved en god del klyving. Jeg var for redd til å gå ned på snøen igjen så opp måte det bli. Det gikk overraskende greit men hver gang jeg kommer til en sånn type klyving/gåing angre jeg alltid på at jeg gjør denne type turen. Når jeg kommer forbi det, derimot, er jeg alltid lykkelig (rart det der). Så var det bare å gå mot toppen på skrå (fortsett mye snø) over mange stein av overaskende stor størrelse. På toppen var det "nydelig" som datteren min sier og helt vindstille. Jeg kunne ha vært her lenge men snart begynte tåke å dannes og jeg ville ned før det kom. Veien tilbake var litt enklere da jeg valgte en bedre rute men en plass måte jeg over en litt skummel foss som endte ned i vannet. Jeg måtte over på en veldig glatt mose/lyng område som kunne ha endt dårlig hvis jeg sklei. Etter det var det bare å komme ned til vannkanten og kose meg resten av veien ned. Fantastisk, om litt skummel, tur.
Kommentarer