Kvasse egger og kul skikjøring på Storskredfjellet (13.05.2021)
Skrevet av Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Startsted | Meland (114moh) |
|---|---|
| Turtype | Randonnée/Telemark |
| Turlengde | 8t 26min |
| Distanse | 15,6km |
| Høydemeter | 1725m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Storskredfjellet (1814moh) | 13.05.2021 |
|---|
Endelig var 17.mai-helgen kommet Denne hadde jeg og Natasha tenkt å utnytte for alt den var verd. Fredagen var en inneklemt dag så denne tok vi selvsagt fri. Vi hadde lenge fundert på hvor vi skulle. Valget falt til slutt på Stryn. Her kryr det av majestetiske fjell. Et område jeg ikke har prioritert tidligere, så nå var det på tide.
Vi kjørte av gårde fra Bergen kl 07.00 denne dagen med en fullpakket bil, klar for fem dager på tur. Første topp jeg hadde valgt ut, var Storskredfjellet. En topp med et navn som bærer preg av frykt. Egentlig er den ganske så snill.
Ingrid, en venninne av Natasha, skulle også være med disse dagene og vi møtte henne ved parkeringsplassen like ovenfor Strynsvatn Camping ved Meland. Her pakket vi ski på sekken og satte i vei oppover alle svingene på anleggsveien. Det gikk opp for oss at vi egentlig kunne parkert mye lenger oppe, menmen, vi samler jo på høydemetre også.
Omsider gikk vi inn på den rødmerkede stien som går oppover i sørlig retning. På 560 moh kunne vi skifte til skistøvler og spenne på oss skiene. Terrengsko ble hengt opp på en gren. Vi hadde ikke gått langt før vi måtte ta av skiene og krysse en elv, men etter dette gikk vi uavbrutt med skiene på. Sørpe og råtten snø her i lavlandet, men heldigvis hadde vi spor å gå i. Det hadde overrasket meg om vi var de eneste som skulle på toppen denne finværsdagen.
På 800 moh var vi over tregrensen og livet ble umiddelbart litt bedre. Sikter til mitt motto her i livet. Sporene vi hadde fulgt, krysset elven ved inngangen til Rjupedalen og gikk oppover breen til skaret mellom Dispahyrna og Geitafjellhyrna. Så meget fett ut å traversere bortover her til Storskredfjellet, men det fikk bli en annen gang.
Vi derimot, jobbet oss oppover flanken mot Melandsfjellet. Utsikten hadde nå strukket seg opp i øverste klasse. Med et aktivt fjelliv i så mange år, er jeg glad for at jeg aldri blir lei av å se slike syn. Jeg blir alltid like glad og overrasket, og det er veldig betryggende.
Det gikk stadig oppover og vi spiste unna høydemetre. Ved punkt 1811 smalner eggen til, og det siste partiet opp til topp-platået, som er rundt 20-30 høydemetre må tas til fots. Vi tok på hjelm og festet skiene på sekken. Snøen var såpass råtten at jeg enkelte steder sank til livet da jeg brøytet spor. Var bare å bakse seg oppover. Gikk treigt, men fremover. Natasha og Ingrid fulgte på. Dersom du går denne ruten midtvinters, må stegjern og isøks medbringes for dette partiet, da det kan være hardt og isete.
Etter å ha kommet opp på platået, var det på med skiene og gå den siste delen på det flate partiet bort til varden og toppunktet på Storskredfjellet. For en utsikt. Sunnmørsalper, Jostdalsbreen, 2k-topper. Midt i smørøyet. Vi tok en matbit og noen bilder før vi tok av fellene og satte skiene i kjøremodus.
I utgangspunktet hadde jeg tenkt at vi skulle ta samme rute ned igjen, men på vei opp, hadde jeg fått en ide da jeg så flere folk som rant nedover breen på vestsiden og ned i Rjupedalen. Natasha var skeptisk, men jeg og Ingrid klarte å overtale henne.
Vi rant nå nedover ryggen på vestsiden. Plutselig smalnet det voldsomt til og det hele munnet ut i en eksponert egg. Det gikk spor over her. Før jeg tok med jentene over her, måtte denne rekognoseres og godkjennes. Jeg tok meg derfor en tur over og så at dette absolutt var gjennomførbart for alle tre. Vi festet ski til sekken og gikk rolig over. Vanvittig kult. Natasha hadde nok litt høy puls, men ved å ta det rolig, fokusere på fotplassering og meg alltid like nedenfor. gikk det som smurt. Steinene var tørre og snøen myk, så vi hadde gode forhold.
Nede i skaret øst for punkt 1719 tok vi på oss skiene igjen og satte utfor på breen. Hellingen var perfekt nedover her, men solen hadde stekt såpass mye at det var skikkelig sugeføre. Snøballer vokste seg store idet vi tok svinger nedover. Etter mye produksjon av melkesyre, kom vi omsider ned i Rjupedalen. Her fant jeg et parti i skyggen som gav flott og rask kjøring. Veldig gøy.
Vi kom etterhvert inn igjen på sporene vi hadde fulgt opp, og kjørte så langt ned i lien vi kom med skiene. Allerede i løpet av dagen var det flere små partier som nå var smeltet. Vi tok av skiene, festet dem på sekken, snørte på oss terrengsko og vandret ned igjen til bilen. Vi gratulerte hverandre med en skikkelig klassiker av en kremtopp i Stryn.
Klokken var allerede blitt 22.00 da vi avsluttet turen. Vi kjørte nå ned til Strynsvatn Camping, like nedenfor og slo opp teltene utenfor to av hyttene. Jentene dusjet og vi brukte et bord til matlaging. Det ble en riktig så flott kveld også. Tusen takk for turen, Natasha og Ingrid.
Kart
Kommentarer