Ravneggen (17.09.2020)

Været var for en gangs skyld meldt tørt og fint, og det fristet å dra på klatretur igjen. Både Audun og jeg hadde lest om Ravneggen på Tustna, og vi mente den hørtes veldig passende ut for oss. Visstnok skulle det være god stein også.

Bil ble lånt, og siden det er noen timer kjøring tur retur Trondheim, bestemte vi oss for å kjøre kvelden før, finne en dugelig teltplass og starte passe tidlig dagen derpå. Det så ut til å være meldt regn fra rundt kl 15-16, så vi satset på en passe tidlig start. Burde gå greit å gå 5 taulengder på 6 timer..?
Planen ble gjennomført på en god måte, unntatt at Audun visstnok hadde frysi hele natta.

Kl 9:30, altså ikke veldig tidlig, begynte vi å rusle oppover. Anmarsjen var ganske våt, og jeg tok raskt av meg sokkene, fordi jeg ville ha tørre sokker oppi veggen.

Vi begynte å nærme oss innsteget, og ble litt usikre på hvor klatringa egentlig begynte. Det var nemlig en ganske svær bekk som fosset ned omtrent der vi tenkte å racke opp. Løsningen ble å klatre opp bekken (og bli ganske våt), og finne frem utstyret på en hylle litt ovenfor. Det var ikke så lurt, det var litt trangt og vått der også. For å gjøre en kort historie enda kortere, så måtte jeg klatre opp og ned fossen to ganger for å hente henholdsvis en kalkpose og en kile som stakk av. God start. Jaja.

Jeg fikk æren av å lede første lengde. I ettertid skjønner jeg at vi må ha startet litt lavt, for jeg måtte opp et bulder (alternativet var en ny foss, det var uaktuelt), for å komme opp til det som så ut som et fint sted å racke opp og ha første standplass. Men nå hadde vi allerede en brukbar standplass nedenfor, så vi ville ikke kaste bort mer tid på å lage ny stand her. Så jeg fortsatte oppover, i litt rotete formasjoner. Jeg fikk en del taudrag, og måtte etterhvert sette en tidlig standplass. Audun fulgte, uten andre problemer enn at vi måtte forlate en kile som ble stuck. Men det ble kastet vekk altfor mye tid på det også.

Deretter ledet Audun opp resten av 1. taulengde, til en flott og svær standplass. Jeg ledet videre. Her var det masse ulike små hjørner og egger, og jeg tror kanskje jeg ikke havna på rett sted. Fikk masse taudrag igjen, og det endte med en ny for tidlig standplass. Litt irriterende. Jaja.

Audun ledet fint opp forbi en stor blokk, og opp til neste riktige standplass. Nå var det tid for 20-metersrisset. Endelig en taulengde det var mulig å ikke gå feil på! Veldig gøy klatring også, og det gikk smudere enn jeg hadde trodd. Gikk litt tom for kamkiler underveis (hadde ingen doble), men jamminga føltes såpass stabil at det gikk greit med noen meter runout. Jeg fant også lunsjhylla, veldig fornøyd med å endelig komme frem til riktig standplass.

Herifra begynte eggen å bli skikkelig smal! Var gøy å se på Audun klatre det som da ble 6. taulengde for oss, men som egentlig var nummer 4 ifølge føreren. Eksponerte greier!
Her blåste det også litt, det ble ikke mindre luftig av det akkurat.
Da det var min tur prøvde jeg å strekke taulengden lengst mulig, for nå begynte regnet som var meldt (men som heldigvis ble forsinket), å komme nærmere og nærmere.
Måtte sette standplass rett under det som så ut som toppen, og det var en lettelse da Audun passerte meg og kunne rapportere om at vi var oppe.

Nedturen gikk veldig greit, men det ble litt vått nedi lia etterhvert. Jommen bra vi ikke brukte lengre tid. Da kunne det fort blitt både vått og mørkt i veggen også.