Pipåsen og Kåterudhøgdene i Enebakk (18.11.2020)
Skrevet av ØyvindBergkvam
Bestigninger | Kåterudhøgda øst (321moh) | 18.11.2020 |
---|---|---|
Kåterudhøgdene (331moh) | 18.11.2020 | |
Pipåsen (345moh) | 18.11.2020 |
Jeg kjørte til Flateby og parkerte ved Streifinn øverst i byggefeltet. Herfra tok jeg sykkelen fatt og syklet inn til Grasås hvor den blåmerkede stien fra Flateby fortsetter videre vestover. Fulgte god, men kupert sti til jeg var rett sør for Pipåsen. Herfra var det lett å gå opp på dagens første topp. Det er lite høye trær som stenger for utsikten på Pipåsen, og dermed blir utsikten vid og fin. Dessverre for meg var det litt tåkete denne dagen.
Turen fortsatte videre på sti frem til Myrsætra hvor det var en kjentmannspost. Jeg hadde tenkt meg videre til Hestholmen, men kom ikke lenger enn hundre meter forbi Myrsætra. Da ble jeg stoppet av en innsjø som lå omtrent 40cm over kloppsteinene som brukes for å komme over myra. Istedenfor å vade over, valgte jeg å gå nordover opp til Kåterudhøgdene. Selv om det var en lang og seig stigning, var det likevel greit å gå opp til toppen på 331 moh. Jeg hadde lyst til å få med meg østtoppen også som ligger et godt stykke lenger nord. Her var terrenget betydelig mer krevende, med bratte skrenter, myrer og tett skog. Selve Kåterudhøgda øst er en markert kolle midt i tjukkeste granskauen! Åpent på toppen og noe utsikt.
Jeg hadde lyst til å prøve en direkte rute tilbake til den blåmerkede stien og satte kursen omtrent rett sørover. Terrenget var ikke mindre krevende her, men til slutt kom jeg da frem til veistumpen vest for Pipåsen. Nå var det bare å følge stien tilbake til sykkelen, og sykle i skumringen tilbake til Streifinn.
Turen fortsatte videre på sti frem til Myrsætra hvor det var en kjentmannspost. Jeg hadde tenkt meg videre til Hestholmen, men kom ikke lenger enn hundre meter forbi Myrsætra. Da ble jeg stoppet av en innsjø som lå omtrent 40cm over kloppsteinene som brukes for å komme over myra. Istedenfor å vade over, valgte jeg å gå nordover opp til Kåterudhøgdene. Selv om det var en lang og seig stigning, var det likevel greit å gå opp til toppen på 331 moh. Jeg hadde lyst til å få med meg østtoppen også som ligger et godt stykke lenger nord. Her var terrenget betydelig mer krevende, med bratte skrenter, myrer og tett skog. Selve Kåterudhøgda øst er en markert kolle midt i tjukkeste granskauen! Åpent på toppen og noe utsikt.
Jeg hadde lyst til å prøve en direkte rute tilbake til den blåmerkede stien og satte kursen omtrent rett sørover. Terrenget var ikke mindre krevende her, men til slutt kom jeg da frem til veistumpen vest for Pipåsen. Nå var det bare å følge stien tilbake til sykkelen, og sykle i skumringen tilbake til Streifinn.
Kommentarer