Min første langtur over Hardangervidda (27.07.1981)

Langtur fra Kalhovd til Finse 27. juli til 2. aug

Det er mange minner som dukker opp når jeg tenker på denne turen. Jeg var 16 år den gangen og ei venninne, Ann-Elin, på 13 år var med meg Vi var vant til å gå i skog og fjell, men å organisere oss med telt, navigering, bekledning, mat, så kan en si at lærekurven var bratt.

Turen ble slitsom og tung pga lite mat, grønnsaksuppe, tomatsuppe o.l og brød er ikke så veldig mye kalorier når en går hele dagen. Fruktsuppe ble den store favoritten og redningen. Det som stresset var om vi hadde ekstra penger til mat når togbilletten hjem var kjøpt. Derfor turte vi ikke å kjøpe mat underveis før vi hadde kjøpt togbilletten på Finse.

Vi bar med oss alt vi trengte og kokte maten på primus.
Mor til Ann-Elin kjørte oss opp til Ormemyr så skulle vi ta bussen videre derfra, jeg husket at vi var seint ute så Astri kjørte så det kvein i svingene. Da vi kom opp så var vi usikker på om bussen hadde kjørt, så hun kjørte oss litt videre til en bensinstasjon. Der sa de at bussen ikke hadde passert ennå, så da ventet vi der. Bussen tok oss til Austbygdi og der byttet vi og kjørte opp til Kalhovd turisthytte.

Jeg husker ikke hvor langt vi gikk før vi satt opp teltet. Utstyret på den tiden var ikke som nå. Jeg hadde lånt meg fjellsko, olabukse var obligatorisk og det samme rød fjellanorakk med lomme framme. Jeg hadde fått et fjelltelt i komfirmasjonsgave, som jeg fortsatt har, og var ikke så tungt og plass til oss to med sekkene inni teltet. Vi hadde ryggsetter med magebelte og meis, en god sekk jeg hadde i 30 år.

Neste dag, 28. juli, gikk vi til Mårbu, husket at vi var slitne da vi gikk slakt ned mot Mårbu. Teltet ble slått opp etter Mårbu et sted. På hyttene vi passerte var vi innom og kjøpte metallmerker som suvenir.

Neste dag, 29. juli gikk vi mot Rauhelleren. Det var en meget lang dagsmarsj for oss og tror vi teltet før hytta. Et langt stykke gikk vi konstant i myr, husker jeg, veldig slitsomt. Vi så også hytta på lang lang avstand og det gjorde også turen ekstra utfordrende, for det synes som om vi aldri kom frem.

30. juli passerer vi Rauhelleren og setter kursen mot Krækkja, men vi klarer å navigere mot Halnefjorden, så da ble det litt ekstra tur, men det gjorde ikke så mye. Husker at da vi så fjorden, så kom det en båt. Det hadde jo vært noe og tatt båten til Halne, men vi klarte ikke å bestemme oss, og jeg mente også at vi skulle gå hele vegen. Det var også et stykke ned til vannet, så vi hadde nok ikke rukket det heller. Den kvelden var jeg skikkelig sliten, orket ikke mat en gang, ikke bra.

31. juli kommer vi til Heinseter og fortsetter mot Krækkja. Før Hein husker jeg at vi så store felt med reinrose for første gang. Nå begynte også gnagesårene å bli et alvorlig problem. Skoa jeg hadde lånt var tilpasset en annen fot, så det var ikke så moro nå. Det var bare å gå og ikke stoppe opp, for da var det skikkelig vondt å starte igjen. Denne dagen regnet det også en del, så ikke så veldig oppmuntrende. Vi kommer til Krækkja og passerer den så vidt.

1. aug siste dag og den lengste dagsmarsjen. Gnagsår og humøret ikke helt på topp. Vi går litt fra hverandre, ser ut som vi har det nok med oss selv i dag. Det går veldig seint med meg, men vi kommer fram. Det første vi gjør er å kjøpe oss togbiletter hjem, så ser vi at vi har nok til å legge oss inn på Finsehytta og spise der også. Husker ikke om det ble middag, men frokost ble det i hvert fall, husker jeg. Himmelsk å komme et slik sted etter en strevsom tur.

Neste dag tar vi toget hjem til Notodden og sannsynligvis blir vi hentet.

Denne turen gav grunnlag for utallige turer i den norske fjellheimen. Den var slitsom, men vi lærte så utrolig mye, ikke minst dette med mat. Gangsår har jeg heller aldri hatt siden denne turen. Greit å ha sine egne sko som er inngått.

Jeg har noen analoge bilder fra denne turen som jeg skal skanne inn når jeg får tid.