Jotunheimen Fondsbu - Skogadalsbøen - Utladalen (16.07.2007)

Jotunheimens hjerte og ned Utladalen

Denne turen ble min mann, Øyvind, min stefar og min onkel med. Jeg er eneste høna og lederen i flokken.
Vi kjørte opp til Fondsbu og lå over der. Om morgen kjørte Øyvind og Luis bilen ned til Årdal og tok bussen opp igjen, mens onkel og jeg begynte å gå oppover mot Olavsbu. Da vi nesten var oppe nådde de oss igjen og vi gikk sammen over det høyeste punktet på turen og bratt ned til et vann som vi fulgte kanten av. Det småyra hele dagen og tåka hang godt nedover fjellsidene, så ikke så mye glede av å se skarpe tinder. Det var også sleipt å gå på de store steinene langs vannet, så det tok sin tid.
Etter en stigning var det nye vann og så kom vi fram til Olavsbu søkk gjennomvåte til skinnet, men ikke kalde så lenge vi var i bevegelse.

Vi fikk ikke plass i hovedhytta, men ble henvist til annekset lengre oppe. Her var det allerede en del folk. Sengene på soverommet lå side om side i to etasjer så her var det ikke mye privatliv å få. Litt vel mye folk. Ut over kvelden kom det flere og flere og til slutt så måtte en hel gjeng sove i stua også. Vi prøvde å få tørka klærne, men med så mange våte, gjennomvåte klær var det ikke så mye som ble tørt. Vi fikk i hvert fall åpnet et spjel slik at fuktigheten gikk ut. Lite søvn denne natten, alt for mye folk, og vi var rask opp og på farten, bort fra dette menneske kaoset. Savnet litt tilstedeværelse av hyttevakten, som var helt fraværende her oppe i annekset.
Turen til Skogadalsbøen var grei, ikke noen store høydeforskjeller, grei sti og bedre ble det etter hvert. Til slutt gikk det bratt ned i bjørkeskogen og en fin foss kom til syne. Vi så hvor stien fra Leirvassbu og Sognefjellet kom ned og til slutt så samles de og fulgte dalsiden ned til Skogadalsbøen. Øystein var helt utslitt og synes en kald øl var bare helt fantastisk, samme Luis. Det var heldigvis ikke så mye folk er, god middag og god stemning i hytta.

Jeg kjente ut på kvelde at et migreneanfall var på tur. Øystein var sliten og vi bestemte at vi tar en hviledag før vi fortsetter ned Utladalen. Luis var litt rastløs av å sitte stille en hel dag, men været var heller ikke noe å skryte av. Jeg lå i senga stort sett hele dagen. Den kvelden ble hytta overfylt, men to fulle bordsettinger ++ utover kvelden, imponert over betjeningen at de stiller opp.

På morgenen dagen etter så skjer det noe. Et helikopter lander rett ved hytta og det er en ettersøkning på gang. En mann er savnet siden i går kveld i mellom Skogadalsbøen og Fannaråkhytta. Kameratene hadde kommet fra hverandre, og da han kom til Fannaråkhytta og han andre ikke kom i løpet av kvelden, satte de i gang leteaksjon. Han ble funnet og ut på morgenkvisten kommer fyren med letemannskap ned til Skogadalsbøen. Det kommer fram at mannen er fra Porsgrunn, samme sted som min stefar bor. Han var ikke så blid, for han mente selv at han hadde kontroll på situasjonen, men i følge letemannskapet var han ikke rustet for fjellet. Han hadde ikke noe valg, han og kameraten måtte ut med helikopteret ellers ville de bli stilt ansvarlig for aksjonen. Litt æksjen på morgenkvisten.

Vi gjør oss klar til tur nedover Utladalen, målet er Ingjerbu. Vi ville helst ha overnattet på Vetti gård med der var det dessverre fullt. Fortsatt hang tåka langt ned i fjellsidene og Horrungen var lite synlig for oss.
Vi trodde vi skulle rusle nedover, men det gikk først en del opp, husker jeg så moselyng oppe i lia, aldri sett før. Så fortsatte vi ned i Fleskedalen og videre til Ingjerbu. Det var to damer som kom samme veg som oss, og et par jenter som var innom og laget seg mat, ellers var det stille.
Siste dagen går vi forbi utspringet av Vettisfossen, mektig syn. Vi fortsetter videre ned i skogen, og der kunne vi se de flotte kjempefuruene som hadde blitt fluorforgiftet en gang i tiden pga Årdal verk. Siste del ned til Vetti var bratt, men fin sti som snirklet seg ned lia.
Husker ikke om vi stoppet og kjøpte oss vaffel, men vi fortsatt i hvert fall til Hjelle der vi hadde parkert bilen.
En fin tur, men været var absolutt ikke med oss. Når en går i hjerte av Jotunheimen så ønsker en å få et glimt av tindene, men de så vi ikke de dagene vi gikk. Målet var også å ta en tur oppom Fanaråken, men det så vi ingen nytte av siden det var så dårlig vær. Så det gjorde jeg alene noen dager senere.

Datoen for turen er usikker.

© Sissel Rohølhaugen

© Sissel Rohølhaugen