Liabrekulen (30.08.2020)

"Aktuelt å bli en dag til for å ta Liabrekulen"? Antok at Amund ikke hadde noe nært forhold til den, men jeg registrerte ingen protest, så da var planen for søndagen lang treningstur og sein hjemkomst. Verst for katta.
Jeg har aldri flagga noen fascinasjon for anleggsveger i fjellheimen. Denne dagen framsto jeg imidlertid ikke heller som noen sterk motstander av dem .. Fakta var at den nyskrapa vegen fra Sognefjellet til Skålavatnet tok ut en del av turen som hadde kosta beina dyrt.
Parkering i svingen der merka rute til Stølsdalen starter. Langs vatnet, men så tok stien en merkelig sving opp i fjellet og rundt en knaus. Dette så vi årsaken til, men vi bestemte oss for å unngå denne svingen på returen.
Over betongdammen, stygg som juling, men definitivt noe vi skal leve av når oljen osv. Så krisskross over en større mengde rygger, uten at stien brekker seg opp i riktig retning, til stigende irritasjon. Ved ei vegskillemarkering går det faktisk ingen sti eller merking nordover mot Liabreen, så vi tok ansvar og gikk rett opp. Da kom vi etter hvert på vardene. Helt fra dammen til den store sprekkedalen midtvegs mot Liaflui mistenkte jeg at ei mer direkte linje i stilaust terreng ville gå raskere.
Nå fulgte paradisisk fjellterreng, med store, lyse sva og lettgåtte partier i jamn stigning. Snart var det bare å støte rett over snøfeltet (med nysnø som varte hele dagen) opp på Liaflui. Denne toppen ligger nærmere fjorden og der Fortunsdalen stuper ned, enn Liabrekulen, og utsikten er upåklagelig. Synd at Storen og Styggedalsryggen skrapa skyene hele dagen.

Lang løpsetappe på snø følger. Etter hvert nådde vi ryggens vestligste punkt, og her går turen til topps via noen fortopper. Som forventa voldsom utsikt, til tross for en del skyer over Jostedalsbreen og nevnte tåkedott over ca 2000 moh i Hurrungane.
Ned ryggen og mye løping på snø, før en av topografiske årsaker blir drevet litt opp mot Liaflui. Men derfra gikk det veldig raskt over snøen, helt til Skreddarhammaren og sprekkedalen lenger ned.

Nå tok vi av mot øst, basert på en hypotese om at geologien var regulær, besto av plater med skråning mot øst og brattkant mot vest, og at kryssing av en del av disse høgt oppe, i lite vegetert terreng, ville spare oss for den klønete dalgangen vi fikk på veg opp. Det stemte ikke så verst, og vi sparte nok paradoksalt nok noen minutt på å krysse høgt i stedet for å følge ruta.
Etter dammen gikk vi opp en stålstige og kom inn på stien ved ei betonghytte. Skistavene tok etter hvert mer og mer krykkefunksjon, men etter 4 timer og 3 kvarter i bevegelse kunne vi snu nasan østover igjen. Et reelt mål nord for Sognefjellet var nådd.