Familietur til Vågakallen (18.07.2020)

I likhet med mange andre benyttet vi koronaferien 2020 til å besøke Lofoten for første gang. Vi hadde på forhånd blinket oss ut Vågakallen som et turprosjekt vi håpet var passelig ambisiøst for familien, men som sannsynligvis var avhengig av gode forhold for å kunne gjennomføres. Vi ankom Svolvær i pøsende regnvær fredag kveld, men Yr lovet sol og oppholdsvær allerede lørdag ettermiddag, så vi bestemte oss raskt for å prøve oss allerede den første hele dagen i Lofoten.

Vi drøyde turstart til etter kl 12 for å gi solen størst mulig sjanse til å bryte gjennom det lave skydekket, men det så fortsatt ganske mørkt ut når vi begynte å gå innover langs Djupfjorden og vi la merke til at Yr stadig vekk skjøv det varslede finværet utover. Like etter elvekrysningen innerst i fjorden møtte vi også noen som hadde snudd lenger oppe på grunn av regn og sure forhold i høyden. Det gjorde oss litt usikre - skodden skulle vi alltids takle, men vått fjell fra hustaket og oppover kunne fort gjøre det litt vel utfordrende som familieprosjekt.

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

Vi brukte ca to timer inkl en matpause opp til sadelen mellom Kvanndalstinden og Vågakallen. Stien så langt hadde vært meget våt, til tider mer bekk enn sti, men det begynte endelig å bli litt tørrere når vi etter hvert gikk ut i sørsiden av Vågakall-massivet. Nå hadde vi kommet opp i det lave skydekket så vi så lite eller ingenting av det mektige landskapet rundt oss. Etter rundt 50 høydemetre slakt nedover tok vi fatt på den lange løse rennen opp til neste sadel. Det var temmelig seigt opp her, spesielt siden det var såpass bratt at man hele tiden må trå forsiktig for å ikke sparke løs steiner på de lenger nede - og løsgods var det nok av.

Vi passerte neste sadel, fulgte stien ut i nordsiden av ryggen og kom etter knappe tre timer på tur frem til den første ordentlige klyverennen. Den var bratt, men med massevis av gode tak og ingen eksponering så det var en fin oppvarming til det vi forventet var hakket mer krevende lenger oppe. Idet vi «toppet ut» denne rennen var det akkurat som om noen slo på lyset. Solen tittet plutselig gjennom skodden, og det begynte også å sprekke opp under oss. Perfekt timing, akkurat nå den mest spektakulære og spennende delen av turen skulle begynne.

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

Neste post på programmet var det berømte hustaket, noe alle var spent på. Vi hadde med et randotau, litt sikringer og seler til alle mann for å ha marginer nok til å takle skiftende forhold, men nå når vi hadde fått bekreftet at det var tørt fjell videre oppover føltes dette unødvendig. Men jeg ville absolutt ikke ta noen sjanser så 10-åringen ble utstyrt med en sele som jeg festet en langslynge til. Så kløv vi oss opp til starten på hustaket og beveget oss utpå, jeg og minstemann først. Under tørre forhold som det var nå er dette kun en psykisk utfordring. Heldigvis er det lite anlegg for høydeskrekk i vår familie, så spentheten til yngstemann gikk raskt over i lettelse og mestringsfølelse. «Dette er jo kjempegøy!» utbrøt hun omtrent halvveis over. Vel over på andre siden gav vi klarsignal til de to andre som elegant fulgte etter uten problemer.

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

Veien videre til toppen går i vedvarende bratt terreng så før vi fortsatte tok vi på oss hjelmer siden vi visste det var to-tre grupper lenger oppe. Det var overraskende mye klyving oppover. Noen av opptakene var litt krevende for minstemann, men heldigvis er den slags utfordringer utelukkende motiverende for henne. Noen passasjer opplevdes også ganske luftige der fjellsiden stupte bratt ned i fjæresteinene 8-900 meter lenger nede, men alle klyvepunktene foregikk i renner eller litt innpå en hylle, så det var aldri vanskelig og luftig på samme sted.

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

Etter ca fire timer på tur stod vi endelig på toppen og feiret med high five’s og en fyldig meny med godsaker som mor tryllet frem fra sekken. Det var fortsatt noen tåkedotter som kom og gikk, men stadig lengre perioder med klarvær så vi fikk heldigvis glede av den fantastiske utsikten.

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

Turen ned gikk stort sett av seg selv. Motivasjonen var på topp, godt hjulpet av gøy klyving, god mestringsfølelse og etter hvert fantastisk vær. Det skal sies at det var litt tungt ned den lange løse, spesielt for de korteste beina, men humøret var likevel på topp. Med såpass sen start var vi ikke tilbake ved bilen før nærmere halv ni etter knappe åtte timer på tur. Så det var en sliten, men veldig fornøyd gjeng som satte seg i bilen på jakt etter en passende teltplass.

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen

© Vegard Magnussen