Stetinden via normalvegen (16.07.2020)
Skrevet av Kaare_70
| Kart |
|
|---|
| Bestigninger | Halls fortopp (1314moh) | 16.07.2020 |
|---|---|---|
| Stetinden (1391moh) | 16.07.2020 |
Dag 0 og 1 av sommerturen 2020.
Til forskjell fra de tidligere sommerturene i Jotunheimen, ble årets tur lagt til Nord-Norge i anledning av at tre av oss fyller 50 år. I tillegg fikk vi med oss en "ungdom" på 49. Uttalte mål var kremtoppene Stetinden (Stádda) i Tysfjord/Narvik og Jiehkkevárri (Jøkelfjellet) i Lyngen/Tromsø, og for å ha en fair sjanse til et par finværsdager, satte vi av en hel uke med utgangspunkt i Tromsø.
Reisedagen ankom vi Tromsø om ettermiddagen, hvor to små leiebiler var ordnet. Etter innkjøp av det aller nødvendigste for å leve bra i den medbrakte lavvoen i to døgn, satte vi kursen direkte sørover til Tysfjord. Det var nemlig meldt skikkelig finvær allerede første turdag, og den muligheten tenkte vi å utnytte til fulle. Vi visste om raste- og teltplassen ved Storelv under Stetinden og håpet bare at den ikke var så full at vi ikke fikk plass. Vi ankom i 22-tiden og sikret oss en veldig fin plass nede ved elvebredden. Selve parkeringsplassen ble etter hvert smekkfull av alle slags biler, bobiler og campingvogner, men det var grei plass til flere telt om det knep på.
Vi fikk opp lavvoen, gjorde klar tursekkene og fikk i oss litt kveldsmat før vi forsøkte å finne roen før revelje avtalt kl. 06; lettere sagt enn gjort med mange tanker surrende i hodet om morgendagens mulige utfordringer.
Vi våknet neste morgen til feil lyd, nemlig relativt kraftig regn mot teltduken. Nå høres regn alltid verst ut nettopp i telt, men dette var sannelig en strek i regningen. Tørt fjell var nemlig en forutsetning for oss for å komme til topps, selv om vi hadde tatt med svasko. Når vi var klare til å gå litt over kl. 07, var det heldigvis slutt på regnet, og vi la iveg oppover den tydelige stien med godt mot. Vi kom i alle fall foran minst ett annet taulag, men var usikre på om det var ett eller flere framfor oss. Fordi normalruta byr på flere flaskehalser, var det best om vi ikke hadde så mange framfor oss.
Det ble en grei tur opp gjennom bjørkeskogen til Svartvatnet under den ruvende Presttinden, hvor vi ankom etter 1 ½ times gange. Her er man halvvegs til fortoppen, og vi tok en god matpause og fylte opp vannbeholdningen. Videre gav traseen seg selv i det klart brattere lendet, og vi fikk stadig både bedre vær og utsikt etter som vi vant høyde. Så om lag kl. 10 rundet vi kanten på Halls fortopp og fikk selve kjempen midt imot; og hvilket voldsomt skue Stetindens egg er herifra! Selv med dagens kunnskap om letteste adkomst normalvegen, er det en fryktinngytende og smellvakker ambolt som reiser seg der framme. Så får man desto mer respekt for pionerene som gav seg i kast med den uten å ha kunnskap om den lot seg bestige, og langt mindre returnere fra med livet i behold.
Slik beskriver tre av pionerene det voldsomme inntrykket fra fortoppen:
C. Hall 1889:
"Men av! Ved 1300 m Kl. 10 ¾ optraadte først Stetinden i al sin Majestæt: Den brede Vej pludselig sammentrukket til en smal Arrête af 20 - 30 Fods Længde, efter hvilket der aabnede sig et dybt og hidtil uanet Skaar, for hvis anden Ende selve den statelige Stetind taarnede sig op á la en slank Store Skagastølstind. Her brister eventuelt det hele. Tauget her."
F. Schjelderup 1910 (fra førstebestigningen sammen med C. W. Rubenson og A. B. Bryn):
"Saa møtte vi det andet Stedtindsindtryk og var fort klar over, at fotografiet ikke hadde skrønt. Tinden stod der midt imot os og ende tilveirs med de 1400 meter høie svaene ned paa begge sider, dypt, dypt ned, like i fjorden, glatslipte og brune. Og saa overlegen den saa ut i al sin frastøtende kraft! Var det ikke, som den sa: "ganske rigtig, det er om mig Slingsby har sagt: Stedtind is the ugliest monster in the world".
Fra der, hvor vi stod, løp ogsaa den berygtede egg mot tinden. Først bar det ned et stykke, saa var den horisontal, og dernæst kom trinene: det, som Will Slingsby hadde været oppaa, og det næste, om hvilket Carl Hall i virkeligheten hadde sagt, at hvis nogen gav ham valget mellem at bli skutt og at bestige den mysosten, saa vilde han uten betænkning svare: skyt."
P. W. Zapffe 1937:
"Men nu til verket! Vi samles paa fortoppens hjørne mot vest og ser over mot tinden. Fra blokken vi staar paa har Pan eller Jordaanden eller Djævelen selv spændt en klæsnor paa to hundre meter over i stortindens østvægg, der nyskurte tusenmetersva er brukket efter midten og ophængt til tørk. Tre smaa skrævende klækliper vrikker sig over i lusefart, biter om kanten og rider det gyngende spænd."
I skikkelig finvær på fortoppen kunne vi konstatere at vi var første lag i løypa, og at neste lag var i behagelig avstand bakenfor. Vi tok oss derfor enda en pause, fylte på med mat og drikke, og tok på klatreutstyret. Etter en halvtimes tid tok vi oss ut på eggen og møtte ganske snart første utfordring hvor letteste rute går noe ned et sva på venstre side. Her klusset vi litt før vi fant rett trase, og neste taulag tok oss derfor nesten igjen. Vi kom oss greit ned svaet på løpende forankringer og rundet inn på eggen igjen. Før dette tok en av oss beslutningen om at nok var nok, og vi var derfor bare tre igjen som ville forsøke oss videre. En fullt forståelig beslutning, og jeg må i etterkant si at fortoppen byr på minst 80% av opplevelsen uten at man trenger å komme opp på Stetinden; så voldsomt er inntrykket allerede på fortoppen.
Forbi første hindring gikk det greit på tørt fjell over flere sva og takmøner før undertegnede valgte å benytte en nyere borebolt som forankring ned i et markert hakk på høyre side. De mer høydesterke kameratene gikk usikret også ned her, og vel nede på et bredt men smalnende hyllesystem på venstre side, var det ingen tvil om at selve cruxet nærmet seg; de fryktede og behørig omtalte "fingertuptak" (P. W. Zapffe) under Mysosten.
Det hadde nå gått om lag 1 ½ time fra vi forlot fortoppen, og klokka var blitt 12. Dessverre hadde det drevet inn skyer fra vest, og en regnbyge dusjet hele vår side av Stetinden glatt og våt. Snakker om uflaks, rett før vi skulle gutse over cruxet på ruta! Heldigvis forsvant regnet like fort som det kom, og ble erstattet av solskinn, så da kameraten la i veg fra standplassen en halvtimes tid senere, var mye av fukten fordampet. Men nervene var ikke akkurat roligere for noen av oss pga. dette, og vi fikk alle ekstra strev med både glatte fingre og svasko.
For å gjøre en lang historie kort, kom vi oss over alle tre, men det måtte hvil i tauet til både på første- og sistemann. Som sistemann strevde jeg veldig med å klippe ut flere av sikringene, og jeg måtte simpelthen be neste taulag om å ta med to av sikringene. Ikke noe kult i det hele tatt, men langt bedre enn å ikke komme over! Selve klatringen tok om lag ½ time for hele taulaget til sammen. Såpass som vi strevde på cruxet, er det ikke til å undres over at førerne ofte benytter taustige eller fotslynge til å stå i her for kunder uten klatreerfaring. Og uten svasko hadde vi neppe kommet over med de forholdene Stetinden bød oss der og da.
Vel forbi Mysosten kl. 13 fattet vi nytt mot, pakket ned tauene og fortsatte opp eggen til topps. Det var flere overraskende krevende småpartier hvor i alle fall jeg satte pris på både svasko og en hjelpende hånd. Men så etter enda ½ time kom vi over kanten og kunne ta det flate toppartiet i øyensyn, for anledningen pyntet med en snøfonn over det høyeste punktet. Vi gikk over toppunktet og samlet oss ved den flaggpyntede varden på stupkanten i nordvest, og kunne gratulere hverandre på toppen av denne mytiske tinden som for min del gjerne kan fortjene tittelen "Norges nasjonalfjell".
Etter snaue 6 ½ timer på tur var det deilig å nyte stunden her oppe helt alene, og det ble god tid til å ta til seg både mat og utsikt. Selv var jeg overrasket over den svært fine utsikten fra toppen, som sjelden vises på bilder; de fleste fokuserer på bilder av selve toppen. For egen del må jeg si at det trolig er den flotteste utsikten jeg har hatt fra noe fjell i mitt 50-årige liv.
Etter 45 min. på toppen begynte vi på returen nedover eggen, hvor vi møtte fire andre taulag. Hindringene på eggen ble greit passert, og så stod dagens luftigste opplevelse for tur, nemlig rappellen ned fra Mysosten. Med boreboltet anker var det heldigvis en helt trygg affære, men ikke desto mindre hyperluftig. En etter en kom vi oss greit bort den smale toppryggen på Mysosten og ned rappellen, og kl. 15 var alle vel nede. Her ble vi overrasket av dagens andre korte, men uheldige regnskur fra vest. Det betydde at returen over takmøner og sva ville bli mer krevende enn vi hadde regnet med. Men igjen tørket fjellet relativt fort opp, og etter en ny time var vi tilbake på fortoppen.
Her ble det enda en pause og til slutt en varm og lang retur. For å bøte på dette, kjølte vi oss ned i Svartvatnet, den tøffeste av oss endatil med fullt isbad. Etter rolig vandring ned gjennom bjørkeskogen, kunne vi gratulere hverandre med fullklaff på Stetinden, tilbake på rasteplassen etter drøye 12 timer på tur. Den første av ukens kremtopper var definitivt i boks!
Kommentarer