Sydpillaren på Mongejura (24.07.2019)  

Johnny hadde hatt en bra klatresesong. Sportsklatreformen var all time high, og han hadde ledet sine aller første tradruter på skyhøyt sekstall. At rutene var på maks 5-6 taulengder, og at de egentlig ikke var så mange i tallet, forhindret ikke at Johnny plutselig foreslo at vi måtte prøve oss Sydpillaren på Mongejura nå som vi var sånn i flytsonen. Jeg visste utmerket godt hva Sydpillaren var; ei rute jeg alltid hadde sett på som langt utafor mitt ambisjons- og ferdighetsnivå. Av en eller annen grunn sa jeg likevel ja uten særlig betenkningstid, under forutsetning av at Johnny måtte love å lede de hardeste lengdene.

Alvoret seg naturligvis på da det bare noen dager senere dukket opp et værvindu som var for åpenbart til å overse. At det var meldt nærmere 30 grader fikk så være. Nå skulle vi til pers. Eller ruta, om du vil. I stedet for å gå for den vanligere strategien med telting og tilhørende variabel søvn i Romsdalen, valgte vi noen timer kvalitetsøvn i egen seng og avreise fra Ålesund 0300. Planen var brilliant, syntes vi, og 0510 la vi avgårde med nokså godt mot fra parkeringa ved kirka, kun tynget av et solid storveggsrack, 3 liter vann hver og rikelig med føde. Med unntak for en 20 meters feilnavigering like etter at vi forlot parkeringa, gikk anmarsjen problemfritt (Til de som har hevdet at den er ruskete og kjip, velger jeg å sitere Liv Signe. "Du ana ikkje ka du snakke om!")

Da vi ankom innsteget var to unge finner i gang med første lengde. De hadde kjørt i ens ærend fra Finland for å klatre Sypdillaren. De hadde heller ikke vært på ruta før, men vi satset på at kjørededikasjonen tilsa at de var kapabel til å holde tempoet noenlunde oppe. Det viste seg å stemme, og vi ble klatrende stort sett like bak dem resten av dagen.

Ettersom jeg er betydelig bedre på lett bushwacking i bratt vestlandsli enn hard klatring, fikk jeg gleden av å starte ballet med de fem første lette lengdene. Vi hadde hørt at disse godt kunne gås løpende, og gikk for den varianten. Før vi kom i gang hadde finnene forsvunnet over en kant. Jeg måtte derfor finne frem på egen hånd, noe som gikk skeis allerede på andrelengden. En enkel treerlengde ble til en kjip og dårlig sikra travers for å komme tilbake på ruta. Rota vekk noen minutter, men ble i det minste skikkelig varm, både i hodet og kroppen. De to femplussopptakene på den neste lengden gikk bedre. Det samme med "stien" på ca 180 meter i fjerdelengden. Femtelengden var, som folk har sagt før, en temmelig diffus miks av buskas, vegetasjon og dårlig sikra, men enkle, sva. Her kan man sikkert klatre nesten overalt, og det går ikke an å bomme så lenge man venter med å begynne å klatre oppover fra "stien" til man ser det store takoverhenget i sjettelengden over seg.

Her tok vi igjen finnene og fikk oss en liten pause og tid til å studere de råe formasjonene vi skulle begi oss i kast med. På forhånd hadde vi avtalt at dersom vi ikke hadde en god følelse etter sjettelengden, som er rutas første av fire lengder på sekstallet, eller hadde brukt for lang tid, skulle vi snu der.

Johnny leda sjettelengden problemfritt. Klatringa er luftig, men egentlig ikke så vanskelig, og foregår stort sett på greie tak ute i veggen under taket, før lengden avsluttes i et slags off width-riss. Jeg var strålende fornøyd med å følge i fri uten å ha måttet ta i noe særlig, spesielt tatt i betraktning at sekken fortsatt var nokså nedlesset med mat og vann, og at romsdalsseksere vanligvis er på limit for min del. Selvtilliten hadde steget betraktelig, og vi følte oss plutselig nokså trygge på at resten av ruta skulle gå fint.

Johnny var så gira at han tilbød seg å også lede neste lengde, som står i 6-, noe jeg takket ja til. Det redda trolig fribestigningen av ruta, ettersom jeg var en hårsbredd fra å falle på cruxet (på topptau) da den ene jammen glapp. Selv om Johnny gikk også denne lengden lett, var vi enige om at den kanskje hadde den vanskeligste enkeltsekvensen på ruta.

Jeg tok over i den 8. lengden, som går skrått mot høyre gjennom litt diffuse formasjoner og sva, og ender på en stor gresskledd hylle. Enkel klatring der det av og til er litt langt mellom sikringene.

Jeg tok også den neste lengden. Her måtte vi vente litt på finnene igjen før vi kom i gang. Fin diederklatring til lita hylle under den bratte 10. lengden.

Den 10. lengden er etter min mening den av sekserlengdene om ser mest skremmende ut når du ser opp på den. Det er bratt og ser ikke helt opplagt ut verken hvor linja går eller at den lar seg sikre bra. Johnny gikk likevel på og før jeg visste ordet av det var han på stand. Jeg måtte grave dypt for å følge i fri, og kom opp til stand klissvåt av svette med en solid pump. Neste lengde (grad 5) starter opp det som kanskje er rutas mest estetiske riss. Klatringa er sikkert nydelig og lett, men for min del ble det en god miks av baksing og grynting, klissvåte jammer og sterke antydninger om undergradering.

Da Johnny kom opp til stand ble det tørt kommentert at "Det var en helt grei femmer", noe som for min del ledet til den nokså åpenbare konklusjonen at 10 lengder var altså det jeg hadde i meg i dag.

Vi hadde avtalt at jeg skulle gå den 12. lengden også, men etter innsatsen på den forrige ble det til at jeg spurte pent om at Johnny kunne ta den, under dekke av at vi måtte sørge for å holde den gode fremdriften oppe. Husker egentlig ikke så mye av den lengden. Jeg tok deretter toerlengden som bare er gåing og den lette men fine 14. lengden som først traverserer en luftig hylle til venstre før den følger en svarampe til stand.

Nå var vi kommet til den siste sekserlengden i 16. taulengde. Den er alt i alt kanskje den fineste og vanskeligste på ruta, ettersom den er lang og har nokså vedvarende og teknisk klatring. Her fikk vi oss en god pause mens vi ventet på at finnene skulle gjøre seg ferdig, noe som var meget kjærkomment for min del. Jeg hadde slitt med krampe i underarmene som kom og gikk siden den 11. lengden, og begynte egentlig å bli litt sliten. Johnny ledet også denne. Ikke overraskende passet den han som hånd i hanske med mye teknisk fotarbeid på små tak, smøring og stemming. Jeg var, nok en gang, mer enn fornøyd med å greie å følge i fri.

Jeg ledet deretter den lette 17. og 18. lengden, før Johnny stødig tok oss opp den nokså greie femplusslengden og femmeren i 19. og 20. lengde. I dette partiet handlet det mest om å holde et jevnt driv å komme seg opp før kreftene, vannet og lyset tok slutt, og for min del unngå å tryne på led pga. av underarmskrampene som plutselig hogg tak.

Den 21. lengden ble min siste i front. Lang fin lengde som går opp et dieder før den tar av til venstre opp en hylleformasjon. I føreren er det inntegnet et riss, men det er etter mitt syn litt misvisende. Lite vant som jeg er med jevne lengder på 50 meter, gikk jeg tom for sikringer i riktig størrelse, og ende opp med å sette en noe luguber standplass.

Johnny freste opp den den 22. lengden og fant den "skjulte" renna uten leting. Nå var det slutt på vannet, og jeg var mer enn glad for at vi snart var oppe. Johnny var derimot fortsatt uforskammet sprek. Han "fikk" derfor æren av å lede de to siste lengdene med klatring. Terrenget etter den 24. taulengden er lett, men går i utsatt terreng der det er fort gjort å gå seg bort i et og annet lite opptak hvis man ikke treffer idealsporet. Vi valgte derfor å gå løpende et godt stykke til. Oppskriften her virket å være å holde høyre og sikte på letteste vei, en oppskrift jeg som nevnt innledningsvis er betydelig bedre på enn klatring. Før vi kom opp på trygg grunn passerte vi finnene og fikk takket for følget, før vi tok av nordover på ryggen i håp om å finne noe smeltevann å slukke tørsten med (noe vi også gjorde). På turen ned DNT-stien kom kreftene tilbake, og med litt småløping rakk vi akkurat å komme ned på bilveien før det begynte å bli skikkelig mørkt.

Vi var mildt sagt ekstremt fornøyde da vi satte oss i bilen etter 18,5 timer på tur. Både over at vi hadde greid å gjennomføre noe som for kun et års tid siden fremstod som nokså utenkelig, men ikke minst over at vi hadde greid å nyte turen og føle at vi hadde kontroll. Gleden ble ikke mindre da vi skjønte at Circle K på Næs fortsatt var åpen. Sjeldent har burgeren, colaen, urgen, kaffekoppen, potetskruene og smågodtet smakt så godt i bilen på vei hjem til Ålesund.