Ben Nevis - Høyeste fjell i Storbritannia (15.08.2018)

Turen til Skottland ble ganske spontan. Noen uker i forveien satt jeg en kveld foran PCen. Jeg var rastløs og giret på en ny utenlandstur. Det endte opp med å stå mellom Færøyene og Skottland, men førstnevnte ble i overkant dyrt da jeg også måtte koordinere dette med en reise til Bodø for et bryllup jeg skulle i der. Jeg kontaktet da Johannes, en trofast turkompis som for øyeblikket studerte på University of Edinburgh. Praten dreide seg fort inn på Munros, som er skotske fjell over 3000 fot (914,4 moh). Da det viste seg at han fremdeles hadde Ben Nevis til gode og inviterte meg på besøk for å ta turen, bestilte jeg reisen med det samme.

© Endre Myrdal Olsen

Oppholdet i Skottland ble på tre dager. Jeg bodde hos Johannes i den noe trange studentboligen hans. Her var det såvidt vi fikk gulvplass til den oppblåsbare madrassen jeg sov på. Etter en dag som turist i Edinburgh hvor jeg hadde løpt rundt for å ta bilder og pløyd igjennom store deler av listen min over "Things to do" fra Tripadvisor, var det på tide å komme seg til det skotske høylandet. Johannes hadde flere eksamener å lese til, og hadde derfor kun denne ene fulle dagen til rådighet.

© Endre Myrdal Olsen

Vi stod opp kl 07.00. Dagen var kommet for turen til Ben Nevis, Storbritannias stolthet og høyeste fjell. Vi spiste en liten frokost i den felles kantinen ved studentboligen og tok bussen til flyplassen ved Edinburgh. Her leide vi en bil. Så var det bare å ta fatt på den 3 timer lange kjøreturen til Fort William. Jeg var kartleser, og synes selvsagt det var veldig uvant å sitte som passasjer i venstre fremsete. Johannes hadde kjørt noen ganger her tidligere og var noe vandt til å være på "feil" side av veien.

© Endre Myrdal Olsen

Været var ikke det helt store i dag. Regn og tåke. Dette hindret oss likevel ikke i å få flott utsikt undervegs mot topper i et grønt og frodig høyland. Ved Fort William spiste vi en bedre lunsj bestående av egg, bacon, brød og den skotske retten haggis. Helt fantastisk. Haggis er kjøtt som er kokt i magesekken på dyret. Må legge til at det var vikingene som først og fremst introduserte retten for landet. Bare så det er sagt.

© Endre Myrdal Olsen

Johannes måtte kjøpe ny turbukse i en butikk. Han håpet han ikke fikk bruk for den, slik at han kunne levere den tilbake etter turen. Etter en liten tur i en matbutikk for å kjøpe noe niste, kjørte vi videre inn til Ben Nevis Visitor Centre og parkerte utenfor her. Dette ligger ved River Nevis, like sørøst for Fort William. Her er det god plass til mange biler og man betaler en liten slant for å stå parkert her en dag.

© Endre Myrdal Olsen

Vi startet i greit tempo oppover stien. Ikke så langt oppe, gikk denne over til steintrapper. Vi la nå fort merke til at dette ikke akkurat er en tur i urørt høylandsterreng. Disse trappene går nesten helt til topps på Ben Nevis. Undervegs møtte vi allslags mulige folk, og de fleste var langt ifra fjellvant. De kom gående i dongeribukser, converse-sko og finjakker. Flere var på vei ned og var så utslitt at de såvidt holdt seg på beina. En skal se mye rart på fjell utenfor Norge. I tillegg til det faktum at startstedet for turen ligger på havnivå og at en derfor må opp 1300 høydemeter, gjør Ben Nevis til en ganske krevende tur for mange.

© Endre Myrdal Olsen

Landskapet rundt oss var grønnbrunt og frodig. Her var det rikelig med mat til de skotske geitene som beitet rundt oss. Et flott syn langs de litt monotone trappene som snirklet seg oppover. Det gikk likevel unna og vi spiste høydemetere. For øyeblikket var det overskyet og høyt skydekke. Lenger oppe fikk vi derfor en flott utsikt utover nydelig skotsk høyland, akkurat slik jeg ønsket å se. I en av de avlange svingene til trappene, tok vi en avstikker opp en bratt sti som slakte ut lenger oppe. Dette sparte vi en del tid på, og det var deilig med litt mindre tilrettelagt terreng under beina. Lenger oppe kom vi inn igjen på trappene.

© Endre Myrdal Olsen

På rundt 1000 moh entret vi tåkehavet. Her oppe regnet det og blåste skikkelig sur vind. Steintrappene stoppet her, og nå var det kun steinur resten av veien. Vi ankom omsider toppen av Ben Nevis og stod nå på Storbritannias tak. Vi hadde brukt rett i underkant av to timer fra parkeringsplassen.

© Endre Myrdal Olsen

Etter et bilde ved toppvarden, gikk vi inn i den vesle nødbuen her oppe. En liten hytte med lavt tak som er omkranset av stein. Her inne møtte vi på en polsk kar som hadde tenkt å overnatte i buen. Det var knapt nok plass til meg, Johannes og ham der inne, og taket var ikke høyere enn at vi kunne stå på huk. Han hadde med seg en flaske whiskey som han skulle drikke i løpet av kvelden. I ettertid har jeg lurt på hvordan det faktisk gikk med ham. Meg og Johannes fikk oss en slurk fra flasken, pratet litt og ønsket ham deretter et flott opphold her oppe den kommende natten.

© Endre Myrdal Olsen

Det blåste og regnet såpass kraftig at vi ikke ble mer enn ca 15 minutter på toppen. Fikk på oss en lue og noen hansker og satte i marsj nedover. Johannes gikk i shorts hele veien, da han ikke ville ofre den nye buksen han hadde kjøpt, men heller få pengene igjen for den når vi kom ned igjen til Fort William. Han var derfor rimelig kald nå.

© Endre Myrdal Olsen

Vi jogget nedover, og fikk noen positive komplimenter fra folk når vi passerte dem i noe høyt tempo. Det gikk unna, og plutselig var vi nede ved bilen igjen. Vi hadde brukt 3 timer og 58 minutter på turen. Det hadde vært en flott opplevelse og fin tur til toppen av Storbritannia. Vi bestemte oss for å kjøre til Glasgow og spise en god middag der. Da fikk jeg vært innom og sett litt i den byen også.

© Endre Myrdal Olsen

Nå var det min tur til å prøve å kjøre på feil side av veien. Skal innrømme at jeg var litt smånervøs og fikk assosiasjoner til min første kjøretime. Det var bare å kaste seg i det. Vikeplikt fra høyre i rundkjøringer var den største utfordringen. Hver gang det skulle gires, smalt jeg også høyre hånden rett inn i bildøren. En annen ting jeg gjorde mye i starten, som også er vanlig, var å ligge langt ut mot grøftekanten. Komisk, men å kjøre bil i Storbritannia må rett og slett bare oppleves. Kom raskt inn i det, og det var kult å endelig oppleve det. Digg å ligge å cruise i 130 km/t på motorveien. Til og med i den farten fikk man ofte en bil bak som gjerne ville forbi.

© Endre Myrdal Olsen

Glasgow var en flott by med nydelige gamle byggverk. Etter en deilig pizza på en restaurant var det på tide å sette kursen mot Edinburgh. Dagen etter måtte Johannes lese til eksamen. Jeg fløy rundt i Edinburgh på sightseeing for å se mer av byen og fullføre listen min over "Things to do". Blant annet tok jeg en "Whiskey-tour" med historiefortelling og prøvesmaking, fikk også gratis prøvesmaking av Whiskey i en butikk litt senere, tok en drøss med bilder og kjøpte noen suvenirer. Senere på ettermiddagen fikk jeg en liten omvisning av Johannes rundt University of Edinburgh. Senere på kvelden spiste vi middag og dro på quiz på en pub med noen venner av ham. Skottland-eventyret mitt ble avsluttet med en morgentur til bytoppen, Arthurs Seat.

© Endre Myrdal Olsen

Flere bilder

Kart