Styggedals- og Skagastølsryggen (25.07.2018)  

Noen turer er av en sånn type at de alltid vil ligge på ønskelista helt til man endelig klarer å sette av tid til å gjøre dem. Denne er slik en. I hverdagen er det ikke fritt for at man lar seg blende av de unge, de umettelige og de sterke som feier over hele landet i løpet av en treukersperiode og som etter det stikker videre på raid til alpene.

Jeg vet at jeg har blitt en gammel bitter mann, men jeg har ikke evnet å prioritere slike raid tidligere og nå er tiden definitivt passert. De som kjenner meg vet hvorfor.

Desto kjekkere er det når man endelig manner seg opp og gjennomfører noe på ønskelista.

Ole er vel den av kompisene mine som jeg kan sammenligne meg med som er flinkest til å gjennomføre og denne gangen var det min tur til å stå nærmest når han fikk ideen (jeg husker strengt tatt ikke hvem som tok initiativet, men han var helt sikkert positiv).

Vi parkerte ved parkeringen i Helgedalen kl 17:15 og ut av bilen ramlet det to småbarnsfedre med alt for mye utstyr. Til forskjell fra de tidligere nevnte unge, umettelige og sterke hadde vi husket det utstyret vi trengte og vi kunne begynne marsjen innover Helgedalen relativt kjapt. I og med at rutinen vår på slike overnattingsturer er lik null var sekkene blytunge.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Ufattelig nok fungerte kroppen greit og det gikk fint å følge en tildels utydelig sti opp mot vannet som ligger på ca 1250 moh.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Det var deilig å komme seg opp fra Helgedalen og bort fra anleggsveien. Terrenget innover mot Styggedalen var lettgått og utrolig fint. Både Ole og jeg begynte å skjønne litt av hva turen kom til å innebære for oss i form at tunge sekker. Jeg minnes at jeg lå noen meter forran han i løypa, men husker dessverre ikke så mye om hva vi snakket om. Vi var i alle fall svette som dyr og for min del kan jeg godt tenke meg at jeg sendte de unge, umettelige og sterke en liten tanke om at de må da for f også kjenne det å ta seg opp her?

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Heldigvis var vi ikke værre stilt enn at vi fint klarte å ta inn over oss landskapet vi bevegde oss inn i og at dette kom til å bli en fantastisk kveld. Da vi kom til vann 1466 så vi for første gang Gjertvasstinden komme ut av tåka. Et ualminnelig mektig skue. Ole var vel på nippet til å slippe en tåre i ren fortvilelse av å skjønne hvor langt vi hadde igjen å gå denne kvelden. Ikke bare det, men siden opp mot Gjertvassoksle så bratt ut også.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Etter litt banning ble vi enige om å bare ta av oss på beina og vade over Gjertvasselva. Den var ikke stor, men jammen var det friskt nok. Da var det bare resten igjen. Første del oppover ga seg selv og vi kom etterhvert inn på en rampe som ledet oss ut mot øst og i retning av en liten bre.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Lukken er normalt sett mange hakk sprekere enn meg, men i denne type terreng og med tung sekk utlignes heldigvis slike ting i min favør. Han er dog en mester i å pløye dypt (eventuelt å begynne å sutre tidlig), så han seig oppover i jevn fart. Etter en kort rådslagning bestemte vi oss for å satse på svasystemene vest for den lille breen oppover. Her var det ufattelig fint med breskurte svaberg og små delikate flytt uten at det noen gang ble vanskelig eller veldig utsatt.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Vi hadde egentlig planlagt å overnatte oppe på Gjertvasstind, men vi hadde brukt for lang tid til at det var aktuelt og vi var gjennommøre da vi kom opp til Gjertvassoksle. Vi brukte omtrent 5 timer opp hit fra parkeringen.

Det var ikke noe problem å finne seg en fin plass for liggeunderlagene her oppe. Hverken Ole eller jeg er kjent for å sovne lett ute og det ble nok ikke allverden med søvn i løpet av de neste timene. Var det ikke litt kaldt også? Bittert at det skal gå an å fryse på sommerens fineste dag. Jeg tror pinadø jeg kjente en liten stein under ryggen også. Vel, vel, klokka klang kl 04:00.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Det ser ut til at vi brukte en liten time før vi klarte å sette kroppene i bevegelse. Første mål var 1982-toppen og opp hit var det overraskende bratt. Jeg tror faktisk vi stoppet opp og kukkelurte flere ganger og minnes noen opptak som var vonde for en morgenstøl kropp. Eksponeringen var dog ikke ille, så det var likevel kurrant.

Opp mot Gjertvasstind valgte vi å holde til venstre for snøflanken og gikk opp her usikret. Hadde vi møtt dette partiet senere på dagen ville vi ha gått løpende opp her. Nå lå tau og klatreutstyr alt for godt på sekken til at vi stoppet og tok det på oss. Urutinert egentlig. Snøkammen ville ha krevd stegjern og isøks, noe vi også hadde med oss.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Vi brukte faktisk 1t og 45 minutter opp til Gjertvasstind, men når vi først stod her oppe var det magisk. Dagen hadde kommet skikkelig igang og været så ut til å levere i verdensklasse.

Partiet ned fra Gjertvass var vi spente på og vi startet på ferden videre ganske kjapt. Vi holdt relativt langt mot venstre nedover og etterhvert som vi sneik oss nedover passerte vi det ene rapellfestet etter det andre. I denne siden lå det litt is her og der, men jeg forstår godt de som tar et par tre rapeller ned her på mer krevende føre. Det var såpass mange rapellfester nedover at vi var usikre på hvilket feste vi skulle velge og vi ente opp med å klyve for langt ned og til vår venstre side. Etter litt jukking kom vi oss opp og mer mot høyre og fant det vi tror er den riktige plassen. Vi rapellerte uten stegjern og fikk gleden av å skli og banne da vi traff isen i bunnen av rapellen.

Opp til Styggedalstinden var det enkelt, men vi hadde knytt oss inn i tauet nede i Gjertvasskaret så det ble løpende opp hit. Faktisk gikk vi innbundet i tauet hele resten av dagen fram til v-skaret. Fra Gjertvass til Styggedals brukte vi omtrent 2 timer.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Her oppe ble det en god pause og vi kunne nyte synet av resten av ryggen som lå forran oss. Begge hadde vært på Storen før, men det var utrolig flott å kunne se landskapet fra denne vinkelen.

Ole ledet an videre og bortsett fra full nedsmelting ved en liten hammer ganske kjapt etterpå gikk det kjapt og elegant helt bort til foten av Centraltind. Stort sett var svaret å bare holde midt på ryggen og noen få ganger trakk vi mot venstre.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Ved foten av Centraltind møtte vi Linn Therese, Morten og en kar til. Hyggelig å møte dem her oppe. Den første delen videre herifra var litt ruskete, mens den siste delen opp mot Centraltind var nydelig.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

På Centraltind ble det en ny god pause etter å ha brukt nye to timer fra Styggedalstind. Jeg tror til og med vi lagde oss turens andre Real Turmat her. Dessverre husker jeg heller ikke hvor mye vann vi valgte å bære med oss, men nå begynte det å nærme seg slutten på det vi hadde med oss.

Ned fra Centraltind var det et lite stykke der man måtte ned mot høyre som var litt guffent, men det også gikk fint i dag.

Vi har til vår fornøyelse registrert at mange sløyfer Storen på denne turen med unnskyldningen "vi har jo vært der før". I ettertid er vi eplekjekke og sier at traversen knapt kan godkjennes uten å ta med seg toppunktet ;)

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Vi satte fra oss sekken i skaret opp mot Vetle og parkerte et par flasker slik at de skulle fange opp noe smeltevann. Varding viste veien ned til galleriet under Vetle. Dette partiet hadde et par svapasasjer som taukammeraten min ikke elsket og et fall ned mot breen ville vært slutten. Likevel, fint og tørt i dag. God stemning.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Opp mot Storen virket det veldig bratt sett fra avstand, og det var det forsåvidt også, men nå var vi blitt varme i trøya og det gikk lekende lett på løpende helt opp til toppen. Magisk å gå uten sekk en stund.

Returen tilbake til sekkene gikk fint og plutselig var vi oppe på Vetle. Her begynte vi å møte folk igjen og det var interessant å se gjengen som var på vei over Skagastølsryggen. Greit å vite at vi har lært et triks eller tre de siste 20 årene.

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Skagastølsryggen var flott i seg selv, men nå begynte vi å kjenne det såpass godt at det også ble en grad av "å bare bli ferdig". Rapellene gikk greit og plutseli stod vi nede i v-skaret. Her var det av med tauene

© Odd Arne Maridal

© Odd Arne Maridal

Vi brukte ca 12 timer fra vi startet på Gjertvassoksle til vi plantet beina på Vetle. Fra Vetle og ned til Turtagrø var det egentlig bare vondt. Ura ned til tindeklubhytta sluttet aldri og jeg tror vi begge var lystne på å bare legge oss ned for å vente på at helikopterne skulle hente oss. Følelsen av å slukke tørsten litt før tindeklubhytta var magisk. Vel nede på Turtagrø ble det et par brus og litt high-fiving med oss sjøl.

Der og da hatet vi nok mest, men det er jo sant som de sier; det er glemt nå :)

© Odd Arne Maridal