Bursdagstur over Skagastølsryggen (21.07.2018)

Min og Maries andre tur over den fantastiske Skagastølsryggen. Nesten på dagen fire år siden forrige tur over Skagastølstraversen og fem år siden første turen til Store Skagastølstind - Heftyes renne.

Bakgrunnen for denne turen var at Lars ønsket seg en tur til Storen i 50-årsgave, nå to år siden. Jeg og Marie ble den gang utnevnt som guider, for såvidt ingen tung oppgave å påta seg. Været og mangel på felles ledige helger de to siste årene har forhindret oss fra å prøve tidligere, men nå bød sjansen seg endelig. Nicolai var også gira og heiv seg i bilen for å bli med på tur.

Vi møttes på Turtagrø seint fredag kveld. Lars var en meget ivrig fjellmann og klatrer i sine yngre dager, men nå hadde han ikke rørt i et tau på ni år, og gav tydelig uttrykk for at kondisen var langt unna toppform. Vi var derfor alle innstilt på at tempoet ville bli rolig og at vi ville trenge hele dagen og vel så det. Satte vekkerklokka på 03:30 før vi la oss til å sove i teltet.

Neste morgen blir det avmarsj 04:15, et kvarter etter skjema pga. nødvendige dobesøk helt på startstreken. Vi har med to tau, to komplette sikrings-rack og masse brødskiver. Fint sig oppover til Tindeklubbhytta som vi ankom etter ca. 1,5 time. Herfra fikk vi tett følge av flere andre som var ute i samme ærend. Registrerte fem-seks telt rundt hytta. Siste påfylling av camelbackene ved tjernet under toppryggen av Nordre før den lange motbakken. Lars ble hengende stadig lengre bakpå oppover bakken, men vi blei enige om å møtes på toppen av Nordre. Marie, Nicolai og jeg gikk derfor i vårt tempo til toppen hvor vi traff og prata med to andre taulag som skulle samme vei. Vi observerte samtidig et redningshelikopter som jobba med å frakte ned noen klatrere som ufrivillig hadde tilbragt natta på Vesle Skagastølstind (ref. en NRK-artikken, visstnok ingen skader).

Det varte og rakk, men Lars dukka ikke opp. De andre taulagene la i vei, mens vi ble sittende og vente på Nordre. Etter en god halvtime med speiding i alle retninger får vi endelig øye på hverandre. Lars har da passert toppen av Nordre på nedsiden mot vest og er på vei bortover ryggen. Vi hiver sakene våre i sekken og følger på.

Usikret bort til V-skaret, hvor de to taulagene før oss er i gang med klatringa. Et annet par ankommer samtidig som oss, og får starte før oss. Vi må vente litt, men klatringa går radig og effektivt når vi kommer igang. Organiserer oss i to taulag med ett tau hver. Jeg leder, mens Lars følger. Han lar sikringene stå og Nicolai leder på de samme sikringene, mens Marie følger han. Funker helt greit. Fra Berges stol opp til Midtre er det ganske luftig, og vi går over til løpende sikring med alle fire i ett taulag. Funker greit, men tempoet er lavt. Allikevel, det gjør ingenting at ting tar tid. Vi har fantastiske omgivelser rundt oss, stadig morsomme klyveutfordringer og bra vær. Gruppens ønske er å beholde tauet hele veien, så vi fortsetter med løpende sikring hele veien til Halls hammer. Her kommer nok en taulengde. Hjelpe-slyngene som hang her sist vi passerte er nå borte, så nå må alle greie første-flyttet på Patchells sva på egenhånd. Alle mestrer utfordringen, og vi er snart på vei videre mot Vesle, også her på løpende sikringer. Fra Vesle nedklatrer vi 5 meter til det solide kjetting-ankeret, som tar oss ned til Mohns skar via en 60 meters rappell (det er også et anker midtveis om man kun har ett tau).
Fra Mohns skar ser den siste etappen opp til Storen temmelig seriøs og heftig ut. Allikevel er den langt i fra så utfordrende som man kan tro fra avstand. Vi går usikret opp til punktet der det bratner til. Deler oss i to separate taulag herfra. Jeg leder oppover og setter èn sikring på første 60 m taulengde. Lars følger og det samme gjentas i neste taulengde. Etter ønske fra Lars setter jeg noen sikringer ekstra på andre taulengde. Tredje taulengde går jeg usikret med tauet, mens jeg sikrer Lars opp til toppen. Litt spartansk sikring videre og plutselig er vi samlet på toppen alle mann. Jubel og god stemning. Møter to franskmenn på toppen som har klatret Vind, luft og ingenting.

Herfra gjenstår den vanlige returen ned mot Bandet. 60 m rappell fra kjettinganker (også her mulig med to rappeller) og løs baksing nedover. Etter sterkt ønske fra Marie tok vi også rappellen over svaene (av en eller annen grunn kan hun ikke fordra aking på sva). Etter tips fra Tindevegleder Salvesen tok vi oss ned på breen 100 meter før Hytta på Bandet (eller Skagastølsbu) for å unngå sprekkene som nå lurer ved den vanlige oppstigningen. Jeg firte ned de tre andre og nedklatret selv til slutt. Enkel og smart passasje som sparte oss for økser og stegjern over ryggen.

Deilig å endelig kunne pakke ned seler og hjelm. Som alltid en veldig god følelse når man er ferdig med det luftige og alt har gått bra. På hjemveien ba Lars oss andre gå i forveien slik at han kunne få avslutte i sitt eget tempo. Han fikk låne hodelykta mi og stavene til Marie, og så skiltes våre veier like etter breen. Marie, Nicolai og meg la dermed i vei de siste 6-7 kilometerne ned til Turtagrø og kunne åpne teltluka rett over kl. 23. Etter en kort cowboystrekk i teltet luska vi oss bort til Turtagrø hvor baren ennå var åpen. En kald øl - magisk! Halvannen time seinere kom Lars ruslende inn i den lille teltleiren vår. Mission complete! Takk for turen!