Kontrastfull tur til Monte Cinto - Høyeste fjell på Korsika (20.06.2018)
Skrevet av Fjellsamleren (Endre Myrdal Olsen)
| Startsted | Plateau de Stagnu (1473moh) |
|---|---|
| Turtype | Fjelltur |
| Turlengde | 8t 57min |
| Distanse | 11,7km |
| Høydemeter | 1621m |
| GPS |
|
| Bestigninger | Monte Cinto (2706moh) | 20.06.2018 |
|---|---|---|
| Pointe des Eboulis (2660moh) | 20.06.2018 | |
| Andre besøkte PBE'er | Asco Parkinglot (1405moh) | 20.06.2018 |
Vi våknet til en nydelig dag med strålende sol. Selvsagt gjorde vi det. Vi var jo på Korsika. Dagen i forveien hadde vi slått leir på en stor og åpen plass på siden av veien litt nedenfor Asco. Jeg hadde nok en gang sovet under åpen himmel og nytt stjernehimmelen. Etter en rolig frokost og klargjøring av sekker, kjørte vi opp til Asco og parkerte der. I dag var dagen da jeg, Christian og Hans Kristian skulle til topps på det høyeste fjellet på øyen, nemlig Monte Cinto på 2706 moh. Vi gledet oss vilt til dette.
Stien startet ved parkeringsplassen, og det var bare å nyte en behagelig marsj innover dalen i knusktørt terreng. Det var varmt her nede og svetten rant fort. Hadde en camelback på 3 liter i sekken. Synes det er litt stress å hele tiden måtte huske på å kjøpe inn så mange flasker med vann her nede, og hele tiden måtte beregne det. Er nok litt for vant til å fylle flaskene i spring og bekker i Norge.
Det var ingen andre som gikk på stien her nede. Vi antok at de fleste hadde startet noe tidligere enn oss. Lenger oppe var det artig klyveterreng. Her var det lagt ut kjetting på selv de enkleste plasser. Dette tok vi selvsagt ikke i bruk.
Vi spiste høydemetere og etterhvert begynte vi å ta igjen folk. Deilig å omsider komme over tregrensen. En gruppe på ca fem personer var på vei ned, og idet de passerte oss, la jeg merke til at mannen som gikk bakerst hadde festet en hodeskalle fra et stort dyr med horn. Visste ikke helt hvilket dyr dette var, men bare at jeg var grønn av misunnelse. Det hadde nok hengt på veggen i leiligheten min i Norge dersom det var jeg som fant det.
Etter å ha ta oss opp et snøfelt, tok vi en lunsjpause. Utsikten begynte virkelig å ta form. Skarpe og skyhøye spir over alt. Dette er virkelig kremen av natur på Korsika. Her oppe i høyden, var tempen også noe lavere. Veldig deilig. Vi gikk fremdeles i baris og shorts, og var i grunn de eneste som gjorde dette.
Vi kom etterhvert opp til et svært snøfelt. Dette strekker seg over et ganske stort område og er vedvarende bratt hele veien. Det var tråkket gode spor oppover fra før, og vi følte aldri behov for øks eller stegjern. Vi så likevel et taulag lenger borte. Dette feltet er ikke tegnet inn som bre på kartet, så vi antok at det bare var rester fra vinteren. De fleste andre franskmenn gav oss noen rare blikk da vi kom spradende opp her iført fjellsko, shorts og baris. Selv gikk de med bukse, jakker, gamasjer, støvler, stegjern og isøks. Har hørt litt rykter om at fjellkulturen i disse landene i stor grad baseres på faste prinsipper og dermed til tider kan virke litt "overkill".
Vi kom omsider opp fra snøfeltet, og etter litt klyving, var vi oppe på ryggen på 2500 moh. Her forsvant solen, og vi måtte få på oss en vindjakke da det ble noe kjølig. Bortover ryggen var det enkel og kjekk klyving. Ruten er jevnlig og grundig merket med røde malingsflekker på steinene.
Vi gikk først opp på fortoppen, Pointe des Eboulis. Her fikk vi god utsikt mot hovedtoppen. Mektig syn. Surrealistisk å tenke tilbake på at jeg for et par dager siden lå på en strand og kokte i 30 grader mens jeg nå befant meg i kjølig høyfjell over 2000 meter og hadde utsikt mot snøkledde fjellsider og spisse topper. Vanvittig store kontraster på denne øyen altså. Som om ikke det var nok, hadde vi også god oversikt over havet i horisonten.
Vi fortsatte nå ned i skaret mot Monte Cinto. Et sted måtte vi traverserte over et bratt og noe eksponert snøfelt. Bare artig. Videre opp mot hovedtoppen klyvde vi opp tørre og herlige sva som en litt alternativ rute enkelte plasser. Det er jo kjedelig å kun følge grusstien og merkingen hele veien opp.
Til slutt slaket terrenget ut og omsider stod vi på toppen av Monte Cinto på 2706 moh. Høyest på Korsika og høyeste fjell på ganske lang avstand. På toppunktet var det satt opp to kors. Christian fant en kinesisk pengeseddel som var teipet fast til det ene.
Været hadde forandret seg litt i løpet av de siste timene, og vi rakk å nyte den mektige utsikten før tåken dekket til alt. Her oppe var temperaturen tilsvarende som den gjennomsnittlige sommeren i norsk høyfjell. Det var kjølig vind og jakken og buksen måtte på. Etter noen bilder gikk vi et stykke ned igjen for å ta en matbit. Christian kunne friste med hver sin colaboks. Ellers gikk det i brødskiver og sjokolade.
Da det plutselig begynte å lyne og tordne i det fjerne, startet vi på returen. Ville ikke befinne oss så høyt oppe som dette om det trakk mot oss. Har hørt at lyn og torden er normalt i fjellene her på denne tiden. Varm luft møter kjølig fjelluft.
Vi var de eneste som var her for øyeblikket. De andre hadde enten snudd eller startet grytidlig. Plutselig hørte vi to stemmer lenger nede i tåkehavet. "Come on maaan, you can do this!!". Det var ikke vanskelig å høre at de var amerikanere. Da vi møtte dem, spurte de oss rett ut "Is it far to the top??". De var ikledd tynne jakker, shorts, vanlige joggesko og hver sin liten sekk på ryggen. En av dem var helt utmattet. De hadde fått anmodning av turistkontoret i Asco om å droppe å forsøke seg på toppen iført det utstyret, men breide nå stolt ut om at de hadde trosset disse rådene. Typisk amerikanere?
Vi forklarte dem at det ikke var langt igjen, men at lyn og torden kunne være på vei. Dette, i tillegg til det faktum at de nå var helt alene, langt fra folk og tilsynelatende utslitt allerede, brydde de seg fint lite om og fortsatte å kjempe seg oppover.
Vi fortsatte bortover ryggen mot Pointe des Eboulis og videre ned mot det store snøpartiet. Her var det bare å slippe seg løs og skli nedover. Fikk tatt noen skisvinger og det gikk radig ned her. Praten hang løst videre nedover stien og det var vakkert å nyte utsikten mot massivet med Muvrella og Punta Mezagnu hvor solen nå trengte seg gjennom de mørke skyene og skapte en magisk stemning. Massivet med alle pinaklene nedenfor Monte Cinto var også et imponerende skue nå.
Vi kom ned igjen til tregrensen og kom omsider tilbake til bilen ved Asco. En helt fantastisk tur i et vilt fjellrike. Vi gledet oss allerede til neste tur. Vi kjørte nå ned til Ponte Leccia og spiste middag på en koselig restaurant før vi satte kursen mot Calacuccia. På vei hit, kjørte vi inn på en sidevei og overnattet. Her var det litt mye busker og kratt til at jeg tok sjansen på å sove under åpen himmel mtp gifige dyr. La meg derfor inn på madrassen i bilen til Christian denne natten. Det ble en klam og svett opplevelse.
Takk for turen Christian og Hans Kristian.
Flere bilder
Kart
Kommentarer
Klatring?
Skrevet av kristoffergh88 27.06.2018 08:41Skal dere klatre dernede?
Sv: Klatring?
Skrevet av Fjellsamleren 28.06.2018 11:58Heisann.
Nei det ble ikke noe klatring, men ypperlige muligheter der nede! Skal nok tilbake.
Sv: Sv: Klatring?
Skrevet av kristoffergh88 28.06.2018 16:44Okay kjipparn! Ja det er knallfint!