Josten på skrå – Skålatårnet til Hest (18.05.2018)

Skrevet av 500fjell (Sondre Kvambekk) GSM

Startsted Tjugen (32moh)
Sluttsted Leirdalen (431moh)
Turtype Fjellskitur
Turlengde 21t 45min
Distanse 82,8km
Høydemeter 5219m
GPS
Bestigninger Skåla (1841moh) 18.05.2018
Bings brekuppel N2 (1800moh) 19.05.2018
Hest (1632moh) 19.05.2018
Høgste Breakulen (1956moh) 19.05.2018
Jostedalsbreen 1900 (1900moh) 19.05.2018
Kvitekoll (1767moh) 19.05.2018
Nordøst for Skålefjellet (1907moh) 19.05.2018
Såta (1701moh) 19.05.2018
Tomefjellet (1838moh) 19.05.2018
Tverrdalsbreen (1620moh) 19.05.2018
Vest for Tverrfjellet (1829moh) 19.05.2018
Andre besøkte PBE'er Skålabu (1830moh) 18.05.2018
Skålatårnet parkering (40moh) 18.05.2018
Leirdalen p-plass (420moh) 19.05.2018

Asbjørn klarte å lure meg med på årets siste langturprosjekt på ski. Egentlig var jeg ganske klar for å legge skiene på hylla, og spesielt dagen etter 17. Mai da jeg ikke akkurat la med grytidlig til sengs. Planen var å gå opp til Skålatårnet, sove noen timer der før vi skulle gå hele veien via Lodalskåpa/Ståleskaret, Høgste Breakulen og ut ryggene sør til Hest ovenfor Leirdalen som er en sidedal til Jostedalen. En tur jeg hadde målt til over 5000 høydemeter og over 80 km. Ikke noen pingletur med andre ord.

Klar for tur!
Klar for tur!

Det var bare å psyke seg opp nå som jeg hadde sagt ja, selv om kroppen i grunn hadde lyst til å bli i solsenga på terrassen. Fylte sekken med mat og drikke før vi på formiddagen 18. Mai kjørte ut til Leirdalen, satte igjen en bil der før vi kjørte i én bil helt til parkeringen mot Skålatårnet ved Loen. Her startet turen. Jeg hadde fått en kamerat som var på klatretur i Stryn til å kjøre bilen min tilbake igjen til Sogndal, så tusen takk Johannes!

På vei opp bakkene mot Skåla.
På vei opp bakkene mot Skåla.

Klokka ble så mye som 19.00 da vi forlot Skålaparkeringen og labbet i vei oppover mot Skåla. Jeg valgte å gå for fjellskiutstyr, mens Asbjørn hadde med lett randoutstyr. Hva ville være best på en slik tur? Jeg valgte fjellski fordi store deler av turen går i slakt terreng, og i tillegg har føttene mine det bedre i fjellskisko enn randosko når man er ute i mange timer i strekk. Konklusjonen var nok at det omtrent var like effektivt begge deler. Asbjørn var litt raskere enn meg i bratt terreng opp, og generelt alltid ned igjen. I tillegg var det fordelaktig i den bratte bakken ned sør for Hankebreen ved Lodalskåpa. Der kom jeg til kort med mjuke fjellskisko på blank skare (hadde vært kjekt med stegjern og isøks). Jeg hadde fordelen i slak motbakke, og på flatene i det midtre partiet ved Høgste breakulen. I tillegg slet nok Asbjørn mer med gnagsår enn hva jeg gjorde.

Kveldsstemning utenfor Skålabu.
Kveldsstemning utenfor Skålabu.

Måtte gå til fots opp til 750 moh, et stykke ovenfor brua før vi tok på skiene. Vi nådde toppen etter drøyt tre timer i friskt tempo. Det siste stykket før hytta begynte det å bli så kaldt at jeg måtte ta på meg en jakke fremfor kun t-skjorte. Asbjørn stilte i boxern hele veien til topps, men heretter var det kun kondomdress som gjaldt.

Var 13 andre på hytta denne kvelden, akkurat like mange som sist gang jeg var her for et par uker siden. Vi fikk smeltet nok vann til å ha med oss på resten av turen (5,5 liter), og laget oss middag (real turmat) før vi hoppet til køys.

Turstart kl. 03.10.
Turstart kl. 03.10.

Det ble ikke mange timer søvn på øyet før vekkerklokka kimet kl. 02.30. Var ikke veldig fysen på frokost siden det føltes ut som jeg nettopp hadde spist middag, men fikk grytet i meg en frokostblanding før vi var pakket og klare for den lange ferden mot Hest. Det blir en lang tur. For min del så det ut som en evighet bare til Lodalskåpa, og da er man bare en tredjedel på vei…

Tilbakeblikk mot Tindefjellet.
Tilbakeblikk mot Tindefjellet.
Runder i nordsida på Bings brekuppel.
Runder i nordsida på Bings brekuppel.
Sola begynner snart å stå opp.
Sola begynner snart å stå opp.
Soloppgang, og langt der nede ligger Oppstrynsvatnet.
Soloppgang, og langt der nede ligger Oppstrynsvatnet.

Ute var det heldigvis nattefrost, og svært skarpe forhold. Kl 03.10 startet turen ute i skumringen. Jeg gikk stort sett med halvfeller, av og til helfeller dersom bakkene var bratte. Vurderte klister, men det var overraskende nok litt tørr snø oppå skaren enkelte plasser. Siden skaren var så hardt endte jeg opp med å bære skiene på sekken opp mot Bings brekuppel, Skålefjellet og Hanken. Vi fant en god driv, og det ble noen naturlige luker på meg i motbakker som Asbjørn hentet inn igjen nedover. Siden vi skulle være ute i mange timer holdt jeg samme spise- og drikkeregime som på tidligere langturer. Drikke en gang hvert tiende minutt, spise minst en gang i timen. Asbjørn hadde blitt inspirert av matvanene mine og stilte på turen med både Grandiosa og lefse! God stil.

Brattbakken opp mot 1905 Skålefjellet.
Brattbakken opp mot 1905 Skålefjellet.
Asbjørn kommer etter i bakken.
Asbjørn kommer etter i bakken.

Nydelig å gå bortover Tindefjellrekka i soloppgangen. Det er en god del grove bresprekker her, så man bør absolutt være obs på det dersom sikten er dårlig. Vi ankom Hankebreen etter 3,5 timer på tur, godt foran skjema. For å komme ned på sørsida av Lodalskåpa kan man enten rappellere ned i en renne, eller gå ned en lenger snøbakke noen hundre meter lenger øst. Vi valgte det. Men som forventet var det steinhardt her, og jeg skulle spare vekt med å ikke ta med isøks og stegjern. Jeg angret! Asbjørn med randoutstyr skrenset seg elegang ned her, men det turte ikke jeg med fjellski og mjuke lærstøvler. Endte opp meg å sparke trinn for trinn baklengs ned denne bakken. Brukte sikkert en god halvtime på det som normalt burde tatt fem minutter! Frustrerende, men det er viktig å ikke ta noen snarveier i forhold til at konsekvensene er store ved glissade. Asbjørn fikk i alle fall en god pause med plastring av diverse gnagsår.

Lodalskåpa.
Lodalskåpa.
Hanken og Lodalskåpa.
Hanken og Lodalskåpa.
Lodalskåpa sett fra øst. Klatra opp der for et par år sida på vinteren.
Lodalskåpa sett fra øst. Klatra opp der for et par år sida på vinteren.
Hardt og isete ned sør for Hanken.
Hardt og isete ned sør for Hanken.
Tilbakeblikk mot den bakken jeg brukte en evighet på å komme meg ned uten stegjern og isøks.
Tilbakeblikk mot den bakken jeg brukte en evighet på å komme meg ned uten stegjern og isøks.
Digre bresprekker ble passert flere steder.
Digre bresprekker ble passert flere steder.
Mot Brenibba.
Mot Brenibba.

Etter en liten motbakke bar det ned til Ståleskaret der vi fant ferske skispor fra Josten på langs grupper. Nå begynte den langdryge delen av turen bort mot Høgste breakulen. Eviglange breflater… Først en motbakke opp til kulen vest for Brenibba, deretter en utforbakke ned til Kjenndalskruna-bassenget der vi møtte en gjeng som hadde campet. Tok en rast mens vi slo av en prat med dem. Omsider la vi i vei på det lange stykket opp til Høgste breakulen. Med tiden til hjelp kom vi oss opp på toppen, og vi rakk det akkurat før skaren begynte å forsvinne. Dermed vant vi mye distanse på å nærmest kunne renne og skøyte oss helt ned til 1480 moh i øvre del av Tunsbergdalsbreen. Vær obs på at det er en god del sprekker i dette området.

Asbjørn iført kondomdress og kartmappe. Uslåelig kombo. Lodalskåpa i bakgrunnen.
Asbjørn iført kondomdress og kartmappe. Uslåelig kombo. Lodalskåpa i bakgrunnen.
Staking ned mot Kjenndalskruna-bassenget.
Staking ned mot Kjenndalskruna-bassenget.
På Høgste Breakulen. Kor skal vi no?
På Høgste Breakulen. Kor skal vi no?
Sprekker i øvre del av Tunsbergdalsbreen.
Sprekker i øvre del av Tunsbergdalsbreen.

Nå startet vi på den siste tredjedelen av turen, massivet sørover mot Hest. Ifølge en felles venn av oss skulle dette partiet være svært langdrygt, så vi var mentalt forberedt på det verste. Var en god del opp og ned ja. På flatene var snøen blitt så fuktig at vi klarte å gå diagonalgang bortover uten feller under skia. Så i grunn gikk det fortsatt ganske effektivt, og deilig at snøen var blitt litt mjukere under nedkjøringen for min del.

Videre mot Kvitekoll.
Videre mot Kvitekoll.
Evige snøvidder.
Evige snøvidder.
Fint renn ned fra 1695 med Tunsbergdalsvatnet langt der nede.
Fint renn ned fra 1695 med Tunsbergdalsvatnet langt der nede.

På vei opp mot Kvitekoll begynte det å drive mørke skyer fra vest, men de stoppet akkurat der vi var slik at vi fikk nyte sola resten av turen. Var nok på riktig side av Jostedalsbreen. Dette med sigende skyteppe har jeg opplevd tidligere på Brenibba og Holåtindene, så dette er nok et typisk værfenomen på våren hvis vinden blåser fra en bestemt retning. Artig å skue ned mot Austerdalsbreen, Veitastrond og ned mot Tunsbergdalen. Eksotiske plasser vi blir vitne til føler jeg.

Ned mot Tunsbergdalsbreen.
Ned mot Tunsbergdalsbreen.
Austerdalsbreen i det fjerne.
Austerdalsbreen i det fjerne.
Tverradalen og Tunsbergdalsvatnet.
Tverradalen og Tunsbergdalsvatnet.

Siste bakken opp til Såta fikk jeg et skikkelig kick av den siste Red Bull shoten, så peiset på det siste jeg hadde disse 400 høydemeterne fra skaret i nord. Det resulterte i skikkelig Sundby-hoste resten av turen. Man ber om bråk selv… Nå var det kun en liten utforkjøring før de siste 60 høydemeterne opp til Hest gjensto. Møtte en gjeng som nådde toppen samtidig med oss. De ble nok litt forbauset da de så at jeg stilte med fjellski. Ikke så vanlig syn i disse dager til fjells.

Ned fra Såta mot Hest.
Ned fra Såta mot Hest.
Veitastrondavatnet.
Veitastrondavatnet.

Nå ventet kun en flott nedkjøring langs den ikoniske østryggen på Hest. Den er bratt og eksponert, og vær svært forsiktig med tanke på den digre skavlen på nordsida. Det er ikke veldig bredt her, så man må virkelig kjøre med stor grad av kontroll. Det var akkurat nok snø til å komme seg ned langs ei renne i sørsida på slutten av østryggen. Sola hadde stått på i hele dag i østsida, gjort snøen bløt og resultert i sugeføre. Derfor var det ikke mye god skikjøring vi gikk glipp av da vi traverserte oss ned til hytta på Skaret. Snaut hundre meter nedenfor hytta ble det så lite snø at jeg resignerte og valgte å bære skiene resten av veien ned til demningen. Asbjørn viste gode myrskiferdigheter og karret seg elegant fra snøflekk til snøflekk hele veien ned. Siste biten ned veien til bilen bød på litt bæring, men også partier med snø som lå igjen fra langrennsløypa i vinter.

Østryggen på Hest. Der ned skal vi.
Østryggen på Hest. Der ned skal vi.
Tilbakeblikk opp mot Hest.
Tilbakeblikk opp mot Hest.

Med overraskende god tid (13,5 timer fra Skålatårnet) hadde vi gjennomført hele turen fra start til slutt på under 24 timer. Klokken var så vidt 16.30. Det må vi si oss godt fornøyd med. Sesongens kanskje siste skitur ble avsluttet med stil og feiret med is og pizza i Sogndal like etterpå.

Snart nede i Leirdalen. Her møter vinteren sommeren.
Snart nede i Leirdalen. Her møter vinteren sommeren.

Takk for en fantastisk tur, Asbjørn! :)

Kart

Kommentarer

  • -
    avatar

    Kul variant

    Skrevet av Asbjornr 28.05.2018 12:58

    Har sett på en liknende tur med samme start, men da å gå ut til Melsnipa og Meneseggi og ned til Vetlefjorden, men dette var en veldig kul variant dette, også :)

  • -
    avatar

    seriøst?

    Skrevet av kobbenes 19.05.2018 22:40

    ramla du i gryta til Obelix då du var liten, eller er det lepsylen til Johaug du har smakt på?

    • -
      avatar

      Sv: seriøst?

      Skrevet av kobbenes 25.05.2018 08:40

      etter å ha lest turrapporten er jo dette berre enda villare. 13,5 timar på 8 mil. dette er jo veldig veldig kult! Synest det er på tide med eit sånn minutt-for-minutt-program frå ein av desse fjellturane dine!

      • +
        avatar

        Sv: Sv: seriøst?

        Skrevet av 500fjell 27.05.2018 23:34
Tittel:
Tilgjengelige tegn: 1000
Kommentartekst:
Du må være innlogget for å skrive kommentarer.