Ystevasshornet fra Strandafjellet (28.03.2018)

Tredje dag med påskeskiturer på Sunnmøre. Etter to solide skidager i forveien begynte vi å ane et behov for en litt roligere tur, så løsningen ble å starte dagens tur fra toppen av den sørlige skiheisa på Strandafjellet (Furset). Målet for turen var i utgangspunktet Dalmannshornet, nabotoppen til Ystevasshornet som vi hadde besøkt tidligere. Utsikten mot Jakta og Slogen var en stor grunn til valget av denne toppen.

Skredfaren var fortsatt betydelig ifølge varsom, og flere steder på Sunnmøre hadde det løsnet ganske store flakskred de siste dagene, så vi valgte fortsatt å være litt passive. Ved å starte turen fra skiheisa unngikk vi "terrengfelle"-oppstigninga i Vassdalen, som kanskje er den mest brukte ruten til Dalmannshornet.

Starta bedagelig med en kakaostopp på paviljongen på toppen av Furset-heisa før vi tok T-kroken til topps. Deretter starta en rolig motbakke til toppen av Tuvegga. Flere andre på tur til Tuvegga. Møtte ei dame på Tuvegga som var temmelig skeptisk til at vi tenkte oss på Dalmannshornet mtp skred. Vi visste at vi måtte forbi ett bratt parti for å nå den toppen, men at turen forøvrig burde være ganske grei. Fulgte skispor ned fra Tuvegga mot Tindeskardvatnet. Fin liten nedkjøring. Her blei det lunsjpause i sola, mens vi tittet bort på oppstigningen til Dalmannshornet. Det bratte partiet som skilte oss fra toppen så ikke særlig skredutsatt ut. Det var temmelig avblåst, med steiner som stakk opp flere plasser. Men det så temmelig bratt ut, og vi hadde verken øks eller stegjern med oss.

Etter lunsjen tok vi oss opp til den bratte kneika. Det gikk flere fotspor oppover, men jeg så på spora at de som hadde gått her før oss hadde brukt stegjern. Mens Marie ventet begynte jeg å sparke steg oppover. Det var bratt, og uten verken stegjern eller øks tenkte jeg mer og mer på hva som ville skje hvis jeg sklei her. Nesten på toppen gikk spora over et steinparti som helte skrått nedover og det var på tide å ta en avgjørelse. Dette fikk vente. Det hadde sikkert gått bra, men samtidig blei det for dumt å gå på en smell her og rutsje 200 meter ned til bunnen av dalen på hard snø og oppstikkende steiner. Sparka med baklengs ned igjen.
Derfor blei det heller tur til Ystevasshornet, denne gangen i langt bedre vær enn vi hadde sist vi var her. Denne gangen fikk vi til og med utsikt helt til Slogen. Jeg hadde drassa med meg kamera og telelinse som veide nærmere 2,5 kilo med tanke på utsikten fra Dalmannshornet. Var ikke helt nyttesløst å ta den med til Ystevasshornet istedenfor. Tok oss også en tur ut på den ytterste varden og holdt god avstand til skavlen på nordsiden.
Deretter var det bare å vende skia tilbake mot start. Snøen var ikke på høyde med de tidligere dagene. Fellene måtte på igjen ved bunnen av Tuvegga. Her skremte vi frem ei rype og jeg fikk knipsa noen bilder til den stadig økende samlingen av rypebilder. Fra Tuvegga fikk vi en lang nedkjøring på høyst middelmådig snø - til slutt i nypreparerte løyper ned skianlegget.