Endelig! Etter noen helger med regn og ustabilt vær slo godværet endelig til! Har hatt denne turen høyt på lista lenge og nå var tiden inne.
Parkerte bilen på Årdal-siden av bommen og tuslet innover i 7-tiden. Brukte ca 2,5 timer til Austanbotntind S2. Etter en brødskive og ordning med tau og sele var det for alvor i gang.
Greit opp til S2 på tørt føre men kan forestille meg at det er kjipt der på vått underlag. Videre ned til standplass ved pinakkelen og så lett klatring opp til rapellfeste.
På vei over pinakkelen så vi det kom flere lag etter oss og når vi var i ferd med å krysse svaene var det riktig så folksomt bak oss.
Christian gikk nesten hele 50-meters tauet ut på vei over svaene og fant en fin standplass på ryggen bortenfor. Opp herfra kunne vi ha gått usikret men siden vi ikke visste hva som ventet oss ble tau og sikringer brukt.
Lunch på Søre og så bar det videre med tinderangling langs eggen i retning V0. Vi valgte å gå ut til høyre for å ta den enkleste veien opp. I ettertid lurer jeg på om vi heller burde ha klatret rett på og spart en del tid. Det ble mye knoting og det var mye mer utfordrende enn jeg hadde sett for meg. Det ble en kort rapell ned et utsatt parti for å komme bortenfor den renna vi hadde lest om (tror jeg). Opp herfra var det bratt klyving men med så mye løst + at det var ganske vått noen steder var det godt å ha tau og sikringsmidler fremme.
Vel oppe på ryggen ble tauet lagt igjen og vi tuslet opp på, etter min mening, en av de fineste toppene i Jotunheimen og landet ellers.
På vei ned det bratteste partiet under V0 ble det en rapell. Et felt med is "sperret" veien og vi syntes det ble for mye av det gode. To hyggelige karer vi møtte som hadde tenkt å gå ned på løpende forankringer syntes heller ikke det var noe ok så de rapellerte på samme tauet. Problemet var at når alle var vel nede satt tauet seg fast.
Så da var det å komme seg opp igjen og de to hyggelige karene var ikke vanskelig å be. Christian var motvekt mens en gikk på klemknute opp og fikk ordnet et nytt rapellfeste.
Etterhvert kom alle seg trygt ned nedenfor det bratteste partiet og etter taukveiling ble returen til bilen for alvor igangsatt. På veien var det å stikke innom Vestre og Vestraste Austanbotntind.
Til slutt gikk solen ned og det var ganske skumt når vi endelig kunne slenge fra oss ryggsekken i bilen og kjøre til telten. Det ble 15 timer på tur :-)
Kommentarer