Ryggtravers i ekstremvind til Monte Brancastello (29.06.2017)

GPS-målt antall høydemeter er altfor høyt, sannsynligvis er det korrekte målet godt 50% under det GPS-registrerte. Årsaken er sannsynligvis den ekstreme vinden; høydemåleren svingte opp og ned minst 15-30 meter på samme høyde i vindråsene. "Spik'ene" på høydeprofilen har sannsynligvis samme forklaring. En polakk jeg snakket med på Corno Grande 2 dager senere kunne fortelle at vindstyrken hadde vært målt opptil 90-100km/t. Rapport følger..

Vi hadde ankommet Gardaområdet i Nord-Italia i sene kveldstimer 26.juni, og våknet til tordenskrall mellom fjellsidene. Neste dag skyet og småregn, og grunnet diverse sommel kom vi oss ikke på noen fjelltur denne dagen. Neste dag meldte opptil flere værmeldere 50-60 mm nedbør, og det var også meldt torden resten av uken. Det synkende humøret ble etterhvert erstattet med rastløshet og handlekraft; neimen om "minst en av oss" aktet å fortsette ubrutt rekke på 26 dager med regn på Vestlandet med samme sort i Nord-Italia! Vi avbrøt derfor oppholdet her, satte oss i leiebilen, og kjørte sørover, og om ettermiddagen 2806 var vi innlosjert i trivelige Alba Adriatica "midt på Støvelen". Neste dag hadde Yr solgløtt og vind 4-6 m/s på Corno Grande, mens Storm meldre fra 6-16 m/s. Vi kjørte på disse værmeldingene opp til Campo Imperatore som er vanligste startpunkt for turer til Corno Grande. Her blåste det noe aldeles avsindig fra sørvestlig retning; det formelig brølte i master og bygninger, og skyene kom i stor hastighet oppover fjellsidene. Vi kledde godt på oss og gikk et par hundre meter oppover, men her var det svært vanskelig å stå oppreist, og umulig å gå på noen alpin topp. Slukkøret satte vi oss i bilen og kjørte litte nedover i dalbunnen østenfor Campo. Her gikk en liten sidevei bortover mot en rygg som ledet østover og oppover til det som vi senere fant ut var Monte Brancastello. Det blåste godt her også, men i starten lå den tydelige stien noe avskjermet nede i dalbunnen før den gikk opp på en rygg som strakte seg i SSØ retning. Vi traff folk på vei ned igjen, men så ingen på ryggen videre, vi skulle snart skjønne hvorfor...Stien sørøstover ryggen lå for størstedelen på høyre side; for anledning på lo-siden i forhld til dagens vindretning. Vinden kom rett i mot den bratte sørvendte flanken av ryggen, og fikk ekstra fart når den skulle over ryggen. Bortover her blåste det stedvis minst like kraftig om oppe på Campo I, og flere steder måtte vi holde lavt tyngdepunkt og faktisk et par steder klyve/krype for ikke å blåse overende. På motsatte side, bare noen meter nedenfor eggen, var det nesten blikkstille.

Det var ikke nedbør, og her hvor vi var, i motsetning til på Campo og på Cornoo grande, var det solgløtt innimellom de hastig jagende skyene. Vi arbeidet oss møysommelig oppover, med høyt energiforbruk i den sterke vinden; på et par bratte partier nærme toppen var vinden aldeles avsindig sterk,

og det var med nød og neppe vi klarte å klore oss opp. Toppområdet, som bestod av 2 nesten like høye topper; begge markerte, lå litt mer skjermet, trolig var det noen fremskutte rygger som løftet verste vindråsene over her.

Den marginalt høyeste toppen hadde, behjelpelig nok for oss, en toppmarkering som fjernet enhver tvil både om navn og høyde. Vi hadde siste halvannen timen hatt fjellryggen og fjellet helt for oss selv, det er vel bare nordmenn(?) oppvokst langs Vestlandskysten som er gale nok til å bestige et såpass høyt fjell i veritabel storm, for DET var det! Å gå videre mot Monte Camicio under de rådende forhold var ikke diskusjonstema.

Temperaturen innbød ikke til særlig utdrøying av oppholdet på toppen, og vi snudde snart nedover. Vi hadde både på veien opp og ned kunnet glede oss over en fantastisk flora, med noen kjente og kjære innslag fra egen flora(bl.a. var reinrose og orkideen brudespore dominerende over store områder) og atskillig flere ukjente arter, hvorav mange skal være endemiske, dvs bare finnes i Apenninnene. Den udiskutable kongen av topper i området, Apenninnenes klart høyeste fjell; Corno Grande, viste seg aller nådigst frem fra skylaget noen få korte øyeblikk, men nok til å fengsle minst en av oss..

Vi kom oss forblåste og småkalde, men ellers velberget, ned til bilen etter en "særdeles luftig" fjelltur, som absolutt anbefales under gunstigere værforhold for den som måtte besøke dette flotte området.