Gjertvasstind og Styggedalstinder fra Gjertvassbreen (06.05.2017)

Endelig tid for en tur vi har snakket om i årevis - Gjertvasstind og Styggedalstinder via Gjertvassbreen! Værmeldingen var fantastisk og snøforholdene opp breen til Gjertvasskaret etter sigende gode, så Fossen (Christian Fossen) og jeg satt oss i bilen i Oslo fredag ettermiddag og satt kursen mot Turtagrø. Vi visste det var High Camp denne helgen, men regnet med å kunne legge oss i fred ved veien inn i Helgedalen. Ankomst ca 21.30 en varm vårkveld. Veien var ikke brøytet, så vi slo opp telt ved avkjøringen fra hovedveien.

Etter en overraskende kald natt i posen ringte klokken 05:00, og etter en iskald frokost satt vi av gårde kl 05:30 innover Helgedalen under en blå morgenhimmel. I sekkene hadde vi blant annet 2x klatreøkser hver, stegjern , 1x 60m heltau, en del sikringsutstyr, samt godt med mat og drikke. Her skulle vi ikke la oss stoppe av utstyrsmangel!

Vel oppe på flaten under Styggedalsbreen ble vi møtt av et utrolig utsyn mot dagens mål. Styggedalsbreen vurderte vi som trygg ved fornuftig sporvalg, og nøt utsikten mens vi tuslet innover. Litt hardt opp bakken til Gjertvassbreen, så vi tok skiene på sekken i toppen i det bratteste partiet. Vel oppe på Gjertvassbreen nærmet vi oss virkelig dagens første utfordring - å komme oss opp det oppsprukne brefallet opp til Gjertvasskaret. Sporvalget ga seg i stor grad selv: mot venstre under det markante steinpartiet midt i brefallet, videre under den store seracen nedenfor til venstre for denne og slakeste vei svakt mot høyre opp til Gjertvasskaret.

Før vi kom under det markerte steinpartiet i brefallet erstattet vi ski og staver med stegjern, tau og øks. Fossen insisterte på at skiene måtte være med opp. Jeg på min side var mer skeptisk, men lot meg motvillig overbevise. I og med at vi var de første oppover på en del dager måtte vi (les: i stor grad Fossen) tråkke spor, noe som viste seg å være en slitsom affære. Det er bratt opp breen, men med stegjern og en øks på ålreite forhold vil det normalt være helt OK å ta seg opp til Gjertvasskaret. Vel oppe i Gjertvasskaret kl 10:00 etter 4,5t i temmelig effektivt tempo.

Vel oppe i skaret var det av med sekker, og i gang med dagens andre utfordring: Gjertvasstind. Helt fra vi hadde fått øye på Gjertvasstind hadde vi sett en sammenhengende snøstripe som vi hadde håpet å kunne følge til topps - og nå da vi stod i nærheten så det også rimelig greit ut. Vi besluttet å sikre oppover da vi ikke var helt sikre på forholdene. På optimale forhold er det antakelig greit for mange å gå opp her uten tau; i dag føltes ikke det riktig. Det var et relativt tynt lag med snø/is en del steder, og forholdene varierte mye underveis oppover. Vi var fornøyde med å ha tatt med oss doble økser, tau og sikringsmidler.

Etter to ganske korte taulengder kan man velge mellom å traversere ca 10m til venstre for å runde rundt på østsiden og en mer direkte variant opp til høyre. Jeg valgte først sistnevnte, men snudde pga lumske isforhold (tynt islag på klippe) og vi fortsatte varianten ut til venstre og gikk tauet fullt ut til topps. Jeg vil tro dette er den slakeste varianten. Med sikring både opp og ned tok det sin tid, ca 2 timer t/r Gjertvasskaret. Uten tau går dette naturligvis veldig mye fortere.

Dagens største utfordringer var dermed over. Vi gledet oss imidlertid til å utforske Styggedalsryggen, samt å plukke to av Norges mest utilgjengelige 2000-metere. Det er bratt opp bakken fra Gjertvasskaret, men på gode snøforhold uproblematisk. På dette tidspunktet hadde vi blitt tatt igjen av noen som kom opp brefallet og gikk direkte mot Styggedalsryggen uten å gå til Gjertvasstind først. En av disse falt delvis igjennom i bergschrunden som skjuler seg midt i bakken, uten tau. Med andre ord, det kan være greit å gå i tau også her, spesielt om man er dagens første gruppe eller sent dagen.

Opp til Store Styggedalstinden Østtoppen var det grei skuring. Videre mot Store Styggedalstinden Vesttoppen møter man kjapt et lite opptak fra det første skaret man kommer til. Dette er en forholdsvis enkel mantel, men noe eksponert. Vi valgte, siden vi allerede hadde tauet på, å beholde dette inntil videre. Vi tok oss god tid i finværet, og nøt det helt utrolige landskapet vi hadde på alle kanter. Videre forbi noen mindre utfordringer, men alt i alt greit bort til Vesttoppen. Her har man en av Jotunheimens råeste utsikter!

Returen bortetter ryggen var uproblematisk. Undertegnede feiget ut på skikjøring fra toppen ned til Gjertvasskaret, men eks-alpinist Fossen klinte til i fin stil. Intet mindre enn imponerende! Vel nede i skaret brukte jeg min vetorett til å bestemme at returen ned brefallet ble til fots og ikke på ski.

Stort sett slak og bedagelig nedkjøring fra bunnen av brefallet, nesten uten stavtak, ned til langt ned i Helgedalen. Etter ca 12 timer på tur var det seigt å ta på fellene igjen for å gå ut den siste biten til teltet - men med så mange fantastiske minner fersk i bagasjen var humøret stadig på topp!

Alt i alt en helt fantastisk tur på vårens kanskje aller fineste dag!