Hinderløp i hjortens rike (12.03.2017)

Småtraurig vær med regn og tåke som ikke innbød til tur på de høyeste toppene. Har kjørt forbi og "valgt bort" Høgehaugen atskillige ganger i vinter, i dag passet det bra å avlegge denne smått "trøblete" toppen et besøk. Parkerte ved start skogsbilvei 10-20 meter syd for utløpet fra Sævellavatnet og fulgte denne i sørvestlig retning, tok av nesten nede ved Botnavatnet og krysset elven og fulgte vannkanten nordover på østsiden, siden nordre bredd. Steile skrenter langs hele østflanken av Høgehaugen så det ut til, men det så ut til å være mindre bratt litt sør for "halvøy" på vestbredden, og over dette så det ut til å være et flatere parti som ledet nordover langs østflanken av Høghaugen til den antatt greit bestigelige nordryggen. Tok opp her gjennom et virvar av nedfalte trær og grener, og kom rimelig opp første skrent, bare for å måtte gå ned i et lite gjel, med en ny enda brattere nord/sørløpende skrent på et litt høyere nivå. Meget bratt opp her, måtte få hjelp av tynne hasselstammer opp den mosegrodde og stedvis løse fyllittskrenten. Vel oppe her kunne jeg ganske riktig følge en bred dal/terrasse nordover med det stupbratte øststupet av Høgehaugen på min venstre side. Bortsett fra fortsatt rotvelter og uryddig skog greit bortover her helt til jeg kom til nordryggen av Høghaugen, som var grei å komme opp på. Men, fortsatt var det ikke "rett frem etter nesen". Igjen var nordryggen delt opp i flere bratte nord/sørgående skrenter, og jeg måtte nok en gang tildels småklyve bratt opp mot vest. I snøen opp her traff jeg igjen på halvferske spor som jeg hadde sett på skogbilveien og langs østsiden av Botnavatnet; Petters spor fra dagen før? Vel oppe denne siste bratten kunne jeg så følge nordryggen greit sørover mot toppen i de samme sporene

Selve toppen umarkert, her var vel neppe noe materiale for vardebygging å oppdrive.
Ned igjen på østsiden av høyeste topprygg via et meget tydelig hjortetråkk litt lenger syd enn på oppstigningen, som også var enklere å følge enn ruten opp. Etterhvert inn på nedoversporet, nest siste skrent(hvor jeg hadde kløvet opp) før jeg kom ned til vestbredden av Botnavatnet var "på grensen" ift bratthet, igjen var tynne trestammer til god hjelp, men var litt usikker på om de var godt nok festet i det svært bratte terrenget. Denne passasjen er definitivt ikke egnet for noen "turlagstur"! Mulig det er en bedre nedgang(og oppgang) litt lenger nord? Vel nede ved vannet var det slutt på de verste hinderne, men jeg kan i likhet med tidligere peakbookere skrive under på at terrenget på denne turen alt i alt er meget uryddig og uveisomt, muligens vil det være noe lettere under tørrere forhold. Been there...