Austanbotntraversen (20.08.2016)

Denne har ligget halvskrevet i over et år. Nå fikk jeg omsider surra meg til å skrive den ferdig, selv om jeg sikkert hverken husker alt eller riktig lenger! Og siden kameraet døde dagen før, er det bare mobilbilder.. :( Men i Angjerds turrapport er det finfine bilder :)

Etter strålende tur til Storen og mini-epic på Nørdre Soleibotntind, ble det en hviledag. Jeg og Angjerd funderte på hva vi skulle gjøre de siste to dagene, hvor det ikke var meldt så bra vær at vi ville klatre. Bestemte å kjøre til Spiterstulen, og begynte å pakke sammen. Men været var foreløpig nydelig på Turtagrø, og jeg var egentlig ikke så motivert for å flytte på meg. Underveis i somlepakkingen endret Yr litt mening om helgeværet, og jeg luftet min misnøye. Nå var vi jo to som kunne klatre, utstyret var på plass, og vi var midt i klatremekka. Angjerd var ikke uenig, og plutselig hadde vi endra planen til å gå Austanbotntraversen. Den hadde vi snakket om siden vi var på Store Austanbotntind i tåke for to år siden, at den skulle vi gå en gang, og da skulle det være sol! Nå var det ikke nødvendigvis meldt sol, men det var ikke meldt dårlig vær heller, så vi tok sjansen. Vi pakket ut igjen leiren, fikk en rolig middag, og pakket alt klart til å utnytte alt dagslyset neste dag. Noe hadde vi lært på Soleibotn dagen før.

© Morten Ødegaard

Stod opp kl fire, og ti på fem gikk vi avgårde fra Berdalsbandet, akkurat i det det begynte å lysne. Mange telt å se, men ingen folk enda. Det var tåke på toppene, men denne gangen hadde vi en mer realistisk tro på at det var morgentåke. Vi fulgte omtrent varderuta et stykke, men der denne går opp mot Vestraste, tok vi ned i nordenden av Vetle Austanbotn, og så oppover mot ryggen til Søre. Når vi var nede i botnen så vi et følge komme bak oss, men vi holdt dem på avstand oppover bakken.

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

Vi kom opp i tåka litt før det første klatrepunktet. Der tok vi på godt med klær, beredt på å stå en del stille i litt vind. Og for mye klær på overkroppen, er dessverre blitt det som må til for at det skal komme varme helt ut i fingrene. Klatreflyttene gikk fint. Først rundt en blokk, opp et hakk, og så opp en skråblokk. Ikke veldig vanskelig, men litt dårlige tak opp skråblokka. Og mister man taket der, sklir man utfor stupet, så jeg ville ikke gjort det usikra. Dermed var vi på S2. Så fortsatte vi bort mot pinakkelen, først uten tau, og så ville vi sikre en liten passasje likevel, også ble det litt knot, og deler av gruppen bak tok oss igjen. Men de hadde foreløpig ikke hastverk, og vi fikk gjøre oss ferdige. Satte en standplass og ledet ned til bunnen av pinakkelen som reiste seg bratt, smal og mørk opp av morgentåka. Ny stand ved foten av den, Angjerd fulgte, og så ledet jeg opp. Det er ordentlig eksponert, men klatringen er lett. På vei opp ble jeg tatt igjen av enda ett taulag. Det starta å bli folksomt her nå, med fire andre taulag i sikte, og det var mulig å et par lag opp i parallell. Jeg forankret meg i rappellslyngevasen på toppen, sikret Angjerd opp, og hun fortsatte ned på andre siden, før jeg fulgte etter. Nå starta tåka å lette, og vi hadde vinduer med god utsikt.

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

Så var det tid for det store svaet. Det så ut som det var flere mulige veier, noe det absolutt viste seg å være, og jeg valgte nok ikke den enkleste. Jeg gjorde som de foran meg, og gikk først rett opp, som var lett, og kom så til den overhengende hammeren med horisontalt riss i bånn. Der lærte jeg noe, sånn i retrospekt. De foran meg hadde kutta hjørnet litt her, og tatt vinkelen med to sikringer. Jeg klarte å mekke en 90-graders vinkel, som skapte et taudrag jeg sleit med resten av taulengden. Note to self: Rund vinkel eller ny stand. Videre bortover svaet var det sånn passe greit å gå, men litt vått og glatt noen steder, og ikke like lett å få inn sikringer som jeg hadde sett for meg. I tillegg var øksa på sekken i veien, og skrapte oppi overhenget. Den ble ikke engang brukt på turen. Det problemet er uansett løst i etterkant ved å skaffe en kortere (og lettere) øks. Anyways, kom meg bort og lagde en standplass, kom flere folk, flere standplasser, var litt knot, flere folk, noen gikk bare på skrå uten å være oppi overheng-hammeren, og det var sikkert vel så greit. Så kom det en fyr traskende alene, han om det.

© Morten Ødegaard

Angjerd syntes også det var litt spennende å gå i toppen av svaet, for på en slik en travers hadde jo hun like stort fall-potensiale som jeg hadde hatt. Men det ordna seg, og så gjorde vi noe lurt. Jeg mente nemlig å ha lest at man nå kunne gå rett opp, i stedet for å fortsette en taulengde til over svaet og så opp en rygg, slik noen var i gang med. Da unngikk vi litt kø og tausammensurring. Jeg klatret oppover fint og fast fjell, fant en kile som satt børr, og kom opp til en fin standplass. Vi måtte selvsagt passe godt på å ikke løse ut noe på de under, men det var ikke noe problem. De på andre siden av svaet derimot, løste ut et knippe stein som dundra ned og over tauene til hele gjengen. Det gikk bra, men vi var godt fornøyde med å gå vår egen vei. Standplassen til de andre bestod dessuten av å sitte i ura på toppen med lavt tyngdepunkt. Toppen er nemlig en skrånende platå, og på toppen fant vi sørtoppen, og tok en velfortjent lunch.

© Morten Ødegaard

Skydekket drev avgårde i vår høyde, så utsikten kom og gikk. Vår plan om at denne turen skulle gås i sol, slo altså ikke til, men det hadde gått fint så langt likevel. Og det var litt flott å se toppeggen når den først var der, når den ikke var der hele tiden. Den var ikke langt unna, men det var likevel et stykke igjen. Først klyving ned fra sørtoppen, så bortover eggen, og så opp flanken til topps. Nå hadde vi begynt å venne oss til høyden, og syntes det så greit ut å fortsette uten tau. Det var det også. Ikke noe sted for hastverk, men gode tak der det var utsatt. Ryggen videre er forsåvidt bre og fin og uten problemer, bortsett fra en 3 meter høy bratt skråflate vi måtte ned. Etter litt om og men endte jeg med å bare slippe meg ned. Landingen var relativt trygg. Angjerd nølte litt hun også, men fulgte fint på. Nå var alle andre taulag over toppen, unntatt de som tok oss igjen først. De var 2+3 pers, og en blanding av erfarne og ikke så erfarne. De som ikke var så erfarne syntes visst dette her var ganske utfordrende, og de brukte tau på ryggen, som tok tid.

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

Nå hadde alle skyene forlatt fjellet, og vi kunne omsider nyte synet av hele toppen! Ved enden av ryggen var det likevel ikke helt selvforklarende hvor den enkleste linja videre gikk bortover hyllene i flanken, men vi prøvde oss fram på løpende forankringer med litt brems-bruk innimellom. Klokka var blitt 17, så det var ikke altfor mye dagslys igjen. Ett av de andre to taulagene fulgte etter hvert på, og det føltes i grunn greit å ikke være helt alene her. Vi fant en vei, men det var litt knot, mye løst og ble en del taudrag bortover. Til slutt var vi borte ved renna vi skulle skrå opp til toppen. Det så enklere ut, og vi pakka bort tauet. Gikk opp på feil side, og det som så ut som en fin trapp, viste seg å være i overkant høye blokker på nært hold. Så vi bytta side, og tapte litt tid på det hele, illustrert av at taulaget bak tok oss igjen. Men opp der gikk det lett et stykke, før vi knota oss inn i noe hardere klyving der vi burde brukt tau fra start. Eller bare gått rundt da, igjen illustrert av at taulaget bak traska forbi i snø. Jaja. Jeg kom meg nå så vidt opp, og heiv ned tauet til Angjerd, og så kom hun seg opp også. Resten var lett, og så var vi oppe i skaret mellom V0 og midt-pukkelen, sammen med to av de fem andre. Vi løp opp på V0, som vi hadde droppa forrige gang vi var her, siden det var så tykk tåke at vi ikke så toppen og hadde dårlig tid. Viste seg nå å være 10 høydemeter superlett klyving, heh. Men dermed var alle toppene i Austanbotnmassivet besøkt, juhu!

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

Og så fikk vi et uvanlig innfall av fornuftighet. Selv om vi kunne se toppvarden rett der borte, bestemte vi oss for å starte nedturen. Klokka var 19. Tok vi med toppen, ville vi ikke være nede før det ble mørkt. I dag skulle vi klare det! Toppeggen hadde vi gått før. De to andre lurte på om resten av følget deres kom snart. De var fortsatt langt nede i sydflanken. Det viste seg at noen hadde psyka ut litt. I tillegg hadde de tydeligvis putta de to erfarne i ett taulag og resten, altså en eller flere utpsyka, i det andre taulaget. Den vurderingen skjønte vi ikke helt. De lurte litt på ruta ned, og den kunne jo vi. Vi sa vi skulle sikre ned svaet, for det husket vi som skummelt fra sist. De to gikk nedover, og vi fulgte etter. Og nå var vi betydelig mer vant til terrenget enn forrige gang viste det seg, så sikring følte vi ikke behov for lenger. Vi tok det rolig ned det siste svaet, men takene er jo gode. Og vips var vi i bånn av svaet, og følte vi var godt i rute.

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

De to andre innså at de måtte gå for å komme ned før mørket, og lot sine venner i stikken og gikk. De fikk ikke tak i dem på telefon, men ropte opp at de stakk og fikk et "ja vel" i retur fra en som omsider hadde kommet opp til toppeggen. Treigingene hadde visst vært ute en vinternatt før, sa de raske. De visste ikke om de hadde vindsekk og lykt og sånn, men trodde kanskje det. Vi skjønte ikke den vurderingen helt heller. Nå var de jo ikke så langt bak, og hadde sikkert kommet seg raskere ned om de fikk hjelp til å vise vei.

Jaja, fem godt voksne mannfolk med erfaring var nå ikke vårt ansvar, følte vi, så vi stakk i hvert fall. Nå kunne vi veien, for den hadde vi gått flere ganger før. Og den var lettere enn vi huska! Vi gikk fort fra de to andre, og 20:15 var vi på vesttoppen og kunne pakke sammen klatrestæsjet for godt. Litt klyving videre også, men ueksponert og enkelt. Ned fra Vestraste er det en fryd til Jotunheimen å være, med masse sva og flat lettgått ur. Vi så de to andre bak oss på et tidspunkt, men vi lå langt foran, og når det starta å striregne sakket vi ikke akkurat på farten. Under to timer tok det ned fra vesttoppen, og vi nådde bilen akkurat i det det ble så mørkt at lykt kunne være greit. Hah! Maksimal utnyttelse av dagslyset, 17,5 timer på tur. Ingen rekord, men ikke var vi treigest i dag heller. Om de kom seg ned alle fem, eller om noen tok natta oppi der, vet vi ikke. Får håpe de fant veien i mørket. Uansett var dette vår mest krevende fjellklatretur så langt, for vi hadde jo ikke gått særlig mange, og vi var superfornøyde! Veldig glad vi ombestemte oss og ble i Hurrungane!

Øl i solnedgangen ble det ikke denne dagen heller, men det ble i hvert fall middag før midnatt. Ingen store vyer for dagen etter heller, da skulle vi hjem og bare ta en liten tur på veien eventuelt.

Mange takk for turen Angjerd, veldig gøy med travers! Nå får vi finne oss en ny å drømme om..!