Skagastølsryggen (17.08.2002)

Bortover den forgjettede rygg fra Nordre til Storen - med overnatting i Andrews renne

Store Skagastølstind hadde vi alle vært på tidligere alle tre, både Magne Nyhus, Odd Petterson og Knut Skallerud. Mens Magne har gått Skagastølsryggen flere ganger tidligere, har Odd og Knut denne traversen som sitt store mål. Vi har vært på Nordre Skagastølstind en gang før og snust på ryggen, men med nysnø på toppen i august, ble det i stedet en tur bort til Store Ringstind.

Fredag 16. august 2002 bar det avgårde fra Oslo til Beitostølen, et utgangspunkt vi ofte benytter da vi har tilgang til hytte der. Videre over Valdresflya, Vågå, Lom og over Sognefjellet til Turtagrø. Med sekk og klatreutstyr på ryggen bar det opp til Tindeklubbhytta fredag kveld, der vi hadde anledning til å overnatte fordi Magne er medlem.

Lørdag morgen kl 05.30 startet vi fra hytta med sommerfugler i magen, mat og drikkeflaske (kun 1 litersflaske!), samt varme klær i sekken. Og selvfølgelig fullt klatreutstyr. Opp i lia bar det med en iver og lyst og spenning i kroppen som man ikke opplever hvis man lever livet i lavlandet. Været så lovende ut, med kun noen lette skyer her og der på himmelen.

Opp til toppen av åsen ovenfor hytta og påfylling av vann i vannflaskene. Videre opp mot Nordre (2.168 moh), ned i Nebbskar og videre opp på Skagastølsnebbet (2.222 moh). Sol fra øst og utsikt ned på Skardstølsbreen og over mot Dyrehaugsryggen. Videre lett ned til V-skaret. Flott utsikt bort mot Austandbotntind som var synlig over Store Ringstind! Herfra må man klatre opp en vegg med vanskelighetsgrad 3+. Magne som er den mest erfarne fjellklatreren av oss, ledet opp. Vi fulgte etter oppover, bort til høyre og opp til toppen av veggen til Berges stol. Fint fast fjell og morsom klatring. Magne ledet med tau nr 1, Knut fulgte etter med tau nr 2 hengende etter til Odd, som tok med sikringene opp.

Her begynte det å komme flere klatrere som fulgte etter oss og som vi hadde hyggelig passiar med videre bortover ryggen. Først opp til Midtre Skagastølstind (2.284 moh), så ned "vinterruta" på høyre side av den luftigste delen av ryggen og bort til Halls hammer. Veien ned til høyre tok veldig lang tid, så her sparer man mye på å gå rett frem på eggen.

© Knut Skallerud

Halls hammer er en flat rett vegg med to tynne parallelle riss på midten. Ruta går imidlertid til venstre for hammeren og over Patchels sva. Etter å ha gått over svaet og opp mot ryggen fulgte vi på høyre siden av Vesle Skagastølstind og opp på toppen av denne. (2.340 moh).

Timene hadde gått fort denne dagen og sola som nå skinte blekt fra vest hadde fått mer gul aftenfarge over seg. Rett fram hadde vi den store mektige baksiden av Store Skagastølstind foran oss. Sort og hard som bildet i klatreføreren over Jotunheimen, som jeg hadde sett på med undring mang en gang. Hvordan i all verden kommer man opp den?

Fra Vesle rappellerte vi helt ned til Mohns skar og kunne se bortover den andre ryggen her oppe i den fantastiske fjellverden i Hurrungane. Styggedalsryggen som fører bort over Centraltind og som ender på Gjertvasstind, har vi ennå ikke gått og som henger høyt på listene over målsettinger i livet.

En liten snøbre i bunnen av Mohns skar ga Magne litt vann i vannflaska, før vi la i vei oppover baksiden av Storen. Magne var kjent her og vi for opp som fjellgeiter uten bruk av tau i kveldsskumringen. Toppen (2405 moh) på Store Skagastølstind nådde vi rett før midnatt i kraftig vind. Vi krøp nedover svaet og nedover øverste del av Andrews renne. Bekmørkt var det blitt og vi hadde ikke noe valg. Vi satte oss ned på en liten hylle skulder ved skulder, med bena nedi ryggsekken og tok på alt vi hadde av klær. Heldigvis hadde jeg tatt med en ullstillongs og en dunjakke. Selv med disse på ble det en kald natt i fjellet, og for de andre to uten lange underbukser ble det veldig kaldt.

Morgenen grydde og vi så hvilken fantastisk utsikt vi hadde gått glipp av i nattemørket. Tåkeskyene suste forbi og oppover renna vi satt i og langt der nede skulle vi komme oss ned med mange rappeller. Vi gikk rett ned, noe som var uhensiktsmessig. Man skal nok halvveis ned ta til venstre, men det husket vi ikke fra sist gang vi var her, så vi brukte lang tid ned til hytta på bandet.

Etter en titt inn og en pust i bakken, bar det videre ned mot breen, som det året var speilblank. Tidligere kunne vi spasere lett med godt feste i snøen, men nå var det våt og blank is over hele flaten. Magne hadde med pigger som gamle damer bruker om vinteren. Disse funket helt topp og veide nesten ingen ting. Stegjern hadde vi lagt igjen på Tindeklubbhytta av vekthensyn. Nå var det ikke noe farlig å gå over isen, men det tok lang tid på grunn av det var vått og glatt.

Trettito og en halv time etter start var vi tilbake i Tindeklubbhytta. Da smakte det med noe å drikke, for enlitersflasken med vann var tom.
Stekt reinbiff smakte bedre enn noen gang og rusleturen ned til Turtagrø gikk greit.

Verre var det med kjøreturen helt tilbake til Oslo. Med null søvn natta før var det vanskelig å holde seg våken bak rattet, så vi måtte kjøre korte etapper og bytte på å være sjåfør. Men målet var nådd. Skagastølstraversen var tatt og planer for nye turer ble diskutert på veien hjem.

www.klatrenorge.no