Uranostindtraversen (18.08.2002)

Via sydeggen til topps

Etter en lenge planlagt og mindre vellykket ferie i Hurrungane, følte jeg et stort behov for å få utrettet noe i det fine været som hadde ligget over sør Norge ganske lenge. Etter en rolig lørdag stilte jeg vekkerklokka på halv seks. Sekken var allerede pakket så det tok ikke lange tiden før jeg satt i bilen på vei mot Tyin.

Været hadde jo sett så lovende ut kvelden i forveien. Det samme hadde alle værmeldingene gjort, men den gang ei: Disen lå tjukt og i Jotunheimen lå det attpåtil lave skyer rundt på de forskjellige toppene som hvite kladder. Jeg krysset fingerne og håpet en stigende sol ville få skyene til å forsvinne.

Det var lite trafikk så tidlige på morgenen og det gikk forholdsvis fort. Veien fra Tyinholmen inn til Koldedalsvatnet var fikset litt på siden vi var der midt i juli, og det tok ikke mer enn drøyt halvannen time fra Fagernes til jeg kunne begynne å gå.

Jeg parkerte på den vesle parkeringsplassen et par hundre meter før broa og den skummende elva nedenfor Raudehaugen (1270 moh). Her er det for øvrig en bom, noen ganger stengt, andre ganger åpen. I dag var den åpen, men det hadde ikke noen hensikt å kjøre lenger inn, for stien innover mot Urdadalsvatnet tar av veien rett på andre siden av broa.
Stien innover er lettgått og det hadde ingen hensikt å gå en rettere linje, det hadde tatt lenger tid uansett. Ved Urdadalsvatnet steingikk jeg elva der T-stien mot Eidsbugarden går over før jeg igjen forlot denne.
Det var mye blå himmel på alle kanter, men toppene lå bortgjemt i store og klumpete skyer. I korte øyeblikk fikk jeg øye på Falketind, og det gav håp.

Fra oset skrådde jeg nord til nordvestover på oversiden av en steinur, før jeg krysset en bekk og kom inn i en botten øst for den rustrøde nuten på 1450 moh. På høyre side litt nedenfor var det en flat, grønnvokst elveslette som så ut som en ideell teltplass dersom det ikke er for vått der nede. Jeg fortsatte innover botnen på overraskende god sti og opp i skaret øst for høyde 1487 moh på 1:50.000 kartet.
Her svingte jeg litt til høyre opp mot sydryggen som jeg hadde tenkt å følge til topps.
Jeg hadde vært på toppen en gang før, men da langs ei rute i vestsiden og opp til topps fra nord. Et tidligere forsøk på sydryggen hadde mislyktes fordi jeg psyket ut litt før sydtoppen. Den gangen var vi flere, mens i dag var jeg alene. Jeg mente likevel jeg hadde en rimelig sjanse til å komme opp den luftige sydryggen. Høydeskrekk kan til en viss grad "avlæres", i alle fall har ikke høyder helt den samme virkningen på meg i år som tidligere år.

I korte glimt fikk jeg øye på sydtoppen der den lå innhyllet i et tynt skylag. Det var ennå langt opp, og det så ganske bratt og smalt ut der oppe.
Da jeg kom opp på selve ryggen fikk jeg et fint utsyn ned på Uranosbreen. Nesten bare blåis å se så langt breen strakk seg. Denne sommeren hadde tært ekstremt på snø og breer i fjellet. Til tross for at det "bare" var 18. august var det nesten bare firn og blåis å se.

Sydryggen opp mot sydtoppen er en fryd å gå. Det veksler mellom fast fjell og stødig lettgått steinur hele veien. På snaut 1800 meter flatet ryggen ut og etter et kort flatt parti overtok en smal rygg for den brede ryggen jeg hadde gått på hittil. Stedvis ble det nå nødvendig å klyve, men ikke vanskelig og på venstre side mot Urdadalen var det ikke så bratt ned. Jeg prøvde å klyve litt ut i sida mot Uranosbreen for å venne meg litt til luft under armhulene før den adskillig brattere ryggen opp mot Uranostinden som kom senere.
Jeg passerte stedet der jeg hadde snudd for 6 eller 7 år siden uten helt å skjønne hvorfor jeg hadde psyket ut den gangen. Kort før sydtoppen smalner eggen av og går en halvmeter ned i et hakk, Her er det litt luftig og jeg gikk forsiktig over med lavt tyngdepunkt før et kort klyvepunkt tok meg det siste tykket opp til toppeggen på Uranostinden S2. Innimellom ble det tid til et bildestopp for å "dokumentere" turen. Litt synd at det ikke var andre med: En egg uten mennesker på gir sjeldent et godt inntrykk av dimensjoner og bratthet.

På toppen av sydtoppen fikk jeg for første gang se hele sydeggen til Uranostinden på nært hold. Den så heftig ut! En skarp egg, flere steder med bratte, rødlige sva som stupte ned i breen på høyre side. Jeg ble ikke lenge på sydtoppen men fortsatte spent videre mot eggen som lokket der i nord.
Ned fra S2 var det enkelt og opp til S1 (2037 moh) var det bare ei kort steinrøys. Fra S1 var det heller ingen problemer mot foten til Uranostind, men det smalnet en del av det siste stykket.
Fra S1 så det forresten veldig greit ut å gå ned i vest mot Urdadalen, men det så samtidig veldig løst ut, neppe noen drømmetur.
Den ene skyen ettefulgte den andre, med litt blå himmel og sol imellom. Kraftig kald vind gjorde det ganske surt her oppe på eggen, og det ble ingen lange pauser, kun korte stopp for å drikke, spise litt og å ta bilder.
I et lite hakk før selve eggen opp mot toppen tok til satt jeg en stund med føttene ut i svaet mot breen og "psyket" meg litt opp før jeg tok fatt på eggen opp. Jeg hadde ikke peiling på om jeg kom til å komme meg opp, og egentlig ingen anelse om hva som ventet. I bunn av sekken lå noen korte taubiter, litt sikringsutstyr og svasko, utstyr som det skulle vise seg at jeg bar på til ingen nytte.

Så var det tid for de ca. 150 høydemeterne opp mot toppen. Først var det et kort stykke med klyving / klatring på en kort egg, den var smal og luftig før man kom opp til en liten hammer som jeg rundet innunder ved å krype sammen på ei hylle under et overheng på venstre side. Dette partiet så det imidlertid greit, men tungvint ut å omgå litt ned på venstre side.
Deretter kom en bratt hammer, ikke spesielt luftig, og med gode tak. Den gikk veldig greit opp, men jeg vet ikke om det ville vært like gøy å gått ned her usikret? Jeg hadde uansett ingen planer om å gå tilbake samme veien i dag, med mindre vanskeligheter lenger oppe ville stoppe meg.
Hammeren gikk greit. Et par steder måtte jeg lete etter gode tak, og passe på at steinene ikke var løse.
Etter hammeren kom kanskje det mest luftige stykket: En kort egg, kanskje 4-5 meter lang, forholdsvis slakt oppover. Den var spiss som en knivsegg, i alle fall nesten. På høyre side var det et bratt skråsva ned mot breen. På venstre side var det også bratt. Det så også her ut som om det var mulig å gå ut i venstre side, men jeg var usikker på hvordan det ville bli lenger oppe hvis jeg gikk ned i siden, så jeg våget meg forsiktig ut langs eggen. Med et godt tak rundt kanten gikk jeg forsiktig oppover. Først med føttene i en sprekk i svaet på høyre side, senere på halvgode fotfester på venstre side. Den enkleste veien videre førte litt ut til høyre. Med ryggen mot "avgrunnen" var det noen få meter klyving før neste hindring dukket opp, en ruglete, avrundet kam på eggen.
Det viste seg enkelt å gå opp på venstre side her. Det var bratt, men nesten som en trapp. Herfra ble det til min store overraskelse bredere og slakere, og snart var jeg oppe på toppeggen. Jeg hadde forestilt meg at det skulle vært lenger opp.
Etter å ha klamret meg til smale egger lenger nede på ryggen, var den relativt smale toppeggen som en gangvei å regne. Et raskt bilde på toppen og jeg var på vei ned steinura mot nord. Et ganske stort antiklimaks kan man si.

Det neste målet, Nordtoppen, eller Slingsbytind som den også kalles lå badet i sol, mens tåkeskyer drev inn over Uranostinden. Steinura ned mot Nordtoppen var drøy, men til slutt var jeg nede. På venstre side var det stein, stein og atter stein og ingen snøflak igjen, mens breen på høyre side tydelig er i ferd med å trekke seg lenger og lenger ned fra bandet. Opp mot Uranosryggen tittet blåisen frem helt opp til de øverste partiene, et område som normalt er breens tilvekstområde.
Etter en kort drikkepause på bandet satte jeg igjen sekken nede på bandet og fortsatt med kameraet mitt videre mot Nordtoppen. Vinden var nå så kraftig at den virkelig laget en kraftig, nærmest hylende lyd og det var vanskelig å stå støtt flere steder på ryggen oppover.
Det smalnet litt av det siste stykket opp mot Nordtoppen, men det ble aldri spesielt luftig eller vanskelig, og hendene kunne bli i lommene utenfor den kalde vindens rekkevidde.
Det så fint ut å gå videre nordover ryggen mot Skogadalen, men det fikk vente til en annen gang. Jeg skyndte med ned til sekken igjen og på skrå nedover i vestsiden under Uranostinden.
Jeg kom tidlig litt for langt ned i siden og måtte forsere noen partier med ekle, våte sva på vei ned mot det tydelige rødfjellet nedenfor. Det er ikke så lett å se hvordan man skal gå når man kommer ovenfra, og det var tross alt nesten 5 år siden jeg var her sist.

Nede på rødfjellet fulgte jeg en hylle sydover under Uranosmassivet. For det meste kunne jeg gå på fast rødt fjell, med en utrolig friksjon. Det var nesten så en kunne gå "loddrett" oppover på friksjonen. På slutten av hyllestrekket måtte jeg litt opp for å unngå stup på høyre side før jeg kom ned på ryggen ved 1487 moh og videre ned i botnen øst for denne.

Etter en lettgått transportetappe på fine stier var jeg tilbake ved Koldedalsvatnet. Sola skinte og fikk vannet til å lyse melkegrønt mens Hjelledalstinden og Falketinden kneiste i bakgrunnen. Jeg satte meg ned i grasset ovenfor anleggsveien og bare nøt utsikten en stund før turen var over 200 meter senere. Klokka var snaut 3 da jeg ankom bilen. Til sammen litt over 7 timer hadde jeg vært underveis, og det hadde sikkert blitt lenger hvis det ikke var for den kraftige kalde vinden.