Påske Galdhøpiggen (22.03.2008)

Med forhåndsbestilt rom og full pensjon på Spiterstulen, bar det til fjells på Skjærtorsdag. Været var ikke akkurat det beste. Verken på torsdag eller fredag, men småturer i skogen, kos i basseng og badstue og et behagelig ferieliv med god mat og no stress var ikke akkurat å forakte. På fredag kveld var det imidlertid meldt om både oppklarning og temperaturer som skulle falle i kjelleren. I tillegg var det fullmåne, så jeg øynet muligheter for en soloppgangstur til Galdhøpiggen.
Det ble en liten rekognoseringstur opp i lia i kvitut'n på fredag ettermiddag før jeg køyet samtidig med 2-åringen før kl. 21.

© Morten Helgesen

Alltid det samme

Det slår aldri feil - legger jeg meg i visshet om at jeg har en svært ufullstendig natt foran meg, blir det bare tull og humpete soving. Når vekkerklokka jamrer midt på natta, er jeg aldri klar til å stå opp. Det er alltid det samme! Men det var ingen unnskyldninger (er ofte flink til å finne dem) for å snike seg tilbake til sengs. Ute var det stjerneklart og månelyset flommet over hele fjellsiden.

En kald natt og forfrysninger

Etter en mild vinter i Sør-Norge, var det nå kulda skulle komme på en snarvisitt. Og jeg som hater å fryse! I etterkant kunne meterologene berette om kaldeste natten så langt i vinter flere steder i Sør-Norge, men det var jeg lykkelig uvitende om der jeg tuslet alene opp gjennom bjørkelia. Snøen og bindingene knirket om kapp mens tankene vandret fra alt til ingenting. Det var jo egentlig ganske allright da, når man først var i gang. Ikke noe stress, god tid - utfordringen var egentlig å ikke gå for fort. Jeg fulgte omtrent ruta mot Juvasshytta, sikk-sakk oppover før jeg rundet opp på fjellryggen øst for Svellnose. Vinden tiltok fra nord etter hvert som terrenget ble mer åpent og utsatt. Jeg befant meg i måneskinnet og kunne ane motlyskonturen av månen der oppe foran meg. Over den neste kammen snøføyka iltert, og i måneskinnet var det en uvirkelig skjønnhet over det hele. Bare man kunne tatt bilder med netthinna. En vellykket fotografering av motivet ville vært så omfattende at jeg vurderte det ikke en gang.
Småtrøtt og sløv la jeg ikke spesielt merke til vinden som konstant pisket inn fra høyre. Små snøkorn i en uavbrutt kanonade av mitt høyre kinn, og en litt for åpent hettekant. Ingen god kombinasjon. Det var da det var noe galt ved berøringen mellom kinn og hette at jeg våknet. Dette kan da ikke være riktig? Ryggen mot vinden, votten av - kjenne etter. Stort som et 5-krone stykke var en bit av kinnet omgjort til en hard isklump. Skal si det ble satt i gang opptining av hud og forbedring av antrekket. Dagen virket uendelig langt unna og jeg bestemte meg for å snu hvis det ikke ble mye bedre. Det ble langt bedre, men i ettertid har jeg fortsatt en brun flekk på stedet.

En finlandshettelignende lue gjorde det tungt å puste, men ansiktet holdt seg varmt, og opp mot Svellnose var det dessuten mindre vind. Turen forbi Svellnose og over Keilhaus husker jeg lite av. Konsentrerte meg vel mest om å holde så mye av toppen som mulig inne i hettelua, men i skaret mellom Keilhaus og Piggen fosskokte det Drevsnøen hadde det bråtravelt med å komme seg av sted, der den skjøt forbi meg i rasende fart og virvlet ut i et luftig svev over Svellnosbrean.

Ny dag og nytt mot

Kamp mot trøtthet, kulde og indre spørsmål om hvorfor jeg gjør dette ble glemt nå. En bakke igjen. Og i ryggen: Sikre tegn på at en ny dag var i anmarsj. Oppe ved hytta forsøkte jeg først å ta på dunjakka og sette meg inne i vindsekken, men det var alt for kaldt. Tærne sa farvel den ene etter den andre i raskt tempo. Eneste som funket var bevegelse. Jeg laget ei lita joggeløype rundt på Piggen, men var alt for slapp til å jogge, så det ble en form for lumping. Men for hver runde seg månen lenger ned i vesthorisonten, mens en stadig rødere stripe bredte seg i øst. Ikke blåste det så ille på toppen heller. Gleden over alt som skjedde på kort tid, ga nytt mot.

Kulde - Kamerabatterier: 3-0

2 kameraer. 3 batterier, hvorav to så nær kroppen som mulig var klare til handling. 200 mm linse med 2x telekonverter. Autofokusen lette forgjeves etter månen mens batteri tømtes i rekordfart. 5 minutter - kamera1 dødt. 15 minutter senere det samme med kamera2. Kamera1 får nytt batteri og holder heldigvis i 20 minutter til, men så er det slutt. Resten av turen må jeg bare la alt av motiver fare.
Prøv å bytte et metallobjektiv i 25 minusgrader og stiv vind, uten handsker: Det biter!

© Morten Helgesen

Vind og vindstille

De enorme kontrastene i fjellet er utrolig fascinerende. Fra nord feier snøfokket med stor hastighet over platået på Keilhaus topp før den står som damp under koktrykk i en enorm stråle ut i lufta. I motlyset ser det ordentlig ullent ut på alle fjellkammene.
Jeg velger å skli ned på Styggebrean via brearmen mellom Keilhaus og Svellnose. Nede på breflata ligger det puddersnø. Sola varmer og jeg kjenner ikke et vindpust. Snakk om to ulike verdener!

Fra tur til frokost

Jeg kjører som krøkke og bruker en del tid ned bratta til Spiterstulen. På Visa like nedenfor brua møter jeg dagens fellestur. De skal gå den såkalte 4-breersturen rundt Galdhøpiggen. De har fått ordnet ekstra tidlig frokost og starter allerede kl. 8. "God morgen, god tur". Noen kommer, andre går. Inne på rommet blir det rask klesskift (stilongsen under goretextbuksa var fortsatt stivfrossen i baken) før familien gikk til frokost. På Spiterstulen er det ca. 20 kalde, og det føles mildt i forhold til der oppe.

Det ble ikke mange bildene. Det ble en liten frostskade på kinnet. Men det ble en herlig naturopplevelse som aldri vil bli glemt. Med god samvittighet nyter jeg en rolig lørdag på skitur med 2-åringen, som tilskuere på det fargerike påskeskirennet på Spiterstulen og til sist i svømmebassenget.