Tåketur i Koldedalen (28.08.2014)

© Morten Ødegaard

Kjørte inn i Koldedalen torsdag kveld, uten en sky på himmelen. Jeg og Angjerd hadde en plan om å komme oss opp på alle 2000 meter-toppene vi ikke hadde vært på her, dvs de fleste. Værmeldingen for fredag var bra, så vi tenkte å starte med Uranostraversen.

Uranostraversen

© Morten Ødegaard

Skuffelsen var derfor til stede når vi tidlig neste morgen tittet ut av teltet og beskuet et tett og lavt skydekke.
– Morgentåke, proklamerte vi. – Blir sol før vi når toppen!

Vi labbet avgårde. Er noen vardede stier oppover, som det lønner seg å følge. Stien går til brekanten, så vi tok etter hvert av og gikk oppover mot Søre Uranostind. Ikke lenge etter forsvant vi inn i tåka. Gikk greit å finne ruta likevel, vi skulle jo følge ryggen hele veien.

Kom til en varde, og siden jeg husket litt feil trodde jeg vi hadde nådd mellom-toppen. Så gikk vi et godt stykke nedover, men siden vi fortsatt var i en tåkeverden bet jeg ikke merke i at vi gikk mye mer enn ti meter nedover. Så bar det oppover igjen, og vi kunne flere steder ane at det egentlig var ganske luftig, men man får liksom ikke samme suget når man bare ser ti meter nedover fjellsiden. En slags reprise på Austanbotntind noen uker tidligere, altså. Så bar det ned igjen noen meter, noe jeg stusset litt på, men ikke tenkte så mye mer over. Vi fortsatte opp, og kom til et parti som var ganske bratt. Det hang en slynge der, så jeg antok det var veien, og kløv opp. Videre måtte jeg traversere bortover en utsatt hylle, der det var et flytt uten altfor gode tak. Ble stående og nøle der en stund. Men det ville ikke være lett å gå tilbake heller. Æsj, det skulle da ikke være sånne vanskeligheter før vi var forbi sørtoppen? Fant omsider et ekstra tak som gjorde det overkommelig å passere, men det føltes litt for ekkelt. Angjerd hadde i mellomtiden funnet en annen vei, men den var utsatt den også.

© Morten Ødegaard

Tok fram GPS-en for en titt, og den viste at vi var 170 m unna hovedtoppen. Hæ..? Jeg går vanligvis med kartmappa på meg, men denne gangen lå den i sekken, siden vi skulle følge en rygg det meste av dagen. Men nå tok jeg en nærmere titt, og innså at kartet i hodet mitt ikke stemte helt med verden. Vardetoppen vi passerte var sørtoppen, og den lille nedoverbakken jeg hadde stusset på var ned fra midt-toppen. Vi var godt på vei opp siste kneika til hovedtoppen! Det forklarte hvorfor terrenget plutselig var mer krevende... Vi tok på seler, og vi gikk ikke mange meterne til før vi tok fram tauet også, når vi skulle over den ikoniske spisse ryggen med blanke sva ned på hver side. Var litt overrasket over at den var så kort, og at den var horisontal. På bilder ser det ofte ut som om den har en stigning. Det blåste godt her i høyden, men et stort riss i svaet gjør traversering av denne eggen lett. At folk på bilder gjerne sitter med et bein på hver side er visst mest for show. Så det gjorde vi også.

© Morten Ødegaard

Plutselig klarnet det litt opp, og vi kunne se noe av verden rundt oss - og ikke minst ryggen vi hadde gått over de siste timene. Ingen tvil om at dette er en luftig tur i godvær! Ble faktisk ganske overrasket over hvor lang og bratt ruta vi hadde gått var, det føltes så kort og udramatisk i tåka! Jeg hadde heldigvis fortsatt kameraet oppe, og fikk knipset et par bilder. Angjerd ryddet sikringer for harde livet og skyndte seg de få klyvemeterne opp fra eggen, men rakk akkurat ikke å pakke opp kameraet før tåka hadde slukt ryggen igjen. Det varte bare et lite minutt, kjipt!

Videre opp er det ca en taulengde til, hvor det er noen utsatte punkter, men det var lett klyving som vi ikke sikret så veldig. Så er det litt rusling bort til toppen. Vi hadde brukt ca seks timer opp, så klokka var ikke mer enn ett. Det blåste godt, så vi satt oss nedenfor varden på le-siden for å vente på godværet. Til å være morgentåke var den ganske standhaftig, syntes vi. Nesten en time gikk, og utsikten forble den samme: Grå. En sherpa fra Fondsbu kom og gikk med to gutter på slep. Vi ga opp og gikk vi også. Ryggen helt på toppen er bare meteren smal, ruta via breen får litt luft den også.

Rusla ned til skaret, og opp på Slingsbytinden. På vei opp letta tåken igjen litt, og på toppen hadde vi utsikt til Hurrungane og Jostedalsbreen, mens Uranostind fortsatt var innhyllet i grått. Vi ble stående her en stund også, men måtte til slutt innse at morgentåken var mer enn som så. Gikk ned til breen, og tok en svipptur oppom Uraknatten, siden vi fortsatt hadde masser av tid. Breen føltes laaang, men det hjalp litt når vi kom under tåka. Kom oss ned til teltet, og spiste noen håndfuller blåbær før vi mekka middag og la oss til å sove omtrent når det starta å regne.

‹

›

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

© Morten Ødegaard

Sagi

© Morten Ødegaard

Neste dag var egentlig planen å gå alle Sagi-toppene og Mjølkedalspiggen. Satte på tidlig vekking, men var ikke like motivert til å stå opp når det trommet på teltduken og tåka var minst like tjukk som dagen før. Var heller ikke så motiverende å skulle traske over hele breen to ganger til uten utsikt. Vurderte litt andre alternativer, men endte opp med å følge den originale planen likevel. Opp til breen, tåketur over breen, av ved Uraknatten og ned mot foten av Søre Sagi. Sikten var fortsatt minimal, og vi holdt først litt for langt vest, hvor det er bratt og glatte sva.

Der vurderte vi å bare snu, for nå blåste det kraftig, og vi var ganske våte etter at det hadde regna hele dagen. Men det ville være utrolig kjipt å ha gått breen opp og ned uten å få noe igjen for det! Vi hadde innsett at alt som krevde sikring var uaktuelt i dag, det ville bli veldig surt og kaldt. Men opp på Søre Sagi burde gå greit, bare vi fant en grei vei. Vi avgjorde å prøve litt til, og gikk litt tilbake opp på ryggen fra Uraknatten. Der var terrenget mer lettgått, og faktisk blåste det mindre også. Flott! Kom oss ned til foten av fjellet, og begynte turen opp gjennom grov og glatt ur. Det gikk sakte, men oppover gikk det. Vinden økte etter hvert som vi kom høyere, og når vi kom helt opp på ryggen opp til toppen blåste det kraftig igjen. Mot toppen var det innslag av klyving. Ikke vanskelig, men et par utsatte punkter som krevde litt konsentrasjon siden vindkastene rev oss ut av balanse. Vi nærmest krabbet ut til varden for å ikke bli hevet utfor stupkanten. Fortsatt uaktuelt å gå noe videre utover ryggen altså! Fant et sted med litt le for den obligatoriske topp-Labanen og noen blingser, før vi tok fatt på veien tilbake.

Ned igjen endte vi litt lenger mot øst, som var lettere. Kom til brekanten som var snødekt. Så ikke hvor langt det var snø, men vi så noe sprekkegreier, så vi bandt oss inn. Innså at vi nå kunne prøve en mer direkte variant tilbake, på østsiden av Uraknatten. Vi ante ikke om det ville være noe bre-problemer på veien, men tok sjansen. Heldigvis, for det viste seg å bli en snarvei! Det var snø til vi var forbi Langskaveltind, men eneste sprekk var i forlengelsen av den, og den kunne vi passere helt inne ved fjellet. Så bar det ned blåisen igjen. Stort sett flatt og fint, men litt sikksakk mellom sprekker her og der. Møtte to karer i brekanten som fortalte at det var ca 20 folk på Uranostind i dag, tross et tynt islag på fjellet. Flaks vi var der i går! Regna fortsatt, så det ble middag i teltet.

Søndagen var om mulig enda gråere enn de to foregående dagene. Planen var opprinnelig en runde opp til Falketind og Stølsnostindene, men vi bestemte å spare det til en godværsdag. Så Koldedalen, vi kommer tilbake! Og Uranostraversen er ført opp på lista over turer som gjerne kan gjentas i sol!

© Morten Ødegaard