Store Knutsholstinden - 2341moh

Navn Store Knutsholstinden
Søkenavn Knutsholstinden Store
Høyde 2341 meter
Region Vågå, Gjendealpene
Foreldreregion Europa, Norge, Norge fastland, Jotunheimen, Oppland
Primærfaktor 970 meter
Fadder mortenh (Morten Helgesen)
Siste endring 09.03.2016
Førstebestigning 13.07.1875, Johannes Thomassen Heftye, Knut Lykken og Gullik Gulliksen Lid
Vanskelighetsgrad VanskelighetsgradVanskelighetsgradVanskelighetsgrad 
Koordinater 32V 476635 6810120 (UTM)
Kart Vis objekt på kart
Store Knutsholstinden

© Morten Helgesen

Innhold
Språk
Fadder mortenh - Ta kontakt med mortenh for spørsmål i forbindelse med artikkelen.
Statistikk

Registrer en bestigning av Store Knutsholstinden.

Totalt 198 medlemmer har registrert 238 bestigninger av Store Knutsholstinden.

Store Knutsholstinden inngår i 34 lister.

Kart

Vær for Store Knutsholstinden

15.11. 14:00 - 18:00
TåkeFrisk bris, WSW0mm
15.11. 18:00 - 00:00
LettskyetFrisk bris, SSW0mm
16.11. 06:00 - 12:00
Lettskyet-1°Frisk bris, SW0mm
Værvarsel fra Yr, levert av NRK og Meteorologisk institutt

Innledning

Store Knutsholstinden er selve majes­te­ten i Gjende­alpene, med sin pyramideformede topp som ruver over alle omkring­lig­gende fjell. Toppen ligger omtrent midt på en ca. 5 kilometer lang fjell­rygg som strekker seg nordvestover fra Svartdalsbandet. Den «ubestigelige» Knutshols­tinden ble beste­get av Johannes Heftye med følge sommeren 1875 via søreggen, men allerede i 1876 kom denne bragden fullstendig i ­skyggen av Slingsbys ­bestigning av Store Skagastølstinden. Dette ledet til en liten «feide» mellom disse to. Heftye holdt fast på at Skagastøls­tinden var et fjell av annen rang etter sin bestigning av Skagastølstinden i 1880, i motsetning til Store Knutshols­tinden naturligvis. Slingsby på sin side svarte med å ta med en kvinne, Marie Sønste­nes, til toppen året etterpå, for å understreke hvor ­enkel Knutshols­tinden var når selv en kvinne kunne komme til topps.
I dag er det ingen tvil om at Store Skaga­støls­tinden er en langt mer krevende topp å bestige enn Store Knutsholstinden. Mens Store Skagastølstinden er arena for klatrere, er Store Knutsholstinden en topp oppnåelig for de fleste med litt fjellerfaring, i alle fall under gode forhold. Toppen er ikke blant de aller enkleste og kan for noen fortone seg temmelig bratt, men byr ikke på noen teknisk krevende utfordringer via normalveien.

Atkomst

Fra Svartdalen

Den vanligste ruta til topps følger vestflanken fra Svartdalen. Mellom Gjendebu og Torfinnsbu går det merket sti gjennom Svart­dalen. Disse to hytte­ne er også de vanligste startstedene, selv om en del velger å telte i Svart­dalen.
Ved det vesle tjernet lengst nord i Svart­dalen forlater man stien og følger mer­kingen opp vestflan­ken til topps. Vardingen er ikke like tydelig som på en vanlig DNT-sti, så det gjelder å følge med, spesielt i starten. Lenger oppe gir ruta seg selv til kjenne gjennom et ganske tydelig tråkk.
Ved dårlig sikt bør man være ekstra forsiktig. Kommer man for langt utenfor ruta, er det flere bratte skrenter som kan skape problemer. Spesielt på vei ned kan det være lett å miste ruta enkelte steder.
Det er også jevnt ganske bratt, en del sva innimellom og mye løse steiner, så den største faren på turen er nok steinsprang fra folk ovenfor, og det er tross alt en del som bestiger toppen.
Turen tar ca. 6–8 timer fra Gjendebu og 7–9 timer fra Torfinnsbu.

Andre alternativer

Sørryggen er den ruta som førstebestigerne benyttet. Fra Svartdalen, rett nord for vannet på 1490 meter, følges et markert drag på skrå opp fjellsiden til bandet mellom Vesle og Store Knutsholstinden. Sørryggen følges forholdsvis enkelt, med noe lett klatring av grad 2 kort før toppen. Det er luftig og en smule utsatt, men gode tak gjør at mange går usikret opp her. Det er derimot ikke stedet for dem med sterk høydeskrekk.
Se for øvrig også kapittelet om ryggtraverser, side 485.

Nordryggen

Fra Svartdalen tar man seg opp på Knutseggen med «nålene», som kan omgås, og videre opp på Nørdre Knutsholstinden. Herfra litt klyving ut til Midtre, før bratt klyveklatring (grad 2-2+) ned på ryggen. Opp til Store Knutsholstinden er det flere luftige punkt som stort sett kan omgås i vestflanken ut mot Svart­dalen.

Fra Knutsholet

Turen fra Knutsholet er en krevende, men samtidig variert og spennende tur, som kombinerer bratt isbre og klatring på klippe.
Fra Gjendebu går man først over mot og langs nordbredden på Gjende, etter hvert gjennom temmelig uveisom krattskog og opp langs vestsiden av Knutsholsåe (enkelt) til Knutsholet og breen. Videre i kant av breen til punkt hvor hengebreen oppe i fjellsiden når lengst ned mot breen nede i Knutsholet.
Når det er tilstrekkelig med snø, kan man følge snørampe mot høyre opp til breen ovenfor, ellers litt lett sva- og klippeklatring opp til breen. Deretter fortsetter man mot venstre på skrå opp breen, opp en bratt bakke som forbinder en øvre og en nedre del, og så innover flata mot Store Knutsholstinden.
Det er flere varianter fra breen. Den letteste går ut til høyre på ei rampe som kommer ut på nordryggen et lite stykke nedenfor toppen. Her er det kun gåing så lenge ikke åpne sprekker hindrer atkomsten.
En annen variant er en diederlignende formasjon litt til venstre, helt oppe i kroken over den markerte bregleppa. Her er det klatring opp mot grad 3 en kort taulengde, før man er oppe på østryggen.

Vinter

På vårparten, når rasfaren er generelt liten, kan det være en flott, dog temmelig krevende, skitur til toppen via Knutsholet og hengebreen. Forholdene er nok best etter snørike vintre med tilstrekkelig snø til sammenhengende skikjøring.
NB! Det kan være en fordel å starte ekstremt tidlig, for ytterligere å redusere rasfaren. Når sola begyn­ner å varme på våren, vil skavler begynne å brekke og sørpeskred lettere utløses, selv om dette generelt er et mindre problem i den østvendte flanken.
De andre sommerrutene er mindre godt egnet for vinterbestigninger, i alle fall for de fleste av oss.

Dramatisk vinterbestigning

I april 1962 gjennomførte Bjørn Halvorsen og Odd Werner Dyås den første vinter­be­stig­ningen av Store Knutsholstinden. De nådde toppen greit via søreggen, men på vei ned oppstod det problemer.
Lave skyer, tåke og kraftige vindkast gjorde oriente­ringen ­vanskelig, for ikke å si umulig. Det ble ­etter hvert klart at de hadde rotet seg bort. I et kort øye­blikk lettet tåka såpass at de fikk øye på veien videre. Et snøfelt måtte for­seres for å komme bort til den trygge steinryggen, som førte ned til Svart­dalen. Det var mildt og generelt stor rasfare, noe begge var klar over.
Med forsiktige, ­engstelige skritt, ­bun­det sammen i tauet, begynte de å traversere snøfeltet. Snøen var våt, og de sank dypt nedi for hvert skritt. Gjennom tåka kunne de skimte land, bare en drøy taulengde foran seg, da de med ett hørte et drønn fra snøen ovenfor. Raset var et faktum!

Fra Bjørn Halvorsens artikkel i boka «Jotunheimen», utgitt på Grøndahl & Søn forlag i 1980, siterer vi: «I et glimt før snemassene tok meg med på sitt ville ritt, så jeg Werner blit slått ned og slukt av de hvite massene – for i sekundet etter å dukke opp igjen. Hans spenstige og veltrente kropp kjempet des­pe­rat mot de enorme kreftene i en ulik og håpløs kamp. Skrek han, skrek jeg?»

Like etter var begge en del av raset og ble slynget hjelpeløst nedover fjellsiden, noen ganger oppe på snøen, noen ganger nede i mørket, over skrenter og gjennom trange passasjer hvor snøen nærmest klemte de to flate. Etter en vill og ukontrollert ferd på 400 meter ned fjellsiden, inne i dette hvite mon­­steret, stoppet raset endelig opp.
Bjørn Halvorsen var under snøen, men bevisst. Centimeter for centimeter fikk han gravd først ansiktet og deretter overkroppen fri, men det tok lang tid. Angsten for hva som var hendt med turkameraten vokste, men han greide ikke å komme seg ut av snøen på egenhånd. Han kunne bare vente og håpe at Odd Werner Dyås hadde overlevd også, og at han hadde klart å komme fri og lette etter ham. Siden han satt fast i et slags krater med 2 meter høye vegger rundt, kunne han ikke se hva som skjedde rundt ham, men måtte vente, fanget i en skrustikke som han var.

Mirakelet skjedde. Odd Werner Dyås hadde også overlevd raset og kommet seg fri på egen hånd. Bjørn Halvorsen hadde kastet sin røde lue opp på «kraterkanten» i håp om at den skulle bli sett. På denne måten fant Odd Werner ham til slutt.
Slik avslutter Bjørn Halvorsen sin beskrivelse av turen: «Det tok Werner over en time å få meg løs. Bortsett fra tre brukne ribben og tap av en topplue og fotografi­apparatet, var vi kommet fra seilasen i god form. Men vi kunne tenkt oss en annen og behageligere nedtur.
Slik endte vår ellers så vellykkede første vinter­bestig­ning av Store Knutsholstind påsken 1962.»

Bilder

Startsteder

Litteratur og kilder

Flere bilder

Turrapporter

Kommentarer

Tittel:
Tilgjengelige tegn: 1000
Kommentartekst: