Falketind - 2067moh

Navn Falketind
Søkenavn Falketind
Høyde 2067 meter
Region Årdal, Sørvest-Jotunheimen
Foreldreregion Europa, Norge, Norge fastland, Jotunheimen, Sogn og Fjordane, Sogn
Primærfaktor 195 meter
Fadder admin (Administrator)
Siste endring 09.03.2016
Alternativt navn Koldedalstinden
Førstebestigning 14.07.1820, C. P. B. Boeck, B. M. Keilhau og O.Urden
Vanskelighetsgrad VanskelighetsgradVanskelighetsgradVanskelighetsgradVanskelighetsgrad 
Koordinater 32V 451743 6805980 (UTM)
Kart Vis objekt på kart
Falketind

© Morten Helgesen

Innhold
Språk
Fadder mortenh - Ta kontakt med mortenh for spørsmål i forbindelse med artikkelen.
Statistikk

Registrer en bestigning av Falketind.

Totalt 290 medlemmer har registrert 343 bestigninger av Falketind.

Falketind inngår i 23 lister.

Kart

Vær for Falketind

15.11. 12:00 - 18:00
TåkeFrisk bris, WSW0mm
15.11. 18:00 - 00:00
Klarvær-1°Laber bris, SSW0mm
16.11. 06:00 - 12:00
Delvis skyet-1°Laber bris, SW0mm
Værvarsel fra Yr, levert av NRK og Meteorologisk institutt

Innledning

«Den svarte tind med nebben sin i bugt
er falken lik, som voggar seg til flugt;
i bringa kvite flekk er spettad inn,
og difyr vert han kallad Falketind.»

A. O. Vinje

Slik beskriver Vinje Falketind, eller Fal­ke­nebbet som det ble kalt før Vinje ga toppen sitt nå­væ­ren­de navn. Toppen har en imponerende profil, spe­sielt fra øst. Allerede i 1820 ble den besteget første gang, noe som var uvanlig tidlig for en såpass alpin topp. Falketind er i dag blant de mer populære toppene i Jotunheimen, og på finværsdager i august er man sjelden alene på toppen.
Toppen ligger forholdsvis langt sørvest i Jotunheimen, utenfor nasjonalparken, men innenfor Utladalen landskapsvernområde.

Atkomst

Fra Koldedalen

Kart med de vanligste sommerrutene til toppen. Klikk på kartet for å åpne en dynamisk versjon.

Idet man begynner på turen fra Kolde­dalsvatnet har man et imponerende skue mot Morka-Koldedalen omgitt av Hjelledalstinden og Falketind, to vakre tinder som danner en mektig portal.
Det er til dels merket sti vestover dalen fra Kolde­dalsvatnet opp til tjernet på 1291 moh. Herfra snor stien seg langs nordsiden av vannet og etter hvert et stykke opp fra vannet. Denne strekningen kulminerte tra­di­sjonelt med en spennende krysning av ei bratt snøfonn som endte rett ut i det iskalde vannet. I løpet av de siste års varme somre har det vært mer vanlig at denne fonna forsvinner utover sommeren. Enten snøfonna ligger der eller ei, kan det være kjekt å ha med seg ei isøks.
Vel forbi det første vannet må man et stykke ned mot Andrevatnet. Foran seg har man en flott utsikt nedover Morka-Koldedalen. Langs Andrevatnet pas­se­rer stien gjennom grov ur på nordsiden frem til breelva fra Stølsnosbreen. Elva krysses og følges på venstre side. Her må man opp et nokså bratt sva­par­ti. I vått vær eller ved snø bør sikring vurderes. Under gode forhold er det for de fleste uproblematisk.
Ovenfor den bratte delen får man øye på Stølsnostinden midt i mot og snart også fronten på Støls­nosbreen. Breen har minket mye de siste årene og nedre del er nå en isolert brerest.
Herfra holder man normalt i kant av breen, eller lenger oppe til høyre i løs morenemasse (forsiktighet!). I fortsettelsen går man normalt på breen om man er utstyrt for det, eller i høyre kant.
Herfra velger de som er utstyrt for bre­vandring gjerne å gå ut på breen, mens det andre alternativet er å gå i løs morenemasse til høyre for breen. Denne massen er ganske ustabil og forutsetter at man utviser stor forsiktighet. Breen har en del sprekker, men få eller ingen helt i sørkanten.
Det siste stykket til topps følges nordryggen, som byr på enkel klyving det siste stykket mot toppen. En mer luftig og bratt variant er å følge vestryg­gen.
De fleste velger å gå ned igjen samme vei som de kom opp, men har man kunnskap om ferdsel på bre og tilstrekkelig utstyr, finnes det flere varianter:

Andre alternativer

Pionerruta

Førstebestigerne gikk en bratt rute fra Falkbreen og opp østveggen. Enkleste va­riant her er svakt på skrå fra venstre mot høyre, litt til høyre for høyeste punkt på Falkbreen/Snøggeken. Da kommer man opp like til høyre for laveste punkt på ryggen mellom Falketind og Austre Stølsnostinden. Klyveklatring opp til grad 2–2+. Om man trenger sikring eller ei når man skal gå pionerruta er et vanskelig spørsmål. Klatreteknisk er ruta meget enkel, men den er nokså vedvarende og man er avhengig av å finne rett vei. Det er flere steder hvor fall eller utglidning vil være fatalt, så man bør være ganske trygg på foten før man vurderer å gå den usikret.
Ved snøfall eller våte forhold blir turen straks mer seriøs.
Det er flere varianter å gå den. Den vanligste er å gå i land litt til høyre på den sterkt minkende breen og skrå mot høyre oppover sva og grusfylte hyller til man får øye på en tydelig stripe/drag skrått oppover mot høyre der fjellet bratner til. Ved god sikt gir det seg nesten selv, siden det er her det ser enklest ut å gå. Denne "stripa" er noen titalls meter, eller en snau taulengde om du vil før man kommer opp på en litt avrundet avsats. Her er det langt og bratt ned til høyre mot breen. Normalveien dreier nå litt mot venstre og følger en naturlig linje nokså rett oppover. Etter hvert nærmer man seg øvre del av veggen. Her kan man fortsette rett på, men det er noe utsatt. Minst eksponerte vei er her å klyve seg over noen større blokker og komme litt ut til venstre hvor man kommer over på noen hylleformasjoner. Herfra er det ca. 10 meter bratt klyveklatring opp før man er oppe på flatryggen.
Herfra er det grei skuring sørover til Falketind.

Kart som viser Pionerruta til Falketind. Klikk på kartet for å zoome nærmere inn på dynamisk kart.

Ryggtraversen Falketind–Stølsnostind

Fra Falketinds nordrygg er det veldig fint å gå via Austre Stølsnostinden på ca. 1960 moh. bort til Midtre Stølsnostinden. Videre blir det en del luftigere ned i skaret mot Stølsnostinden, og opp til denne er det bratt klyving.
Fra Stølsnostinden følger bratt klyving/klatring (kort rappell) ned mot vest over en kort brepassa­sje og ut på Stølsnosi. Fra sistnevnte bratt ned mot sørøst i retning fronten på Stølsnosbreen.


Annonse: Bli med Peakbook Fjellføring til Falketind via Pionerruta. Klikk på bildet for mer informasjon.
Annonse: Bli med Peakbook Fjellføring til Falketind via Pionerruta. Klikk på bildet for mer informasjon.

Vinter

Falketind er mindre godt egnet for vinterbestigninger, bl.a. på grunn av bratte passa­sjer og rasfare. Dersom man likevel bestiger toppen, er vanligste vei via den nordøstre Stølsnosbreen. Alternativt via Stølsnosi fra Utladalen.

Falketind har en mektig profil fra Koldedalen. Her med Falkungen til høyre.
Falketind har en mektig profil fra Koldedalen. Her med Falkungen til høyre.

Tips og diverse

Fra Tyinholmen går en anleggsvei innover Koldedalen. Den har en ganske dårlig standard (ikke vei for en Ferrari akkurat) og tidlig på sommeren kan den ofte være sperret av en snøfonn. Et stykke før enden av veien (ved grensa mot Utledalen landskapsvernområdet) er den normalt stengt med bom. Man parkerer langs veien, men det kan være trangt om plassen på fine utfartsdager.

Bilder

Startsteder

Koldedalen

Litteratur og kilder

Førstebestigningen

Den første bestigning av en alpin tind i Norge

Sammen med Slingsbys førstebestig­ning av Store Skagastølstind i 1876, er førstebestigningen av Falketind, som fant sted så tidlig som 1820, under til dels dramatiske omstendigheter, den mest kjente.
De første byfolkene som reiste på opp­dagelsesferd til de avsidesliggende fjellområdene i innlandet var gjerne studenter og vitenskapsmenn. Så var også tilfelle med Peter Christian Bianco Boeck og Baltazar Mathias Keilhau.
Deres reise er gjerne blitt kalt den første virkelige oppdagelse av Jotunheimen. Sammen med reins­jegeren Ola Urden fra Slidre i Valdres la de i juli 1820 ut på sin oppdagerferd til det ukjente fjellområdet, som Keilhau senere foreslo å kalle «Jotunfjeldene». På sin reise fra Valdres besteg de den 12.07.1820 Austre Kalvehøgde, og etter en natt i Nørdre Tybod ved Tyin, bega de seg innover mot Falketind, som den gang het Koldedalstinden. De gikk innover Snøggeken (Falkbreen) mot den steile østveggen nord for selve toppen. Keilhau var ikke videre lysten på å gå opp her, men det var reisefølge hans. Som han selv skriver:
«Alle mine Forestillinger, at det vilde være umuligt at bestige den, var forgjæves: det var ligesom en Manie havde betaget min Reisefælle; han vilde absolut op paa den aldrig bestegne Tind og søgte at overtale vor uerfarne Ledsager om Muligheden. Til inten Nytte indvendte denne, at det var Formastel­se, han blev trukken afsted henimod Muren. Da forsøket forekom mig aldeles frugtesløst, og jeg ­troede, at de ikke skulde kunne gjøre et eneste Trin fra Sneefladen op paa Præcipien og altsaa ikke en gang faa Anledning til at udsætte sig for Fare, saa tog jeg Veien til en lavere og mindre steil Fjeldtop.»
Fra sin mindre steile fjelltopp, trolig Snøggeknosi, hørte Keilhau stadige ras borte fra fjellveggen ettersom snøen smeltet. Han ble bekymret for sine reise­feller og skyndet seg tilbake opp breen. Etter en stund får han øye på vennene sine oppe på toppen, og da fikk han det travelt:
«Der var intet øiblik at tabe, dersom jeg vilde finde dem deroppe. Jeg steg med muligste Hastighed op efter Riften. Vandet, som overflødigen faldt ud fra den ovenfor optøende Snee, løb ideligen ind i Ærmerne, naar Armen opraktes for at gribe i Klippenes Ridser og fremspringende Ujævnheder; smaae skarpkantede Stene kom hyppigen neddandsende og erindrede, idet de ofte meddelte smertelige Stød og Saar, om de rædsomme Laviner, som nu i nogen Tid havde tidet.»
Keilhau kom seg opp via en utsatt oppgang: «Men det var betænkelig Forsøg – at klamre sig frem paa Randen af en Præcipie, der styrter 4-500 Alen under en Vinkel af 80 Grader, paa en svimlende Høide at have det usikreste Fæste for Fod og Haand og des­uden at trues af den overhængende Snee.»
Så sterkt inntrykk gjorde denne oppstigningen at: «Jeg gjorde det hellige Løfte aldrig at gaa den tilbage om det lykkedes mig at komme op.»
Det lyktes, og snart var de samlet på toppen. Etter en stund med dytting av steiner utfor stupene «aabnedes Debatterne om Nedgangen.»
Urden var fast bestemt på å gå samme vei tilbake, mens Keilhau hadde sett at det så mindre bratt ut ned mot Morka-Koldedalen. Urden gikk samme vei tilbake, mens Keilhau og Boeck gikk ned Stølsnosbreen. På løs og forræderisk morenemasse rotet de seg bort i venstre kant av breen ned mot de bratte fjellsidene, før de ble tvunget til å snu. Boeck hadde fått nok og fortsatte tilbake i retning der de kom fra. Det ble allerede sent, og dagen gikk mot kveld. Fra vest kom et uvær trekkende inn, og torden kunne høres i det fjerne. Keilhau holdt sitt hellige løfte og krysset i stedet den oppsprukne breen over mot andre siden, og følte seg etter hvert like dumdristig som de andre:
«Jeg foer jo ud paa en is, hvor tynd falsk Snee skjul­te for Øiet de Svælg, der for hvert Skridt ere færdige at modtage den Dumdristi­ge, som vover sig derhen blottet for et-hvert af de Forsigtighedsmidler, man til den Hensigt har opfungdet.»
Etter en lang og strabasiøs tur kom Keilhau tilbake til hytta de forlot om morgenen, uten å finne noen av turkameratene. Urden dukket etter hvert opp, men Boeck uteble. Keilhau ble meget ­urolig over den savnede vennen:
«Udstrakt paa de tørre Riisqviste faldt Bonden snart i en dyb Slummer; jeg følte at Søvnen ogsaa lagde sig tungt paa mine Øienlaage; men saasnart de lukkedes, reve skrækkende Syner dem atter i Veiret. Han, som jeg havde forladt, stode der med knust Hoved, med brudte blodstænkte Lemmer – eller jeg saae, hvorledes han styrtede fra den høie Muurtinde, hvorledes han stødte an mod Klippen og slyngedes tilintet­gjort ud i gy­selige Afgrunde. Nu var det mig umuligt at lukke et Øie. Den døende Ild paa Arnestedet slog den sidste skjælvende Flamme i Veiret og belyste hurtigen den dunkle Hule. Et sterkt Tordenslag skraldede, som et Skybrud ned­styr­tede Regnet. Da hørtes et Raab, en Stemme lød nedigjennem Tagets Røghul. Det var hans! Jeg fore sammen. Dog – de Døde tale ikke. Jeg havde ham lyslevende, heel og holden. Intet Uheld var tilstødt ham; den lange Udebliven var kun en Følge af den Forsiktighed, hvormed Nedstigningen var iverksat. Nu blev Boden os snart den gladeste Gjæstebudshal, nu var al Gjenvordighed glemt, og denne Nat som først havde været den sørgeligste, lod os endnu nyde Øieblikke, hvis Erindring fra hele Reisen altid vil blive os den kjæreste.»
Så endte denne dramatiske turen godt, en tur som selv i dag regnes som en krevende topptur via denne ruten.

Flere bilder

Turrapporter

Kommentarer

Tittel:
Tilgjengelige tegn: 1000
Kommentartekst: